Å hilse hjem på bakgrunn av bostedsadresse er et privilegium ansatterepresentanter og andre lekfolk kan tillate seg. Det forventer vi at styret i Helse Nord og helseministeren styrer unna

Fra avstemming i styret i Helgelandssykehuset torsdag.

Fra avstemming i styret i Helgelandssykehuset torsdag. Foto:

DEL

LEDERFlertallet i styret i Helgelandssykehuset har gått inn for å bygge ett nytt stort sykehus i Sandnessjøen og omegn. Dermed er administrerende direktør Hulda Gunnlaugsdottir sitt forslag om et stort akuttsykehus i Rana og et akuttsykehus i Sandnessjøen, samt DMS i Mosjøen stemt ned.

At flertallet i styret velger å overkjøre sin egen direktør er spesielt. Flertallet låner dessuten ikke øre til styrelederen sin, ei heller lytter de til helt klare faglige og økonomiske råd. Det som er påtakelig er at de som nå går inn for et sykehusalternativ, som ingen så langt har tilrådd, i hovedsak har adresse sør for Korgfjellet.

At egen postadresse er avgjørende i en så viktig sak, er forstemmende. For etter å ha fulgt debatten i sykehusstyret er det vanskelig å komme utenom en slik konklusjon. Eller debatt og debatt. Det var langt mellom meningsbrytningene i styret, der de fleste stilte med lange ferdigskrevne manus og med en tilsynelatende liten vilje til å forholde seg til fakta som er framkommet gjennom utallige rapporter og utredninger.

Vedtaket som styret i Helgelandssykehuset nå har fattet, betyr altså at Mo i Rana med sine 26.000 innbyggere skal bli avspist med et DMS. Det står dessverre ikke til troende når de styremedlemmene som går inn for dette, i fullt alvor påstår at de har pasientenes beste i tankene.

Styremedlem Wenche Sæthre Jørgensen fra Herøy får seg altså til å si at det ikke er trygt for pasientene på sørsida av Korgfjellet med et akuttsykehus i Sandnessjøen. Samtidig stemmer hun for at det i Nord-Norges tredje største by kun skal være et DMS. Med respekt å melde så henger ikke dette på greip. Det virker dessuten, for å bruke en sykehusterminologi, som om flertallet i styret er vaksinert mot å ta inn over seg hva vedtaket de har fattet vil komme til å bety for de prehospitale tjenestene i regionen i framtida.

At Paul Birger Torgnes fra Brønnøysund tar til orde for en sykehusstruktur som kan røske teppet under helikopterbasen i hans hjemkommune er merkelig. Et merkelig valg har også styrets nestleder Tone Hauge fra Mosjøen tatt. Hun forsøkte i forrige runde å sette en stopper for at to-sykehusmodellen skulle bli med i videre utredninger.

Det klarte hun ikke å få til. Det kunststykket hun nå har prestert, er å sørge for at Mosjøen ikke bare mister sykehuset sitt, men også blir stående uten et DMS. Det er altså viktigere å hindre at det blir et sykehus på Mo, enn å sikre et tilbud i Mosjøen. Forstå det den som kan.

Å forstå hva flertallet i sykehusstyret egentlig vil, er strengt tatt fortsatt litt vanskelig. For formuleringa «Sandnessjøen og omegn» er like ullen i dag som den var da de mye omtalte 12 ordførerne dro den opp av hatten bare et par dager før sykehusdirektøren kom med si anbefaling til styret. Å tro at det blir bygd et nytt stort sykehus i Leirfjord, må gjerne flertallet i sykehusstyret gjøre. Det er vår påstand at det ikke kommer til å skje.

For heldigvis er det ikke styret i Helgelandssykehuset som avgjør dette. Vi velger å sette vår lit til at både styret i Helse Nord, som også tidligere i denne prosessen har satt styret i Helgelandssykehuset kraftig på plass, og helseminister Bent Høie vil evne det styremedlemmer sør for Korgfjellet ikke evner: Lytte til fagfolk, ta inn over seg de økonomiske realitetene og sette pasientene først.

Å hilse hjem på bakgrunn av bostedsadresse er et privilegium ansatterepresentanter og andre lekfolk kan tillate seg. Det forventer vi at styret i Helse Nord og helseministeren styrer unna.



Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags