I dag er denne kommunen 50 år

Det omdiskuterte rådhuset i Rana sett fra samfunnshuset.

Det omdiskuterte rådhuset i Rana sett fra samfunnshuset. Foto:

Artikkelen er over 4 år gammel
DEL

1. januar 1964 ble Rana kommune født. Da var nemlig sammenslåingen av Nord-Rana og Mo et faktum, samtidig som områder også fra Nesna og Sør-Rana ble innlemmet. Det skjedde etter at kommunegrensene hadde blitt diskutert i årevis.

I dag er altså storkommunen 50 år. Men hvor lenge består kommunen som den er i dag? Diskusjonene om kommunesammenslåing har på ingen måte tatt slutt. Høyre- og Frp-regjeringen har varslet en kommunereform.

Men tilbake til historien først. Ranen prestegjeld ble 13. mars 1839 delt inn i Mo herred og Hemnes herred, også kjent som Nord-Ranen og Sør-Ranen. 64 år senere ble Mo herred delt i to kommuner. 1. januar 1923 ble nemlig Mo skilt ut som egen bykommune, mens resten ble Nord-Rana herredskommune. Mo var 3,17 kvadratkilometer i utstrekning. Til sammenligning var Nord-Rana Nordlands største kommune med hele 3.980 kvadratkilometers areal. Landkommunen var nesten 1.245 ganger større enn bykommunen i utstrekning.

Skillet kom blant annet som en følge av misnøye på tettstedet Mo. Her følte man at for liten andel av kommunens utgifter ble brukt her, sammenlignet med hva man bidro med av skatt. Beboerne på tettstedet ønsket å bruke mer penger på å utvikle sentrumsområdet, men det var Nord-Rana som hadde makten i kommunestyret.

Grensediskusjoner

Konfliktene var ikke slutt med delingen. Landkommunen hadde ønsket seg Langneset. Der så de for seg kommunesenter, i tillegg til framtidsvisjoner om jernbanestasjon, kai og fabrikktomter. Men det var bykommunen som fikk Langneset. Derimot havnet Gullsmedvika, med Dunderlandskompaniets oppredningsverk, kaier og hovedkontor, i Nord-Rana herredskommune. Utgifter til veibygging og fordeling av formue og gjeld forble stridsspørsmål, og havnet i skjønnsretten. Selv etter voldgiftsrettens dom var forholdet mellom kommunene vanskelig.

Men kommunene jobbet sammen om å få jernverket lagt til Mo, et arbeid som lyktes med Stortingets vedtak i 1946. Mo ble valgt blant annet etter tre ekspertkomiteers anbefalinger av Mo foran Orkanger, og dermed ble området som egentlig var tenkt brukt til bypark i stedet en industripark. Utbyggingsperioden og senere drift førte til sterk befolkningsvekst, noe som skapte utfordringer for de to fattige kommunene. I løpet av en 20-årsperiode vokste det samlede folketallet i de to kommunene fra 8.000 til 26.000. Da måtte det infrastruktur og velferdsutbygging til. Stadig oppsto det diskusjoner om grensedelingen og eventuell sammenslåing.

Jernverket ville legge beslag på rundt 20 prosent av Mo bykommunes areal. Dermed startet en ny diskusjon om kommunegrensene allerede i 1946. Det var Mo som tok et initiativ til å drøfte grensene. Mo ønsket å overta Selfors, Ytteren, Gruben, Gullsmedvik, Lyngheim og strekninga Åga-Hauknes. Nord-Rana gikk kraftig imot dette. Spesielt var landkommunen redd for å miste Selfors og Gullsmedvika. Gruben, derimot, ble tilbudt Mo. Det Nord-Rana dog helst ønsket seg, var en full sammenslåing av kommunene. Det var man ikke like ivrig etter i Mo. Bykommunen var heller ikke overvettes begeistret for Gruben-forslaget. Til det ville det koste for mye å legge til rette for utbygging.

Etter en fire år lang diskusjon om grensene, trakk Mo i november 1950 sitt krav om byutvidelse.

Mo kjøligere til endringer

Omtrent samtidig som grensediskusjonen oppsto ble Scheikomiteen nedsatt av regjeringen. Formålet var å drøfte kommunestrukturen i Norge. Dens første forslag i Rana-distriktet samsvarte i stor grad med Mos ønsker, men dette ble aldri realitetsbehandlet av Kommunaldepartementet. I 1958 kom komiteen med to sidestilte alternativer - det ene var å opprettholde Mo som by, det andre å slå sammen Mo og Nord-Rana til en stor kommune. Det siste var det flertallet i komiteen ønsket seg, og i en endelig innstilling var det dette som ble stående som konklusjon.

Lokalt var det delte meninger. Etter at Mo la sine krav på is i 1950, lå saken død i et par år. Men så ble det kjent at Mo igjen så på mulighetene for utvidelse. Nå var det Gruben og Hammeren man så for seg å innlemme. Delvis skyldtes dette at Jernverket ønsket en grenseregulering, i og med at kommunegrensen delte fabrikktomta. Nord-Rana var nå negative til en slik grenseendring. Man fryktet tapt formuesskatt. I tillegg var området rustet opp de senere årene, og med sine 1.400 innbyggere hadde Gruben endret seg fra utgiftspost til inntektskilde. Nord-Rana ønsket i stedet fortsatt en full sammenslåing.

Det kan ha bidratt til at Mo mot slutten av 1950-tallet var kjøligere til endringer. Mindre justeringer var alt som trengtes, hevdet de nå, og det skulle være mulig å få 15.000 innbyggere innenfor byens grenser. Mo ønsket ikke en full sammenslåing av kommunene, men ante nok hvor det bar hen og fryktet at nettopp dette ville bli resultatet hvis de krevde deler av Nord-Rana kommune.

Sammenslåinger over hele landet

Mens Mo ble mer defensiv, kom Nord-Rana mer og mer på offensiven. En større kommune kunne gi mer rasjonell drift. Her var man helt på linje med den stemning som rådet nasjonalt.

Da Scheikomiteen kom med sin innstilling om sammenslåing, ble dette enstemmig støttet av både formannskap og kommunestyre i Nord-Rana. I Mo var det fortsatt motvilje. Med 23 mot 3 stemmer vedtok kommunestyret her at Mo måtte bestå som egen bykommune. De vant ikke fram. Den politiske debatten var for denne gang over da det ved kongelig resulosjon 29. september 1961 ble bestemt at Mo og Nord-Rana skulle slås sammen til en herredskommune. I tillegg til disse to kommunene, ble Sjona (tidligere Nesna) og Sør-Ranas områder - Utskarpen og Straumen - nord for Ranfjorden med i den nye storkommunen. Kommunen fikk navnet Rana, og bestemmelsene trådte i kraft 1. januar 1964.

Dette skjedde i en periode da det gikk store diskusjoner om kommunesammenslåinger over det ganske land. Fra begynnelsen av 1960-tallet til utpå 70-tallet sank antall kommuner fra 744 til 454. De fleste sammenslåingene skjedde mellom 1962 og 1965, med 1964 som toppåret.

Ved kommunesammenslåinga hadde den nye storkommunen 22.537 innbyggere. 17.560 av disse ble hevdet å bo i "sentrale områder" på og rundt Mo. Kommunens prognoser tilsa fortsatt stor vekst. Forventningen var 44.000 innbyggere innen år 2000. 40.000 av disse skulle bo i byområdet, 4.000 i utkantstrøkene.

Folkeveksten fortsatte utover 1970-tallet, men stoppet på 26.296 i 1974. Siden fulgte 17 år med nedgang. I 1991 var folketallet 24.641. Da snudde det, og siden har man med noen unntak vokst sakte. Nå nærmer man seg igjen 26.000 innbyggere, med 25.893 innbyggere ved utgangen av tredje kvartal i 2013. Det er likevel et godt stykke unna den visjonen som ble presentert i 2004. Da la en gruppe som ble ledet av senere ordfører Kai Henriksen fram en målsetting om 30.000 innbyggere i Rana innen 2014.

Arbeiderpartiets Per Karstensen ble storkommunens første ordfører, med Odd With som finansrådmann. Arbeiderpartiet beholdt ordføreren i nesten 40 år, i omtrent halvparten av disse med støtte fra SV. I 2003 ble SVs Inge Myrvoll den første Rana-ordføreren som ikke var arbeiderpartipolitiker. Arbeiderpartiet og Geir Waage vant tilbake makten i 2007, men etter valget i 2011 ble Høyres Kai Henriksen den første borgerlige ordføreren i Rana kommune. Arbeiderpartiet var fortsatt største parti med 36 prosent av stemmene, mot Høyres drøye 27.

Tre kommuner på Helgeland?

Debatten om kommunesammenslåinger døde ikke på 1960- eller 1970-tallet. Den gjenoppstår med ujevne mellomrom, også lokalt. Sist i fjor. Etter stortingsvalget gjorde de borgerlige samarbeidspartnerne det klart at de nå vil jobbe for en kommunereform. Målet er bedre tjenester og et lokalsamfunn som fungerer bedre for innbyggerne. Rana-ordfører Kai Henriksen hadde allerede på sommeren gjort det klart at han mener det er for mange kommuner på Helgeland. Han ser for seg at dagens 18 helgelandskommuner i framtiden blir til maksimalt 6 kommuner, og inviterte nabokommunene til å henvende seg til Rana med tanke på en sammenslåing. Dette fikk dog en lunken mottagelse av de andre ordførerne på Nord-Helgeland. Tidligere stortingspolitiker Tor-Arnes Strøms oppfordring om at Rana og Nesna nå måtte innta førersetet så heller ikke ut til å sette noen fart på arbeidet.

Dønna-ordfører Anne Sofie Sand Mathisen uttalte i september at hun ser for seg tre store kommuner på Helgeland. Da med Mo i Rana som kommunesenter for Lurøy, Træna, Rødøy, Nesna, Hemnes og Rana.

Det kan se ut som om det igjen går mot en kraftig reduksjon i norske kommuner. Men hvordan Kommune-Norge blir seende ut, er fortsatt høyst uklart. Da storkommunen Rana ble en realitet, hadde diskusjonene gått i nærmere 20 år. Hvor lang tid går det denne gang?

Kilder utenom de som er lenket til i teksten:

  • Hilde Gunn Slottemo: "Malm, makt og mennesker. Ranas historie 1890-2005", 2007
  • Rana Blad 20. juni 2013
  • Statistisk sentralbyrå
  • Wikipedia om Rana kommune

Artikkeltags