Følelsen av stå utenfor kom snikende. Jeg var ikke lengre en del av «dem». Jeg hørte ikke til noe sted. Jeg skulle ingen steder

Framtidas arbeidsliv: Arbeidslivet fremover vil ikke bli mindre brutalt enn det er har vært til nå, skriver Hann Nordgaard.

Framtidas arbeidsliv: Arbeidslivet fremover vil ikke bli mindre brutalt enn det er har vært til nå, skriver Hann Nordgaard.

Artikkelen er over 2 år gammel

Hanne Nordgaard er ukas skribent i På en lørdag. Hun skriver hvor viktig det er å ha en jobb å gå til.

DEL

På en lørdagDet å ha en jobb å gå til har mange funksjoner i en persons liv. Ikke bare gir det penger på konto; det er også en betydelig sosial arena som er viktig for innholdet i hverdagen, selvtillit, lykke og følelsen av tilhørighet. Tilhørigheten til arbeidsplassen definerer for mange hvem og hva du er. Hva blir så igjen når du forlater arbeidsplassen din og går ut av arbeidslivet for en kortere eller lengre periode? Det har jeg smakt på siste månedene.

I forbindelse med jobbskifte fra SpareBank1 Nord-Norge til Helgeland Sparebank gikk jeg i desember ut i noen måneder fri. Overgangen fra å være leder i et stort konsern og stå midt i begivenhetenes sentrum med møter, telefoner, mas og stress den ene uken til stillheten alene hjemme den neste uken var meget stor. Faktisk skremmende. Telefonen ringte ikke, ingen avtaler, ingen e-poster, ingen brydde seg om min mening og ingen på jobb trengte meg lengre.

Følelsen av stå utenfor kom snikende. Jeg var ikke lengre en del av «dem». Jeg hørte ikke til noe sted. Jeg skulle ingen steder. Denne «Utenforheten» var jeg ikke forberedt på. Den stresset meg kanskje mer enn travle arbeidsdager noen gang har gjort.

Behovet for å fylle hverdagen kom ikke snikende

Det var rett og slett rart å sitte ved kjøkkenbordet og se de øvrige familiemedlemmene stresse avgårde på jobb og skole mens jeg satt der med kaffekoppen og avisen. Det føltes rart og veldig utenfor.

Behovet for å fylle hverdagen kom ikke snikende. Det var jeg forberedt på. Jeg hadde kjøpt inn både maling og tapet og gikk raskt igang med oppussing; og ble dermed raskt ferdig. Jeg ble rastløs og hadde stress i kroppen. Det var vanskelig å sitte stille. Hvordan skulle jeg fylle alle disse timene alene med fri? Hva nå?

Denne opplevelsen har gitt meg rom for refleksjon rundt det som treffer mennesker på det psykososiale og sosiale plan når de for kortere eller lengre perioder trer ut av arbeidslivet enten på grunn av sykdom, permittering, oppsigelse eller pensjonering. Og refleksjon rundt hva dem/vi som er igjen på arbeidsplassen kan gjøre for å de som slutter.

kbkjbk 

Arbeidslivet fremover vil ikke bli mindre brutalt enn det er har vært til nå. Behovet for endringer og omstillinger vil akselerere i samme takt som automatisering, digitalisering og robotisering. De aller fleste bransjer er berørt, og mange arbeidstakere vil merke dette på kroppen i form av oppsigelser, sluttpakker eller tidlig pensjonering.

Uansett årsak til, eller lengde på det å være utenfor arbeidslivet, må hverdagen fylles med noe meningsfylt. Det heter at lediggang er roten til alt vondt. Lediggang bryter i alle fall ned selvtilliten, mestringsfølelsen og livsgleden.

Når jeg snakker med folk som nettopp er blitt pensjonister er det dette de fokuserer mest på: «jeg måtte finne noe meningsfylt å fylle dagen med; en grunn til å stå opp om morgenen». Noen pusser opp huset, noen driver med håndarbeid eller bakst, andre vier dagen til frivillig arbeid eller pass av barnebarn. De er lykkelige og fornøyde; de har en meningsfull hverdag. Andre ligger våkne om natten og gruer seg til morgenen kommer og en ny dag uten innhold begynner.

Like viktig som å finne noe å gjøre, er det å håndtere følelsen av å stå utenfor. Utenforheten kan føles lammende og blir den ikke tatt tak i kan den føre til ensomhet. Mennesket er et sosialt vesen som ikke trives i eget selskap i for lang tid av gangen. Vi trenger andre, vi trenger å bli sett og vi trenger å være en del av en flokk. Vi vil være «innenfor», vi vil være inkludert og ønsket med.

«Uansett årsak til, eller lengde på det å være utenfor arbeidslivet, må hverdagen fylles med noe meningsfylt»

Ensomhet er faktisk en av de aller største folkesykdommen i dagens samfunn

Så når kollegaene ikke lengre er en del av «flokken» din, og arbeidsplassen forsvinner som den viktigste sosiale arenaen da må behovet for å høre til og bety noe dekkes på annen måte. Ensomhet er faktisk en av de aller største folkesykdommen i dagens samfunn. Mange enslige, eldre og/eller syke kan ha dager og uker de ikke snakker med andre mennesker.

Det er selvsagt mye å velge i av nye sosiale arenaer; frivillige organisasjoner, foreningsarbeid og dugnader av forskjellig slag. Det er ikke det som er utfordringen. Det handler jo egentlig bare om å «hive seg rundt» og komme igang. Så enkelt, men så vanskelig. For det er kanskje nettopp her den berømte hunden ligger begravet. Tiltaket. Initiativet. Motet til å oppsøke nye «flokker». Det å komme igang. Dyttet i ryggen vi trenger for å komme oss opp av stolen og ut i solen. Oppfordringen fra noen til å ta tak.

Og det er nettopp her vi alle kan spille en rolle for våre eks-kollegaer eller andre vi tror kan være rammet av «Utenforhet». Det er så lite vi trenger å gjøre. Det handler bare om å vise at vi bryr oss. La meg forklare.

Da jeg satt der i midt i januar ved kjøkkenbordet med kaffekoppen og kjente på «Utenforheten» var det helt fantastisk å få en SMS fra en tidligere kollega: «Hei, får du fylt dagene? Kommet igang med tapetseringen? Send meg bilde!»

Eller telefonsamtalen fra en annen kollega: «Hei, savner deg. Rart at du ikke er her. Har du det bra?» Eller fra en fremtidig kollega: «velkommen til oss, du stikker vel innom en dag?». Eller fra ei venninne : «du har god tid nå! - lunsj sammen i morgen?»

Disse henvendelsene tok avsender bare ett par minutter, men for meg forandret de min dag. De gav energi og inspirasjon. De fikk meg til å følge meg mindre utenfor. Det er slikt som dette som gjør verden til et varmere og hyggeligere sted. Det er slikt som dette som er den beste medisinen mot den nye folkesykdommen; ensomhet.

Med min opplevelse ved kjøkkenbordet frisk i minnet har jeg tenkt gjennom hvor flink jeg selv har vært gjennom et langt arbeidsliv til å kontakte en jeg vet er hjemme uten jobb. Dommen over meg selv er nådeløs: Jeg har ikke vært god nok. Jeg var i min egen travelhet ikke bevisst på hvor viktig dette kan være for den andre.

Så min oppfordring på en lørdag er at du hjelper noen bort fra Utenforheten og inn i flokken.

Vis at du bryr deg og kontakt en som trenger det.

Hanne Nordgaard

Skribent i På en lørdag.

Artikkeltags