Krigen merket henne for livet

Molla Jacobsen ble merket for livet under krigen da hun måtte rømme til Sverige sammen med mannen Normann og datteren Gunn (i bakgrunnen) som var fire måneder gammel. Mandag fyller hun 90 år.

Molla Jacobsen ble merket for livet under krigen da hun måtte rømme til Sverige sammen med mannen Normann og datteren Gunn (i bakgrunnen) som var fire måneder gammel. Mandag fyller hun 90 år. Foto:

Artikkelen er over 9 år gammel

Ildgrub-affæren og den dramatiske flukten til Sverige i 1943 merket henne for livet. Mandag 3. november fyller Molla Jacobsen 90 år.

DEL

Hun er ekte ranværing – født på Mo og oppvokst på Gruben og i Ildgruben. Hun husker da folk måtte reise med båt mellom Ågaflåget og Hauknes – og da veien ble bygd forbi Ågaflåget.

– Det var ikke som nå, nei. På Gruben var det fem hus, og jeg var gjeter da jeg var barn – sammen med søskenbarna Nick og Bernt Gruben. Alle kjente alle, sier hun.

Selv om det var harde tider å vokse opp i 30-årene, hadde familien hennes det bra.

– Vi hadde småbruket og hadde ingen fare. Pappa var riktignok syk av tuberkulose, men han ble bra igjen. Men mange hadde det magert, minnes hun.

Vi treffer Molla heime på Gruben. Mannen Normann Jacobsen døde i 1984. Molla klarer seg stort sett selv i huset – til tross for at hun sitter i rullestol etter at hun brakk en fot for tre år siden. Under krigen forfrøs hun seg slik at begge føttene måtte amputeres like under hælen. Hun mistet også neglene på hendene, og en finger falt av i leddet. Hun har hatt plager med føttene siden.

Kan ikke glemme

– Skoene var fulle av blod når hun skulle gå for å plukke bær, forteller datteren Gunn Bech-Hanssen. Men det som var verst for Molla var å se at broren, Petter Gruben, ble skutt av tyskerne. Hun kunne heller ikke sjekke om han var i live da hun og mannen tok med seg vesle Gunn på fire måneder og flyktet hals over hode til Sverige med det de gikk og sto i.

– Det gjør meg vondt fremdeles. Jeg kommer aldri over det, sier Molla stille.

– Foreldrene mine har aldri villet snakke om det som hendte, sier Gunn, som ved et under kom uskadd fra flukten. Etter flere dager i et forrykende uvær, dårlig kledd og uten mat, gikk Molla og Normann seg vill og hadde nær mistet babyen, som var innpakket i en ullfilt i en kasse som faren bar i en bæremeis.

– Jeg har prøvd å glemme. Men det går ikke an å glemme det som skjedde, sier Molla.

Illegal virksomhet

Den trygge tilværelsen skulle få en brå slutt for Molla under krigen, da hun og mannen Normann Jacobsen bodde i Ildgruben, hvor også broren Petter Gruben arbeidet som maskinist ved Ildgrubforsen kraftstasjon. Motstandsfolkene Arne Pedersen, Ole Hoff Snefjellå og Erling Moe var med bilen som Alf A. Øverli kjørte til Ildgruben og avleverte en radiosender til Petter. Det skjedde midt på natta sommeren 1942. Derfra skulle hemmelige meldinger sendes til England.

– Vi var forberedt fra første dag på at vi måtte flykte da de kom med senderen, forteller Molla. Det var derfor de hadde laget kassen for å feste på bæremeisen, slik at dattera Gunn kunne tas med i en fart. Fra Ildgruben sendte spionene meldinger om tyskernes bevegelser til London. Men snart ble det kjent over hele bygda at det ble drevet illegal virksomhet hos Petter Gruben.

Radiosender

Gunn var fire måneder gammel da moren fikk øye på tre tyske soldater utenfor maskinistboligen i Ildgruben, 5. april 1943. Da var Egil Hansen, Arne Grundstrøm, Anne Hansen Skaug og Ole Hansen på besøk hos Molla og Normann, hvor også broren Petter Gruben og bestemor Birgitte Larsen (84) bodde. Molla varslet Petter før hun løp opp til loftet, hvor hun hadde lagt Gunn, fikk revet ned radioantenna og kastet den opp på taket.

Men senderen, som sto på soverommet hvor Gunn lå, fikk hun ikke gjemt unna.

– Jeg satte den ved døra hvor Gunn lå og fikk kastet noen strømper over den, forteller Molla. Like etterpå sto en tysk soldat i døra. Han oppdaget ikke senderen, selv om han sto så nær at han kunne ha sparket borti den. Han konsentrerte seg om Molla og barnet. Molla fortalte at ungen var syk.

Skuddene

Petter blir beordret opp på loftet, og huset blir endevendt. Soldatene finner en engelsk pistol i et kott, og i forvirringen som følger hopper Petter ut av vinduet og løper i sokkelesten mot kraftstasjonen. Soldatene skyter, men treffer ikke. Mannfolkene i huset blir kommandert ut og stilt mot en vegg med hendene over hodet.

– En soldat sto og skulle skyte, forteller Molla, som var sikker på at nå ble mannen hennes skutt.

Petter kommer så ut fra kraftstasjonen med to geværer, legger seg ned bak ei gran og skyter. To tyskere faller, mens den tredje løper mot huset til naboen, Paul Eriksen.

Alle som er på besøk rømmer, mens Normann kommer inn i huset igjen og Petter løper rundt i bygda for å varsle om det som har skjedd – fortsatt i sokkelesten. Molla ringer til Nordigarden og ber dem skaffe han et par sko.

– Jeg ødela telefonen, slik at ikke tyskerne skulle få forbindelse for å få hjelp, forteller Molla.

Det gir flyktningene tid – for nå kommer den tredje soldaten og vil slå alarm. Men han må gå for å hente hjelp og forsvinner opp i skogen.

Panikk

Molla og Normann gjør seg klar til å rømme. Gunn blir pakket inn i en filt og lagt i trekassen. I mellomtida er Petter kommet tilbake. Han vil hente skiene sine i uthuset da det smeller to skudd. Molla ser at broren ligger og blør ute i snøen. Den ene tyskeren som Petter har skutt på mister livet, men den andre er bare såret, og har gjemt seg på utedoet. Derfra har han skutt Petter Gruben da han skulle gå til uthuset.

– Det gjør meg vondt fremdeles. Jeg kommer aldri over det, sier Molla og vrir hendene i fanget. Broren var 21 år gammel da han ble drept.

– Det har gjort meg vondt hele livet. Det verste var at vi måtte forlate Petter uten å vite om han var i live...

Les mer i lørdagens papir- eller pdf-utgave av Rana Blad.

Artikkeltags