Gå til sidens hovedinnhold

Om lag 800.000 mennesker i Norge er pårørende. Jeg er en av dem, og jeg ble ekspert på alt, samtidig som jeg ble fullstendig utslitt av å være alt mulig annet enn pårørende

Når kreft rammer, er det naturlig at det er den syke som kommer i fokus. Men kreftsykdommen rammer alle rundt den syke, og da er det så utrolig viktig at pårørende også blir sett og får støtte og anerkjennelse for den jobben de gjør. For det er faktisk en reell jobb dette dreier seg om, skriver sjefredaktør Marit Ulriksen.

Ukeslutt

Å hjelpe sterke mennesker, kan være utfordrende.

Det sa min kloke søster Kirsten da jeg, mannen min Ernst og vår eldste sønn Kristian opplevde at vår lille Sverre døde av kreft bare ni måneder gammel.

Hvor mange ganger jeg har tenkt akkurat på det utsagnet i årene som har gått, har jeg ikke tall på. Men hun hadde selvsagt helt rett. Det er ikke lett å hjelpe de som helst vil klare alt selv. Det er ikke lett å hjelpe de som henter fram uante krefter, og ordner opp i alt mulig når de står i en utfordrende livssituasjon. Det gjør svært mange pårørende, men det betyr likevel ikke at de ikke trenger hjelp og støtte.

Og heldigvis finnes det hjelp og støtte å få. I Kreftforeningen, for eksempel, som gjør en uvurderlig innsats.

I Norge er det hvert år 35.000 nye krefttilfeller, 11.000 dør og 296.000 lever med kreft.

Hver av disse har minst én pårørende, som betyr at det er mange pårørende. Og alle kjenner vi noen som har hatt, har eller kommer til å få denne sykdommen. Verdens kreftdag markeres 4. februar hvert år. Dagen arrangeres i samarbeid mellom Kreftforeningen og pasientforeningene, og temaet i år er «Kreft krever krefter – pårørende trenger kraft».

Les også

Livet handler om å komme i orden i nytt hus når Jørgen (33) oppdager en kul på halsen, og Monika (31) blir pårørende: – Dette skulle ikke skje med oss, vi er jo så unge

Det kan jeg definitivt skrive under på, for våren 2018 kom livet mitt igjen til å dreie seg om kreft. Igjen ble jeg pårørende, da mannen min fikk en alvorlig kreftdiagnose.

Bare dager etter at det ble klart at han hadde kreft, fikk vi beskjed om at sykdommen ikke lot seg kurere, og at dette kom til å få et dødelig utfall. Det er da en henter fram disse ekstreme kreftene, som gjør at en klarer å ta fatt på en utrolig tøff reise, og på et vis stå oppreist i stormen.

Det finnes heldigvis mange støtteordninger rundt familier som rammes av kreft. Kreftforeningen er ett tilbud, de kommunale kreftsykepleierne ett annet. De gjør det mulig for alvorlig kreftsyke å bo hjemme lengst mulig, og de er gode på å samhandle med leger, NAV og andre instanser.

Er det noe jeg skulle ønske vi hadde gjort annerledes gjennom det nesten to år lange sykdomsforløpet til mannen min, er det at vi hadde bedt om hjelp mye tidligere.

Da vi endelig gjorde det, var jeg fullstendig utslitt av å være alt mulig annet enn pårørende og meg selv. For når krisen rammer og livet snus opp ned på grunn av alvorlig sykdom, er det ikke måte på hvor mye det er å sette seg inn i, og hvor mye en som pårørende tar ansvar for.

Les også

Løfter fram pårørende på Verdens kreftdag: – På tide de blir hørt, sett og tatt på alvor

Jeg ble ekspert på det meste, alt fra reiseregulativet i Pasientreiser og forsikringsordninger, til medisindosering og uføreregelverk. Den dagen kreftsykepleier Synnøve kom inn i livene våre, snudde alt.

Jeg har gjentatte ganger sagt at hadde vi ikke fått inn noen som kunne være ei avlastning for meg, og være der på et profesjonelt vis for Ernst, så hadde også jeg endt opp som pasient. Det sier vel sitt om hvor krevende det er å stå i en pårørenderolle over år, selv for sterke mennesker.

Og særlig når en fra dag en, vet at utfallet kommer til å bli det verst tenkelige.

At Kreftforeningen og pasientforeningene i år retter søkelyset på pårørende, er derfor veldig bra. Når kreft rammer, er det naturlig at det er den syke som kommer i fokus. Men kreftsykdommen rammer alle rundt den syke, og da er det så utrolig viktig at pårørende også blir sett og får støtte og anerkjennelse for den jobben de gjør. For det er faktisk en reell jobb dette dreier seg om.

Om lag 800.000 mennesker i Norge er pårørende. Ulønna innsats fra pårørende er beregna til å utgjøre 136.000 årsverk. Dette er nesten like mange årsverk som de kommunale omsorgstjenestene, som utgjør rundt 142.000 årsverk. Tenk litt på det.

De pårørende gjør en kjempeinnsats, men de blir ofte litt glemt og kan oppleve å bli tatt som en selvfølge. Pårørende fortjener å framheves, også for at myndighetene skal anerkjenne den viktige innsatsen, også i form av lovfestede rettigheter og økonomisk kompensasjon.

Ordene tilhører Kari Sandberg, som er styreleder i Lymfekreftforenignen. Hun har gjennom Rana Blad frontet dette budskapet i forkant av årets kreftdag.

Hun er en av dem i Kreftforeningen som gjør en kjempeinnsats, blant annet for pårørende. En innsats hun definitivt fortjener anerkjennelse for. Det gjør også alle de andre i foreningen som stiller opp og baner vei for at livet som kreftsyk, pårørende og etterlatte skal bli litt enklere.

For alle trenger hjelp og støtte, selv om de i utgangspunktet gjerne vil, og tror de skal, klare alt selv.

Kommentarer til denne saken