Man trenger ikke være ekstrem miljøverner for å skjønne at dette er rendyrket galskap satt i system

GRØNNERE: Vi er i en tidlig fase av en stor og omfattende omlegging, det såkalte grønne skiftet. På Helgeland vil omleggingen etterhvert gripe inn inn i meste vi foretar oss, skriver Øystein Bentzen. Bildet viser skraplossing ved Rana Industriterminal. Foto: Harald Mathiassen

GRØNNERE: Vi er i en tidlig fase av en stor og omfattende omlegging, det såkalte grønne skiftet. På Helgeland vil omleggingen etterhvert gripe inn inn i meste vi foretar oss, skriver Øystein Bentzen. Bildet viser skraplossing ved Rana Industriterminal. Foto: Harald Mathiassen

Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

PÅ EN LØRDAGFor et par år siden besøkte jeg en leketøysbutikk. Ikke en hvilken som helst leketøysbutikk, men den svære Toys”R”us utenfor Trondheim. Den er gigantisk, nesten som en IKEA-butikk for barn. Mitt besøk var et fargerikt, men grelt syn. Foreldre med blikket i kryss og stappfulle handlevogner ble rett og slett for mektig, og jeg lot barnebarn være barnebarn og forlot butikken like tomhendt som jeg kom.

Vel utenfor, på vei mot bilen, så jeg to svære vogntog i ferd med å rygge inn til lekebutikkens lasterampe. Sett på litt på avstand så slo det meg at alt innholdet i de to vogntogene og så godt som alle varene inne i den gigantiske butikken egentlig var på vei mot søppeldynga.

Om et par år ville ungene ha mistet interessen for plastartiklene, og etter et års samvittighetsfullt opphold i en kjellerbod ville første vårrengjøring sende de fargerike lekene til de evige plastmarker. Og skremmende nok: Hver eneste dag de neste årene ville nye vogntog ankomme Trondheim med nye lass med plast og dritt og leamikk fra Kina.

Selv brukte spiker retta han møysommelig ut og la tilbake i spikerpakken

Man trenger ikke være hverken ekstrem miljøverner eller medlem av MDG for å skjønne at dette er rendyrket galskap satt i system. Det mest vanvittige med galskapen er at leketøysbutikken som med alle lokkemidler henvender seg mot foreldre og besteforeldre, pakker fortjenesten i lomma og overlater regninga for dritten til ungene. Det er våre barn og barnebarn som vil sitte med miljøbelastningen av all denne dritten (ja, jeg gjentar ordet) som passerer gjennom denne leketøysbutikken og andre lignende virksomheter.

Jeg vil på ingen måte påstå at alt var bedre før, men jeg vokste opp med en far som så en verdi i nesten alt. En dyktig smed som han var, mente han at alt som kunne repareres måtte repareres. Selv brukte spiker retta han møysommelig ut og la tilbake i spikerpakken. Og på døra heime kom folk med alt fra vaffeljern til bussmotorer, sykler og vinsjer, – alt kunne repareres.

Inne på syrommet satt min Mamma ved symaskinen og sydde om kjoler og barneklær for naboer og bekjente. Filler som ble til overs ble det matter av. Ting skulle vare! Selv om mye ble kjøpt nytt var både klær og sykler noe som gikk i arv, – det gikk i en sirkel. Vi levde etter beste evne i en ikke alt for romslig, men sirkulær økonomi.

Denne uka har vi i Rana vært vertskap for en svært spennende konferanse. SINTEF Helgeland er i ferd med å bygge opp sitt forskningsmiljø på feltet «circular economy», og arrangerte onsdag og torsdag en internasjonal konferanse med undertittelen «Nye muligheter for verdiskaping gjennom innovasjon og forskning».

For oss som ikke tilhører forskningsmiljøene var konferansen interessant ut fra et rent kommersielt ståsted. Det som før var forbundet med lenkegjenger, bannere og høylydte rop fra demonstranter, er nå i ferd med å bli det kanskje mest potente forretningsområdet vi kjenner. Resirkulering og gjenbruk er i ferd med å bli storindustri.

Og for oss med hjemmeadresse i Mo i Rana var det inspirerende at de tilreisende fra både inn- og utland, bekreftet at ranaindustrien på flere områder tilhører det internasjonale tetsjiktet.

Nå skal det dog tilføyes at vi fremdeles er i et internasjonalt skifte som så vidt har begynt. Etterhvert som verden innser at det er innenfor den sirkulære økonomien at man genererer den beste fortjenesten, så kommer også konkurransen til å bli tøffere. Naturgitte forhold vil likevel gi industri og havbruk i Rana, Mosjøen og på kysten solide fortrinn.

Det er disse fortrinnene vi må dyrke med omhu gjennom forskning, kjærlighet og innovasjon i årene som kommer.

Tro nå ikke at det bare er innenfor gjerdene hos industriparken at den sirkulære økonomien er i ferd med å feste seg. Når vi på kjøkkenet sorterer avfall og plast, leverer vaskemaskin og tv til el-mottak eller panter ølbokser på butikken, så er vi alle aktører i den sirkulære økonomien.

Askeladden i Ranenget gjør en kjempejobb for å øke levetiden på brukbart gods, og bedrifter som Østbø, HAF og Rana Bilopphugging er viktige som portaler for å samle inn lokalt avfall. Og det er i bakkant av denne innsamlingen at det nå bygger seg opp en stadig større og internasjonal industri som gjør avfallet om til førsteklasses råvarer. Jo mindre som går til spille jo større suksess. Nå er det kamp om mye av det som før var avfall.

Det mest vanvittige med galskapen er at leketøysbutikken som med alle lokkemidler henvender seg mot foreldre og besteforeldre, pakker fortjenesten i lomma og overlater regninga for dritten til ungene

Vi er som jeg nevnte i en tidlig fase av en stor og omfattende omlegging, det såkalte grønne skiftet. På Helgeland vil omleggingen etterhvert gripe inn inn i meste vi foretar oss. Havbruk og fiskeri, landbruk og skogsdrift, bergverk og smelteverksindustri, - ingen vil overleve langsiktig uten omlegging til en mer bærekraftig virksomhet.

Skal vi få fart på omleggingen må det være penger å tjene, og det trengs forskning og større kunnskaper på en rekke fagfelt. At stiftelsen SINTEF sammen med Kunnskapsparken Helgeland, Mo Industripark AS og Nord Universitet er i ferd med å etablere et miljø med solid kompetanse, fikk vi til min store glede bekreftet denne uka.

Signalene fra bla. Innovasjon Norge og Forskningsrådet om en rekke finansieringsordninger gjør at jeg ser lyst på framtiden for både industri og innovatører i regionen. Helgelandsungdom under utdanning er i ferd med å få kanskje landets mest spennende region å bosette seg i.

En av foredragsholderne under konferansen betegnet sirkulær økonomi som «smilets økonomi», en ny økonomisk verdensorden hvor vi når den dag kommer, kan overlate jorden til våre barn med god samvittighet. Det synes jeg er en god visjon, men vi har enda et langt stykke igjen før vi når dit.

Så i tillegg til å sortere avfall kan kanskje hver og en av oss begynne med å gjøre som min far gjorde, å få sykkelen til å vare én eller to sesonger til. Og hvor i distriktet får man vevd seg ei rakkematte av gamle jeans…?

Ha ei god helg.

Øystein Bentzen

Prosjektleder, Yamo

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags