Jeg trenger noe å tro på noe som er større enn meg selv, ikke minst når jeg ser på hvordan store deler av verden styres av maktgale despoter

Mo Kirke: – Jeg har venner som har en annen livstolkning enn meg, både politisk og religiøst. De er akkurat like opptatt av å kjempe for det de tror er best som jeg, skriver prost Marin Kildal i «På en lørdag».Foto: Øyvind Bratt

Mo Kirke: – Jeg har venner som har en annen livstolkning enn meg, både politisk og religiøst. De er akkurat like opptatt av å kjempe for det de tror er best som jeg, skriver prost Marin Kildal i «På en lørdag».Foto: Øyvind Bratt

Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

PÅ EN LØRDAG 

Fristed

Hvor er ditt fristed

Der du henter deg inn?

Hvor går du for å finne fred

I ditt sårbare sinn?

Hos venner,

Eller noen du kjenner?

I stillhet ved et vann,

Alene på en ukjent strand?

Under naken hud-

I deg selv?

I en speiling av Gud-

I en tidløs elv?

Når jeg ser bakover, synes jeg livet har gått så fort. Når jeg ser framover virker det som det går saktere. Men ser jeg framover med bakoverblikkets erfaring, da vet jeg at neste uke fort blir til forrige uke. Og når jeg tenker over alt som skjer i verden bare mens jeg trekker pusten, da blir verden plutselig så stor og uoversiktlig. Det hjelper heller ikke å holde pusten. Noen dør og noen fødes uansett.

Hva tenker mennesker i dag om livet og døden? Da jeg vokste opp var de fleste enige om at døden varslet en overgang med et slags oppgjør med det livet vi har levd. Det kunne utarte seg til en dommedagsredsel som gjorde at frykten for døden tok bort gleden ved livet. Noe har endret seg – heldigvis - men hva er kommet istedenfor? Hva er døden som vi snakker så lite om før den plutselig kommer nær? Et det et ingenting som møter oss etterpå? Er det et nytt liv som venter på oss? Jeg vet ikke svaret, men jeg ønsker å være med å gi håp til mennesker som leter etter sjelefred – å gi videre en tro på livet som er sterkere enn døden.

Jeg kan ikke tenke meg å sette meg til dommer over andre menneskers tro. Men jeg vil gjerne være med å utfordre både min egen og andres tro

Det er mange som tror på mange forskjellige måter, som handler utelukkende om livet her på jorden. Jan Eggums sang «Vi lever» rommer noe av det fineste som er skrevet om livet. Vi lever på jorden nå, og vår oppgave vil alltid være slik som Wenche Myhre synger: «For livet skal vi slåss, så lenge det går blod igjennom oss.»

Jeg vil slå et slag for en himmelvendt tro med røtter på jorden. For jeg tror ikke vi mennesker er i stand til å skape verken fred på jord eller har evne til å snu den globaliseringen som truer vår framtid i denne verden, selv om vi alltid må kjempe for det. Men jeg er ikke pessimistisk når det gjelder framtida, for jeg tror ikke døden er et mørke som vil sluke oss i intethetens vakuum.

Jeg har sånn sans for Astrid Lindgrens «Brødrene Løvehjerte», der hun kreerer både Nangijala, og Nangilima. Der er det fortsatt kampen mellom det gode og det onde som rår - men finnes det et sted der det gode har overvunnet det onde? Det virker utenkelig – og kanskje litt kjedelig, hvis vi tenker i vår verdens tankebaner.

Jeg kan ikke tenke meg å sette meg til dommer over andre menneskers tro. Men jeg vil gjerne være med å utfordre både min egen og andres tro. Det viktigste jeg kan si er at det finnes ikke noe fasitsvar som alle kan enes om. Forskjellig bakgrunn og forskjellige liv vil alltid prege den enkelte, og alle tolker både Bibelen og sin livsanskuelse inn i en virkelighet som passer dem. Det viktigste jeg kan gjøre er å være ærlig på det jeg selv tror på og lytte med respekt til andres trosfortellinger. Det finnes ikke to mennesker med identisk tros- og håpshistorier.

Jeg trenger noe å tro på noe som er større enn meg selv, ikke minst når jeg ser på hvordan store deler av verden styres av maktgale despoter som har lite sans for andre menneskers verd. «Når jeg ser framover virker det som det går saktere»

For det er vanskelig for meg å tro på menneskets evne til å styre rettferdig, med tanke på sine medmenneskers ve og vel, når jeg ser hvordan flyktninger behandles, korrupsjon bortforklares og miljøhensynsløsheten vokser – for ikke å snakke om hvordan politikere bruker sine posisjoner til å mele sin egen kake, uten hensyn til hvem det går ut over. Og mennesker, som i utgangspunktet er fredselskende, manipuleres av krigshissende politikere og religiøse fanatikere til å tro at de sprenger seg selv og andre for en god sak. Eller bruker sin såkalte frihet til å massakrere uskyldige - i Sirkus Amerika.

Og mennesker, som i utgangspunktet er fredselskende, manipuleres av krigshissende politikere og religiøse fanatikere til å tro at de sprenger seg selv og andre for en god sak

Det alle mennesker lengter etter til alle tider er å bli sett med et kjærlig og nådig blikk. Vi skaper oss drømmer av håp og i disse bildene skapes Gud. For det er ikke sant at vi bare er skapt i Guds bilde, vi skaper sannelig Gud i vårt eget bilde også.

Jeg tror på en kjærlig Gud med et nådig blikk.

Et gudsbilde som bygger oss opp der vi selv eller andre bryter oss ned. Som løfter oss opp av avmakt og limer sammen et knust selvbilde, som gjør håpløshet til å leve med fordi håpet er større enn håpløsheten. Som ikke fordømmer, men som alltid kjemper for livet – for våre livs håp. Da er kanskje ikke døden det verste. Jeg vil heller dø med dette håpet og ta feil, enn å dø uten noe håp. Jeg trenger en himmel over livet mitt mens jeg lever. Så får heller døden komme som den positive overraskelsen jeg tror den vil være.

For meg er gudsbildet preget av denne merkelige mannen Jesus. Der finner jeg mitt fristed der jeg kan hvile meg både fra den jeg er, og med den jeg er. Der ligger det et håp for en framtid som er min drøm om fred. Der framme – i døden – lyser det nådigste blikket jeg alltid har lengtet etter. Tror jeg.

Jeg har venner som har en annen livstolkning enn meg, både politisk og religiøst. De er akkurat like opptatt av å kjempe for det de tror er best som jeg. Slik må det være. Men vi har ingen rett til å tråkke på noens håp. Mitt Gudsbilde rommer mye uenighet og mye kjærlighet. For jeg tror jo at Guds kjærlighet rommer flere enn meg og mine meningsfeller.

Martin Kildal

Prost

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags