Det var den eldste dattera som så det som gjorde at Marita (49) kom seg til legen: – Du er så gul på øynene, mamma

Nå er Marita Grönlund kreftfri og opptatt av å fortelle sin historie for å spre håp, der det ellers er lite håp å finne. For en kreftsyk er det noe av det viktigste å kunne klamre seg til.

Nå er Marita Grönlund kreftfri og opptatt av å fortelle sin historie for å spre håp, der det ellers er lite håp å finne. For en kreftsyk er det noe av det viktigste å kunne klamre seg til. Foto:

DEL

Tre ganger har Marita Grönlund (49) stått med en fot i graven. Hver gang har hun nappet den til seg igjen, før døden rakk å få skikkelig tak.

– Døden er min beste mentor, konstaterer Marita Grönlund.

– Så lenge du er frisk tøyer du hele tida grensene for hva du skal klare, forklarer hun og tar en liten pause.

– Men når du står der og kanskje bare har noen måneder igjen å leve, da er det tydelig hvordan du vil leve den tida du har igjen. Hva som betyr noe.

(Saken fortsetter under bildet)

Marita Grönlund har overlevd kreft i bukspyttkjertelen, to ganger. Nå velger hun å se framover, og er opptatt av å være her og nå.

Marita Grönlund har overlevd kreft i bukspyttkjertelen, to ganger. Nå velger hun å se framover, og er opptatt av å være her og nå.

Det var den eldste dattera som så det, som gjorde at Marita kom seg til legen.

– Du er så gul på øynene, mamma, sa dattera.

Det var august 2016. I Hemnes handlet alt om jazz- og bluesfestivalen denne helga for Marita Grönlund, som hadde ansvaret for matleveringen.

Brun og fin

Hun var et sånt ja-menneske, aktiv i politikken med flere verv, var utvalgsleder for helse- og omsorg i Hemnes, og satt i flere styrer. Trebarnsmor og meddriver av gården sammen med sin daværende ektemann. De hadde stor produksjon, og hadde utvidet drifta til å omfatte nye næringer. Det var full fart og oppgavene sto i kø.

– Jeg hadde hanglet lenge, følte jeg gikk i svime. Trodde vel jeg var på vei til å møte den berømte veggen, men hadde ikke tid til det, sier Marita.

– Du er så gul på øynene, mamma.

– Det var sommer, huden min var gyllen. Jeg syntes jeg var brun og fin, sier Marita.

Dagen etter var det mandag, og den da 46 år gamle trebarnsmora kom seg til fastlegen. Det vil si, det var en svensk vikarlege med erfaring fra kreftavdelinga ved sykehuset i Umeå.

– Høyt sa han at det kunne være noe med galleblæren, men på bakgrunn av mistanken han ikke snakket høyt om da, tok han alle de rette prøvene, sier Marita.

Brunfargen hun var så stolt av, var massiv gulsott. Prøvene avslørte kreft i bukspyttkjertelen. Marita fikk beskjed seks dager etter at hun oppsøkte legen.

- Ikke gå hjem og google dette

Det er en kreftform som svært få overlever; bare en av ti ifølge Kreftforeningen, som i årets Krafttak mot kreft retter søkelyset mot kreftformer som få overlever.

– Dette skal du ikke google, var den tydelige beskjeden fra legen da Marita fikk diagnosen.

– Selvfølgelig var det akkurat det jeg gjorde, sier Marita og fortsetter:

– Ofte vokser krefttumoren innover i bukspyttkjertelen, men i mitt tilfelle vokste den utover og traff gallegangen, som ga meg gulsott. Det var heldig for meg, sier Marita.

Kreften hadde ikke spredt seg til andre organer.

Bare ti prosent av dem som får kreft i bukspyttkjertelen kan opereres. Marita, opprinnelig svensk, trakk vinnerloddet.

– Takk Norge, for pakkeforløpet i kreftbehandlinga, som lover operasjon innen tre uker. Den finnes ikke i Sverige, sier hun.

22 dager senere ble Marita operert ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) i Tromsø. Da var svulsten fjernet, sammen med halve bukspyttkjertelen og deler av magesekken, galleblæra og tolvfingertarmen.

– Fordi alt henger i hop, kommenterer Marita tørt.

Som var kreftfri, men likevel døden nær. Hun fikk en betennelse i buken, og ble liggende tre måneder på UNN.

Hver dag prøvde hun å finne noe å glede seg over, for å holde motet oppe. Det var ikke lett alltid, men det var viktig.

– Jeg fikk morfin og antibiotika. Legene opererte flere ganger for å fjerne betennelsesbyller. Den siste gangen lå byllen, på størrelse med et egg, slik til at legene ikke kunne gå gjennom buken og måtte finne andre veier. Da kollapset venstre lunge, forteller Marita.

– Jeg holdt på å dø, igjen.

Hjem til jul

Men hun kom seg hjem til jul i 2016. Utstyrt med tre ulike dren og hjemmesykepleie. Så fort betennelsen ga seg, tok hun fatt på seks måneder med cellegiftbehandling. En gang i uka måtte hun til Mo i Rana.

Jeg ville ikke leve den siste tida mi som en zombie, på dødens venterom

Marita Grönlund, kreftfri i dag

– Det var bivirkninger og jeg ble så inderlig kvalm. Ei stund klarte jeg ikke så se Mo i Rana-skiltet uten å bli kvalm, sier Marita med et lite smil når hun tenker tilbake.

Men det var langt fra morsomt mens det sto på. Hun gikk gjennom tilværelsen som en zombie. Var ikke med.

– Jeg ble fri for kreft, men satt igjen med null mestringsfølelse. Jeg hadde dårlig samvittighet for alt og alle, og kavet veldig. Egentlig vet jeg ikke når det hele snudde, sier hun.

Men det gjorde det.

– Jeg sluttet å synes synd på meg selv, la bort offerkofta som jeg strikket på og tenkte «nei, sånn kan jeg ikke ha det. Det spiller en rolle».

47 år gammel begynte hun å ta rede på seg selv igjen.

Livet begynte å smile til Marita igjen. I mai 2018 tok hun noen for henne viktige avgjørelser, og flyttet blant annet for seg selv.

(Saken fortsetter under bildet)

Da livet så smått begynte å smile til Marita Grönlund igjen, kom det kontrabeskjed. Men nå er hun igjen kreftfri, og er opptatt av å se framover og leve i nuet.

Da livet så smått begynte å smile til Marita Grönlund igjen, kom det kontrabeskjed. Men nå er hun igjen kreftfri, og er opptatt av å se framover og leve i nuet.

– Jeg var i kjempeform, energien var på vei tilbake og vevsprøver hadde vist at jeg var kreftfri. Så kom juli, og jeg fikk beskjed om at jeg hadde tilbakefall, med spredning til leveren. Det ble oppdaget på en røntgenkontroll.

I utgangspunktet da, er det ikke annen behandling å få for kreft i bukspyttkjertelen, enn palliativ cellegift. Livsforlengende behandling.

– Jeg spurte, hvor lenge, men ingen visste. Så jeg takket nei. Ville ikke leve den siste tida mi som en zombie, på dødens venterom, sier Marita.

Det ga legene hodebry, og ble hennes redning. For hva skulle de gjøre med ei 47 år ung mor til tre barn under 18 år? De kunne ikke bare la henne dø uten et tilbud.

– En lege ved sykehuset i Tromsø kom opp med en sprø plan. Det hadde ikke blitt brukt på denne typen kreft før. Jeg fikk en operasjon til, i desember i fjor, termoablasjon. Svulstområdet ble varmet opp for drepe tumoren, sier Marita.

Hun fikk en sjanse til, og det er derfor hun forteller sin historie nå. For å gi andre håp, der det ellers er lite å finne.

– På sykehuset i Bodø i høst, sa en overlege til meg «det er vel ingen overlege som har sagt at du vil bli frisk?» Den legen skal få julekort av meg så lenge jeg lever, sier Marita Grönlund, bestemt, og fortsetter:

– For er det noe kreftpasienter trenger, så er det håp. Det tar man ikke fra folk, nei det gjør man bare ikke!

Så nå er Marita kreftfri igjen, hun forholder seg alltid til siste kontroll. Nekter å la angsten få ødelegge hverdagen.

– Jeg har satt meg selv på en streng mental diett, og har sluttet å piske meg selv. Jeg trener kondisjon og styrke, gjør ting som gir meg energi. For tida har jeg flere gode dager enn dårlige, men jeg tar en dag om gangen. Vi må bli flinkere til det, til å være, her og nå. For i morgen, vet vi ingenting om.

FAKTA

  • Krafttak mot kreft er Kreftforeningens årlige innsamlingsaksjon.
  • Hvert år får nærmere 34.000 nordmenn kreft. Det vil si at over 90 personer får en kreftdiagnose hver dag.
  • Kreftforskning har bidratt til at syv av ti nordmenn overlever kreft. Blant noen kreftformer overlever ni av ti.
  • Bare to av ti overlever lunge-, galleblære, lever- og spiserørskreft. Mindre enn en av ti overlever bukspyttkjertelkreft. Det trenges mer forskning.
  • I årets aksjon skal pengene som samles inn gå til forskning på kreftformer som få overlever, samt til å gi de som rammes gode tilbud og oppfølging.

Kilde: Kreftforeningen

Artikkeltags