Det var ingen muslimsk fundamentalist som sto bak de forferdelige grusomhetene, men en norsk nasjonalist. 77 døde. Mange alvorlig skadde. Og mange, mange fler berørt og preget for livet

Minnestund: Monumentet på Havmannplassen skal minne oss om det som skjedde og de som mistet livet 22.juli 2011.  Prestevikar og tidligere biskop, Tor B. Jørgensen spør seg hvordan terrorhandlingene i det hele tatt kunne skje. Foto: Øyvind Bratt

Minnestund: Monumentet på Havmannplassen skal minne oss om det som skjedde og de som mistet livet 22.juli 2011. Prestevikar og tidligere biskop, Tor B. Jørgensen spør seg hvordan terrorhandlingene i det hele tatt kunne skje. Foto: Øyvind Bratt

Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

På en lørdagHvor var du da bomben sprang 22, juli 2011? Spørsmålet er stilt mange ganger. Og de fleste har et svar. Klokka 15.25. For egen del spiste jeg middag på Laksfors Turistcafe på vei hjem til Bodø. I bakkene nord for fossen satte vi på NRK-Nordland. Det var ingen vanlig ettermiddagssending.

Det var forvirrende meldinger om en kraftig eksplosjon i Oslo. Regjeringsbygget og VG. Var det dårlig radioteater? Nei, det var virkelighet. Og verre skulle det bli. To timer senere kommer det meldinger om skyting på Utøya. AUFs sommerparadis. Henger historiene sammen? Var det et koordinert terroranslag satt i scene av militante islamister?

Mye kunne tyde på det. Før morgenen grydde lørdag 23 juli visste vi svaret. Det var ingen muslimsk fundamentalist som sto bak de forferdelige grusomhetene, men en norsk nasjonalist. 77 døde. Mange alvorlig skadde. Og mange, mange fler berørt og preget for livet.

Hvordan var det mulig? Spørsmålet hang der fra første dag. Det henger der fortsatt. Etter en omfattende rettsak. Etter et intenst mediafokus over tid. Og etter en etter hvert betydelig beskrivende og analyserende litteratur.

Begrunnelsen mente Anders Behring Breivik å gi sin europeiske uavhengighetserklæring på over 1500 sider. Overskriften bærer et årstall: 2083. 400 år etter at det kristne Europa ble reddet fra de muslimske hordene i slaget om Wien, skulle islam være nedkjempet. For å lykkes med et slikt prosjekt måtte «kulturmarxismen» og dens multikulturalistiske prosjekt knekkes. Hovedfienden var Arbeiderpartiet. Ikke minst deres framtidige ledere. Derfor Utøya.

Vi gikk en sterk helg i møte. Jeg var da biskop i Sør-Hålogaland, som omfatter Nordland fylke. Rapportene som kom inn var dystre, også for oss. Seks ungdommer fra vårt fylke var skutt og drept. En her fra Rana. 15 år gamle Karin Elena Holst. De andre fra Bodø (2), Vefsn, Hadsel og Sortland. Mange kirker ble samlingspunkter for ungdom og berørte.

Roseteppet vokste utenfor domkirkene både i Oslo og Bodø – og mange andre steder. Markeringer ble etterspurt og planlagt. Allerede mandag 25. fyltes Rådhusplassen i Oslo. Dagen etter var det rundt 5000 som samlet seg nede ved Havmannen her i Mo i Rana. Byen var hardt rammet. Karin Elena kom aldri tilbake fra Utøya.

«Vi har valgt å besvare grusomhet med nærhet», sa kronprinsen på Rådhusplassen. «Hat med samhold», fortsatte han. «Vi vil ha et Norge hvor vi lever sammen i fellesskap med frihet til å mene og ytre oss. Hvor vi ser forskjeller som muligheter.

Hvor friheten er sterkere enn frykten». Han avsluttet med en observasjon og et begrep som kjennetegnet disse merkelige dagene: «I kveld er gatene fylt av kjærlighet». Jeg har spart på et par slike «kjærlighetserklæringer» fra Bodø Domkirke. Ordene og stemningen, midt i sorgen og fortvilelsen, var en merkelig opplevelse av godhetens seier. Ikke som tyranni, men frihet. Det ble opplevd nærmest som en nasjonal trosbekjennelse. Frykt skal ikke styre oss. Men medmenneskelighet og raushet.

