Søker erstatning for overgrep

Leonar Torbergsen, opprinnelig fra Rana, nå bosatt i Vesterålen, kom innunder barnevernet og plassert på institusjon sist på 1950-tallet. 59-åringen forteller om år med omsorgssvikt og overgrep. Nå søker han om oppreisning, men faller igjen mellom flere stoler. Foto: Mareno Leonhardsen, Bladet Vesterålen

Leonar Torbergsen, opprinnelig fra Rana, nå bosatt i Vesterålen, kom innunder barnevernet og plassert på institusjon sist på 1950-tallet. 59-åringen forteller om år med omsorgssvikt og overgrep. Nå søker han om oppreisning, men faller igjen mellom flere stoler. Foto: Mareno Leonhardsen, Bladet Vesterålen

Leonar Torbergsen (59) ble plassert på Stavne Observasjonsskole i Trondheim av daværende Mo kommune. Nå søker han om oppreisning på grunn av omsorgssvikt, og opplever ventetida som et nytt overgrep.

DEL

Supertilbud: 5 kr for alt innhold på nett i 5 uker

– Egentlig skulle ikke unger bli boende lenger enn to år på Stavne Observasjonsskole, men jeg var der i sju år - lengst av alle! forteller Leonar Torbergsen.

Moralsk ordning

Han flyttet til Mo med familien sin på 1950-tallet og begynte på folkeskole her. Han kom tidlig under barnevernet og ble etter kort tid plassert på barnevernsinstitusjon i Trondheim, der han i likhet med andre tidligere barnevernsbarn forteller om omsorgssvikt og overgrep på 1950- og 1960-tallet. Han flyttet tilbake til Rana i 1965.

– Trondheim kommune opprettet en kommunal oppreisningsordning for tidligere barnevernsbarn som hadde blitt utsatt for omsorgssvikt eller overgrep i barnehjem. Vi er bare tre-fire stykker som ikke har fått slik erstatning. Jeg får ikke fordi jeg ikke ble plassert på skolen av Trondheim kommune, men av det som da var Mo kommune, forteller Leonar Torbergsen til Rana Blad.

Trondheim begrunner etableringen ut fra ønsket om å ta et moralsk ansvar for, og gi en uforbeholden unnskyldning og en økonomisk oppreisning til, personer som har opplevd omsorgssvikt eller overgrep mens de var under barnevernets omsorg. I vurderingen om oppreisning skal gis, og størrelsen på erstatningsbeløpet, ble det i Trondheim lagt vekt på søkerens beskrivelse av omsorgsforholdene. Bystyret la til grunn i sine premisser at det ikke skal stilles krav til dokumentasjon som tilsvarer det som er vanlig i forbindelse med straffe- eller erstatningsrettslige vurderinger. Oppreisningsutvalget skulle som hovedregel ikke forta noen vurdering av søkers troverdighet.

Torbergsen, som i dag er bosatt i Bø i Vesterålen, har gjennomgått en slik gransking i regi av Trondheim kommune. Bakgrunnen for at hans søknad er avvist, er at han ble plassert på institusjonen av Mo kommune, basert på et vedtak fattet av den lokale barnevernsnemnda.

Lang ventetid

– Den første henvendelsen om at jeg ville overføre søknaden om oppreisning for overgrepene jeg opplevde som følge av dette, fikk Rana kommune i mai 2008. Da formannskapet behandlet saken i november i fjor var den unntatt offentlighet, men politikerne gikk enstemmig inn for å få utredet en kommunal oppreisningsordning for tidligere barnevernsbarn som har vært utsatt for omsorgssvikt eller overgrep, sier Torbergsen.

Ordfører Geir Waage fikk videre full tilslutning om å søke saken utredet i samarbeid med kommunene i Indre Helgeland Regionråd. Videre ba formannskapet om at utredningen skulle gis prioritet og avklares så snart som praktisk mulig.

– Det var den 11. november 2008. Det er en stund siden nå. Etter at jeg avla forklaring i Trondheim og på den måten rippet opp i dritten igjen, føles hver dag uten avklaring som et nytt overgrep, sier Torbergsen.

– For min del dreier det seg om seksuelle overgrep i tillegg til omsorgssvikt. Jeg ser at opplevelsene forsøkes bagatellisert i noen kommunale papirer, men jeg mener tiden er inne for myndighetene til å ta ansvar. Arrene jeg har på kropp og sjel går aldri bort, men de kan heller ikke bli svakere før jeg får lagt denne saken bak meg, fortsetter Leonar Torbergsen.

Artikkeltags