Åpner opp "Kongens slott"

I denne vesle stua bodde Svartiskongen. Hans Leiråmo holder lua hans i handa, og på veggen ved ovnen henger gamasjene hans. Øyvind Snefjellå, med Petter Angel Sønvisen Snefjellå på armen, håper at mange kommer på basaren og til "Kongens slott" søndag. Foto: Klaus Solbakken

I denne vesle stua bodde Svartiskongen. Hans Leiråmo holder lua hans i handa, og på veggen ved ovnen henger gamasjene hans. Øyvind Snefjellå, med Petter Angel Sønvisen Snefjellå på armen, håper at mange kommer på basaren og til "Kongens slott" søndag. Foto: Klaus Solbakken

Artikkelen er over 8 år gammel

I juni ville Svartiskongen Karl Johan Westermark ha fylt 100 år. Søndag er det basar i Hammerneset, og anledning for besøkende å se hvordan Westermark bodde.

DEL

Karl Johan, som døde i 1998, var hele sitt liv fattig på gods og gull, men han levde ut sine drømmer på en måte som få ranværinger har klart å gjøre han etter. Han ble valgt til Århundrets ranværing ved årtusenskiftet.

Den enkle stua i Hammerneset er bare ca. 20 kvadratmeter stor, med vedovnen som sentralt møbel – sammen med et bord og ei seng. Loftet brukte han til å tørke kongsgress på, som han solgte. I et lite rom kopierte han bilder. Hans imponerende samling av fotografier befinner seg på museet, men noen av dem vil bli samlet i en perm som folk kan få kikke i søndag.

"Kongens slott"

Den vesle stua var så å si borte bak skogen som har vokst opp de siste årene. Men nå er det ryddet rundt huset. I gangen henger luggan. I det lille rommet som var både stue, kjøkken og soverom, ruver svartovnen. På umalte vegger henger hedersdiplomet fra Turistforeningen, gamle bilder og et portrett av Karl Johan, med kjennemerket - den røde topplua. Ikke mye mer enn 20 kvadratmeter, men Svartiskongens hjem, som han selv kalte for "Kongens slott".

Øyvind Snefjellå forteller at sykkelen hans, som han fikk av Øglænd fabrikker – fabrikkens sykkel nummer fem millioner – blir satt i stand og blir en del av eiendelene folk kan se på under Hammernesbasaren søndag. Skiene, teltet og ei isøks vil også komme på plass i "Kongens slott".

– Vi har tatt kopier av noen av Karl Johans utklippsbøker, forteller Øyvind Snefjellå, som sammen med Hans Leiråmo håper at mange vil komme på basaren og ta en kikk i stua til Karl Johan.

Karl Johan Westermark ble født på Heiryggen på Ytteren i 1910. Han var sønn av en svensk "torpare" som forlot fattigdom og sult i den svenske utmarka for å finne føde til seg og familien i Norge. Karl Johan ble som liten gutt skadd i ei fallulykke og fikk pukkelrygg. Etter foreldrenes død ble den handikappete fattiggutten satt bort til en avsidesliggende gård av fattigstyret. Seinere ble han kjent som brefører og idrettsmann.

Han livnærte seg som skrepphandler, og fikk avslag fra Rikstrygdeverket da han søkte om uføretrygd. Da han endelig fikk uføretrygd, gikk det mange år før han tok imot den.

– Han hadde ikke mye, slår Hans Leiråmo fast. Bygdas folk hjalp han med å sette opp det beskjedne hjemmet i Hammerneset. I det umalte kjøkkenet som etter hvert ble platslått for å holde på varmen, arbeidet han med sine interesser. Her klipte han ut artikler av lokal interesse og ikke minst var han en hund etter idrettsresultater. Han tilhørte dem som kunne ramse opp alskens rekorder fra idretten på stående fot. Ofte diskuterte han kraftig med seg selv før han la fram svaret.

Respektert

Etter at han fikk interessen for brevandring kom han i kontakt med mange interessante mennesker fra fjern og nær. Han var i mange år en autorisert brefører som turistkontoret på Mo torde å anbefale. Han assisterte som kjentmann på isen for engelske breforskere og ble kjent med mange av verdens fremste glaciologer.

En av de historiene som forteller mye om Karl Johan, er da de engelske professorene inviterte han til England for å delta i en seremoni på et av de store universitetene. Karl la av gårde, først med ferja over Langvatnet, så syklet han til Mo og tok toget til Oslo før han dro over til England. Av det engelske språket kunne han bare enstavelsesord, men Karl hadde ei lommeordbok med seg på turen. Med denne norsk/engelske parløren satt han på toget og snekret ferdig en takketale som han holdt for sine verter ved Cambridge Universitet.

Det var ingen i salen som lo da den sjøllærte breforskeren var ferdig med sin tale. Universitetsfolkene hadde lært å respektere Westermark.

Artikkeltags