En slik stemning kunne ikke vare. Ikke som stemning. Men hva med bekjennelsen? Hva med de verdiene vi var samlet om? Har de fortsatt å prege samfunnsdebatten? Mitt svar heller mer mot et nei enn et ja. Det har skjedd så mye på fem år. Debatten om flyktninger, innvandrere og islam, har hardnet til. Det internasjonale bildet er mer dramatisk enn det var i 2011.

Ikke minst borgerkrigen og sammenbruddet i Syria, sammen med politiske og humanitære kriser i mange andre land i Midtøsten og Afrika, har skapt en flyktningekatastrofe som Europa ikke har sett maken til siden den andre verdenskrig. Det har skapt store utfordringer, også for Norge.

Var det ikke nettopp her våre politikere skulle holde fram verdiene vi var samlet om i dagene etter 22. juli? Og talt om en human og rettferdig innvandringspolitikk. Med vekt på human. I stedet har vi fått en innstrammingspolitikk som gjerne må være den strengeste i Europa.

Slik at ingen skal få lyst, eller knapt mulighet til å søke om beskyttelse hos oss. De lengeværende, ureturnerbare flyktningene bryr vi oss ikke om. Barneperspektivet svekkes. Innvandringspolitiske hensyn har forkjørsrett.

Frykten for muslimer er heller styrket enn svekket. Det er lett å begrunne. Radikale muslimer og forvirrede enkeltindivider misbruker sin religion til fanatisk terrorisme. Det skaper det de ønsker: frykt og usikkerhet. Mistenksomhet og konflikt. Kan islam forenes med de verdiene som er utviklet i Europa? Med demokrati og menneskerettigheter? Med ytringsfrihet og religionsfrihet?

Mange svarer nei – og sporene skremmer. IS bruker Koranen som legitimering for sitt apokalyptiske skrekkvelde. Terrorister bekjenner Allahs storhet før de tar uskyldige mennesker med seg inn i døden.

Som samfunnsengasjert kirkemann liker jeg å peke på betydningen av kristendommen for framveksten av det samfunnet vi har i dag. For frihet og likeverd. Jeg har gode teologiske argumenter for det. Men historien er langt fra entydig. I 30 år bølget krigene fram og tilbake og skapte enorm ødeleggelse og nød i Europa. Tredveårskrigen var religiøst motivert.

Vi er tilbake på 1600-tallet. Men likevel! Og før det hadde vi korstogene. Nettopp mot muslimene i Midtøsten. Senere ble kolonialisme og undertrykkelse, ressursrøverier og slavehandel, gitt kristen-ideologisk begrunnelse. Kvinner har vært holdt utenfor samfunnslivet og homofile forfulgt og fornedret. Med kirkelig støtte. Men vi er et annet sted i dag.

Via opplysningstid og religiøse endringsprosesser. For meg er presten og samfunnsaktivisten Ole Tobias Olsen et godt eksempel på en lokal nasjons- og demokratibygger på veg mot det samfunnet vi har i dag. Med et slikt perspektiv, er forskjeller ingen trussel. De bærer tvert imot med seg muligheter. For et utvidet fellesskap. I nyskapende prosesser. Vi så det på Utøya. Et løfterikt mangfold.

Men nå er det fem år siden «gatene var fylt av kjærlighet». Og mye er annerledes. Men vi trenger å gjenfinne og nyskape retorikken og idealene fra dagene etter 22. juli-tragedien. Godheten forplikter oss. Frykten skal ikke styre oss. I tråd med ånden fra Utøya.

Tor B. Jørgensen og Anne Berger Jørgensen. Er sommervikarer som preseter i Nord Rana prosti.

Tor B. Jørgensen og Anne Berger Jørgensen. Er sommervikarer som preseter i Nord Rana prosti.

Tor B. Jørgensen

Vikarprest i Rana. Tidligere biskop i Sør-Hålogaland

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags