Jeg vil med denne kronikken rette en varm takk til alle på Langnes barnehage, og også til andre barnehageansatte, for jobben de gjør

KONFLIKTLØSNING: Birgitte Strid skriver i På en lørdag at hun er imponert over hvor mye jenta hennes har lært av konfliktløsning og samarbeid de årene hun har vært i barnehagen. illustrasjonsFoto: Gorm Kallestad

KONFLIKTLØSNING: Birgitte Strid skriver i På en lørdag at hun er imponert over hvor mye jenta hennes har lært av konfliktløsning og samarbeid de årene hun har vært i barnehagen. illustrasjonsFoto: Gorm Kallestad

Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

På en lørdagJenta mi smiler mot meg og hun mangler de to midterste tennene nede i munnen. Om to måneder fyller hun seks år. Om seks måneder begynner hun på skolen.

Det er både vidunderlig og vemodig å se henne vokse til og skulle begynne på neste del av livet. Denne uken skrives hun inn i skolen, og det får meg til å tenke på hvordan overgangen fra barnehagen til skoledager kommer til å bli. Snart skal hun ta på seg sin lille ransel og gå snarveien 50 meter gjennom flekken av løvtrær mellom oss og Alteren skole, som vi kaller den magiske skogen, og der skal hun få lære enda mer om hva verden har å by på. Til nå har vi levert henne i de kjente og kjære hendene til barnehageansatte på Langenes barnehage. De som er der for å ta vare på henne når jeg er på jobb. De som har fulgt jenta mi lenge nok til både å ha skiftet bleiene hennes og lært henne om konflikthåndtering.

Jeg tenker at hun er godt rustet til å ta større ansvar selv, og møte de ukjente og mer utfordrende omstendighetene som kommer til høsten

Det er mennesker som jeg med glede har latt ta hånd om barnet mitt – det kjæreste i verden – og som på en rolig og tydelig måte har stimulert og lagt til rette for videre utvikling av hennes og andre barns naturlige nysgjerrighet. I tillegg har de vist uendelig tålmodighet og forståelse for vår lille familie på alle vis. Hva er de laget av disse menneskene, som uansett hva slags morgen vi og andre familier har og hvilket humør eller behov vi bringer med oss, så er de der for oss? Trygge og positive tar de seg tid til hver enkelt. Fordi de har vært der har dessuten jenta mi fått klatre høyt og løpt fort og testet hva hun tåler. Jeg tenker at hun er godt rustet til å ta større ansvar selv, og møte de ukjente og mer utfordrende omstendighetene som kommer til høsten.

Jeg vil med denne kronikken rette en varm takk til alle på Langnes barnehage, og også til andre barnehageansatte, for jobben de gjør. De deler store deler av dagen med barna våre i karakterdannende år, og arbeidet de gjør er med på å påvirke hva slags samfunn vi vil få om 15-20 år. Jeg mener at vi som foreldre har hovedansvaret for å gi barna våre moralsk dannelse. Men jeg synes det er imponerende hvor mye jenta mi har lært av konfliktløsning og samarbeid disse årene i barnehage.

Selv gikk jeg ikke i barnehage da jeg var barn. Jeg lekte med barna i gata, og vi løste som oftest konfliktene våre uten voksne til stede. Måten de ble løst på var ved at noen vant en sloss-kamp, eller ved at den som snakket høyest fikk flest med på sitt parti og dermed også viljen sin – uten at nødvendigvis alle ble hørt eller at det var særlig rettferdig. Det var læring i det også, men jeg er glad for at det finnes mer konstruktive alternativer i dag.

En gang dyttet jeg en jente så hardt at hun falt og slo et hull i hodet, for at ingen i gata skulle oppfatte meg som svak

Dialog er positivt. Det er positivt at man får lære at alle har rett til sin opplevelse av en situasjon. Det er positivt at voksne er der og kan ta ansvar for at barn sammen, og med respekt for hverandre, oppfordres til å finne gode løsninger når de er uenige. Det gir meg tro på fremtiden at vi forsøker å lære barna våre tålmodighet i konfliktprosesser. Gode prosesser der alle blir hørt før en avgjørelse tas, tar som oftest tid og krefter, og ikke alle kan få viljen sin hver gang. Det kan være frustrerende, og da er det viktig med kloke voksenpersoner i nærheten. Slik er det også med det demokratiske styresettet. Beskyttelse av individets rettigheter er styrken ved det liberale demokratiet – svakheten er at dette er enormt krevende å følge opp på en ideell måte som er til det beste for alle. Men det er verdt det, og det er et styresett som fungerer godt når vi er i stand til å velge kloke ledere som er bevisste sitt ansvar. Demokrati er en av grunnverdiene i vårt samfunn, og vår egen grunnlov er bygget på ideen om likeverd og like rettigheter. Vi bør hegne om disse verdiene. Kanskje glemmer vi for ofte at gjensidig respekt betyr at man skal ta hverandres ulike meninger på alvor, og ikke at man skal tolerere urett med begrunnelse i at alle har rett til sin mening?

En gang dyttet jeg en jente så hardt at hun falt og slo et hull i hodet, for at ingen i gata skulle oppfatte meg som svak. Jeg var omtrent like gammel som datteren min er nå. Jeg mente ikke å skade den andre jenta, men hun skulle ikke vinne over meg. Hva vi egentlig kranglet om, husker jeg ikke. Men selve hendelsen preget meg sterkt i ettertid, og bildene sitter fortsatt glassklare igjen: Jenta som kaster en stein på meg, jeg som løper mot henne og dytter med all den kraften jeg har. Så mister hun balansen, faller bakover og treffer en betongkant med bakhodet. Hun tar seg til hodet og ser blodet på hånda si. Så roper hun «ta ho», mens tårene renner.

De forventet et «unnskyld» de aldri fikk, ettersom jeg syntes jeg var i min rett når jeg tok igjen

Alle de andre ser på meg, og jeg setter på sprang alt jeg kan mot døra til blokka vår, før resten av ungene stormer etter meg. Jeg kom meg i sikkerhet, og dagen etter hadde de sinte barna annet å tenke på. Flertallets mening kan snus raskt. Men senere måtte jeg tåle blikket til moren hennes når de begge passerte meg, og synet av jenta som måtte gå med lue om sommeren. De forventet et «unnskyld» de aldri fikk, ettersom jeg syntes jeg var i min rett når jeg tok igjen. Det jeg lærte var den enkle løsningen; at jenta aldri kastet stein på meg igjen, fordi hun nå var redd meg. Men det var langt fra en dialogbasert løsning som skapte en god relasjon eller tillit på sikt. Det var en løsning basert på kontroll gjennom frykt.

Det er ikke det at barnet mitt mangler temperament eller er lite kompetitiv, der er vi ganske like. Og til tross for at deler av barndommen min kan minne om scener fra boken «Fluenes herre», har jeg vokst opp til å bli et nokså reflektert menneske takket være oppdragelse hjemmefra og i skolen. Men jeg opplever at hun allerede har noen verktøy det tok meg mye lenger tid å finne. Selv med forebyggende arbeid vil det oppstå konflikter både i barnehagen og i livet generelt. Ressursfordeling er utfordrende. Men jeg har tro på at det har en enormt oppbyggelig effekt at man fra tidlig alder oppfordres til å sette klare grenser uten å velge de enkleste løsningene – som vold og andre hersketeknikker. I en tid hvor det liberale demokratiets sårbarhet er tydelig eksponert, gir det meg dessuten håp for verden at barn helt ned i barnehagealder får fokusere på samarbeid på tvers av ulikheter, ja, at de får høre at det nettopp er ulikhetene våre som gjør at vi utfyller hverandre og blir sterke sammen.

Jeg vil nok en gang takke alle dere på Langnes barnehage – dere vet hvem dere er – for lek og læring, alvor og tøys i viktige år i livet til barnet mitt. Vi skal videre snart, og vi kommer til å savne den daglige kontakten med dere. Det har vært lett å la dere vokte over min aller kjæreste, og det er lett å sette pris på den viktige jobben dere gjør. Takk.

Birgitte Strid

Teatersjef, Nordland Teater

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags