Det er ikke en menneskerett å få oppfylt drømmene sine, men det er menneskelig å drømme

Drømmer: Da jeg var liten drømte jeg om å få se palmer. Dette var på 70-tallet, mens palmer fortsatt var noe eksotisk for flertallet av nordmenn, skriver Birgitte Strid.Foto: Wikicommons

Drømmer: Da jeg var liten drømte jeg om å få se palmer. Dette var på 70-tallet, mens palmer fortsatt var noe eksotisk for flertallet av nordmenn, skriver Birgitte Strid.Foto: Wikicommons

Artikkelen er over 2 år gammel

Birgitte Strid er vår skribent i På en lørdag.

DEL

På en lørdagDrømmer – i betydningen visjoner og håp – er en livsnødvendighet for mennesker. De kan holde oss i live når vi er i store vanskeligheter, og de får frem det beste i oss ved å lyse opp veien fremover i livet. Noen drømmer kan endre verden og flytte fjell om de blir satt ut i handling. Andre drømmer verken lar seg realisere eller trenger å realiseres, men de kan være tanker som gjør livet lettere når man gir seg hen til dem og lar seg inspirere.

Drømmer kan også stå i veien for virkeligheten gjennom å holde oss igjen i fortiden eller fungere som indre fluktvei. Denne høsten skal Nordland Teater sette opp Tre Søstre, av Anton Tsjekhov, og det med en drøm av en rollebesetning. Stykket er da også en av de virkelig store klassikerne i teaterkanonen, ja, intet mindre enn et av verdens beste teaterstykker.

Vil vi mislykkes? Vil vi avsløres? Vil lykken vise seg å være et annet sted?

Ingen andre enn Tsjekhov kan på like ømt vis beskrive mennesker som lengter etter noe, men ikke får til å handle på lengselen sin. Han forstår de hindringene vi skaper for oss selv i jakten på lykken – kanskje står vår egen drøm i kontrast til et ansvar man har? Kanskje er vi redde for hva som ville skje om vi forsøkte å leve ut det vi drømmer om? Vil vi mislykkes? Vil vi avsløres? Vil lykken vise seg å være et annet sted?

Andre ganger er drømmene i utakt med de gavene man har fått fra fødselen. Det kan gi oss driv til å utvikle oss, eller føre oss inn i livssituasjoner vi kunne vært foruten. Da jeg var ferdigutdannet regissør gav jeg meg selv 10 år for å klare å leve av yrket jeg hadde valgt. Jeg tok det ikke for gitt at det var mulig, for det er ikke noen menneskerett å få drive med teater.

Kunstens vesen er nådeløst, og det står mennesker i kø for å fortelle deg at det du lager ikke har verdi nok. Jeg var ikke spesielt god i teater som barn, men jeg var spesielt glad i teater. Og jeg tenkte at jeg kunne bli god over tid. Uten et langt tidsperspektiv vet jeg ikke om jeg hadde arbeidet med teater i dag. I starten overlevde jeg på lite for å kunne leve ut en drøm, men tidsrammen jeg hadde gitt meg selv gav meg rom til å beholde på troen på at det jeg syntes var verdifullt og viktig med teater også kunne treffe andre. For alle mennesker har noe de kan bidra til verden med, og det finnes noen i verden som har bruk for det hver enkelt har å by på.

Det kan være mange årsaker til at man opplever seg som fange i et liv man ikke drømte om, og det ikke nødvendigvis lett å gjøre noe med det

Et langt tidsperspektiv når det kommer til realisering av drømmer, gav meg dessuten muligheten til å spare til reisen til palmene som jeg hadde drømt om siden jeg var barn. Da jeg var liten drømte jeg nemlig om å få se palmer. Dette var på 70-tallet, mens palmer fortsatt var noe eksotisk for flertallet av nordmenn. Pappas bestevenn hadde bosatt seg på Tahiti, og bare ordet «Tahiti» ble magisk for meg. Hos farmor og farfar sto det en stor konkylie på bordet, og, som mange andre barn har blitt, ble jeg fortalt at det suset jeg hørte når jeg la den mot øret var gjenklangen av havets sus som var fanget i konkylien. Jeg pleide legge den mot øret, lukke øynene og drømme meg bort til mitt Tahiti.

Der var det korallrev og bølger som slo mot strender i solnedgang, blomster, fisker og fugler i alle regnbuens farger, og ikke minst lukten og smaken av ananas og kokosnøtter – palmer med kokosnøtter. Det skulle ta til sammen 30 leveår, ett års sparing og veldig mye lytting på konkylier før jeg fikk realisert drømmen om å dra til Stillehavet. Da hadde pappas venn gått bort, men jeg fikk besøke enken og sønnen hans. Fargene, temperaturen, maten og menneskene på øyene gjorde stedet til en plass der jeg kjente på ro og bekymringsløshet.

Det er ikke en menneskerett å få oppfylt drømmene sine, men det er menneskelig å drømme. Noen drømmer om et bedre liv et annet sted, og for noen er det stedet Norge. Hvordan kan jeg kritisere noen for å drømme om det? Tsjekhovs søstre lengter seg også bort til et annet sted – til en nostalgisk versjon av livet som det var eller kunne ha vært. Det hender at et miljøskifte kan skape livsendring, andre ganger gjentar vi våre rutiner og vaner uavhengig av hvilken kontekst vi befinner oss i. Vi holder fast i et mønster som er trygt eller som gir en opplevelse av mening, men som også kan holde oss tilbake fra andre muligheter.

Drømmer er særlig begrensende når man bruker et liv på noe man ikke egentlig eier i sitt indre. Å forsøke å leve opp til egne eller andres forventninger, enten de har rot i virkeligheten eller ei, kan være en utmattende øvelse. Man jager en idé av et liv uten å leve det livet man har. Kanskje mangler man de nødvendige redskapene for å kunne skifte perspektiv og se livet på en annen måte. Kanskje kjenner man ikke sin egen drøm ennå?

I noen tilfeller kan paradoksalt nok en start være det å stoppe opp

Det kan være mange årsaker til at man opplever seg som fange i et liv man ikke drømte om, og det ikke nødvendigvis lett å gjøre noe med det. Vi får dette ene livet og må velge selv hva det skal fylles med. Om vi velger én vei, og utelukker vi andre – vel vitende om at vi ikke vil komme tilbake til det samme veikrysset igjen; ettersom et valg leder til et annet som igjen leder til et annet – og slik forgreiner livet seg videre fremover. Uten at vi merker det, kan vi ha havnet så langt fra utgangspunktet at vi trenger hjelp til å finne veien tilbake til et veikryss der vi kan velge på nytt – eller skaffe oss et nytt perspektiv på livet. I noen tilfeller kan paradoksalt nok en start være det å stoppe opp.

Før jeg reiste til Tahiti gikk jeg på dykkerkurs. Der lærte jeg en setning av dykkerinstruktøren min for å unngå panikk: «Om du kommer i en vanskelig situasjon; stopp, pust, tenk». Den setningen tar jeg i bruk når jeg trenger større handlingsrom. Livet haster ikke. Drømmene mine drar ikke noe sted. Jeg kan stoppe, puste, og kjenne etter hvor og hvem jeg er.

En av de tingene jeg drømmer om er et samfunn der verdien av kunst ikke måles i hvilken nytte den har for øvrige deler av livet, men i dens naturlige kraft til å berike menneskeliv i seg selv. Med det mener jeg at blant annet litteraturen, arkitekturen, dansen, maleriet, musikken og andre kunstformer har en unik evne til å la oss gjenkjenne hvordan andre mennesker tenker og til å binde menneskeheten sammen gjennom tid og hindre oss i å bli historieløse.

Jeg mener også den estetiske opplevelsen som løfter oss ut av vår egen virkelighet og inn i noe større enn oss selv. Noen ganger skal det bare en enkel linje til før vi tas med til et annet sted, eller et ord, en tone – et crescendo, det gylne snitt, spenning og forløsning. For meg betyr det gjerne at et enormt solid håndverk møter stor innsikt i det menneskelige i et nærmest magisk skjæringspunkt. Det gir meg mening i livet. For andre kan kunst bety dekonstruksjon, provokasjon og nådeløse avsløringer som vekker oss og stiller spørsmål til samtiden eller til hva det vil si å være menneske. Og det kan være drømmer. Kunsten er drømmenes arena, det stedet der man snakker drømmenes bildespråk og hvor drømmer kan leve fritt.

Denne sommeren reiser jeg til Stillehavet igjen. I ren januar-desperasjon ble det bestilt reise til Hawaii for familien, så om alt går som planlagt vil jeg snart se palmer og høre suset fra Stillehavsbølger igjen. Det har vært godt å ha noe å drømme om denne lange vinteren, og jeg er takknemlig for at jeg har den muligheten. Vil det bli like magisk som når jeg lukket øynene den første gangen som femåring og hørte gjenklangen av bølgene fra et fremmed hav i en konkylie?

Eller vil det likne opplevelsen jeg hadde da jeg dro til Tahiti for 13 år siden, eller det bildet jeg får i hodet når jeg drømmer meg noen måneder frem i tid og ser mannen min og jenta mi og meg sammen under palmene? Neppe, men virkeligheten har sin egen sjarm, særlig de gangene jeg klarer å hvile i det livet jeg har og i de handlingene jeg gjør – og ikke drømmer meg helt bort.

Birgitte Strid (39)
- Festivalen er viktig for Rana. En hel uke hvor man kan være sammen om å oppleve kunst og kultur.

Birgitte Strid (39) - Festivalen er viktig for Rana. En hel uke hvor man kan være sammen om å oppleve kunst og kultur.

Birgitte Strid

Sjef ved Nordland Teater

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags