Resultatet av kampen i hele verden er her. Mange kvinner fra hele verden har som mål å delta i alle mulige deler av livet: Sosialt, økonomisk, kulturelt eller politisk

Deltakelse: Mange kvinner fra hele verden har som mål å delta i alle mulige deler av livet: Sosialt, økonomisk, kulturelt eller politisk, skriver Sandra Huezo Davidsen. Foto: Lisa Ditlefsen

Deltakelse: Mange kvinner fra hele verden har som mål å delta i alle mulige deler av livet: Sosialt, økonomisk, kulturelt eller politisk, skriver Sandra Huezo Davidsen. Foto: Lisa Ditlefsen

Artikkelen er over 2 år gammel

Sandra Huezo Davidsen er vår skribent i På en lørdag.

DEL

På en lørdagDet er mars. Kvinnedagen og kvinnefeiring. Mange refleksjoner med gamle og nye engasjement rundt det.

Det finnes i våre dager et felles mål å oppfylle for alle kvinner i verden og vi må bestemme oss snakke om våre rettigheter og plikter, og støtte hverandre til å kreve det vi har kjempet for.

Og jeg liker å si, VI. Ja, med mye stolthet og oppriktighet, må jeg fortelle dere at selv om jeg kommer fra et utviklingsland, El Salvador, har Norge ført likestillingskapen «sammen» og parallelt med El Salvador. I fjor var jeg nysgjerrig hvordan situasjonen til kvinnene i Norge var for hundre år siden, eller hvordan det ble arbeidet for kvinners rettigheter på denne tiden.

Det som overrasket meg, var kunnskapen om at kvinnene fikk retten til stemme i 1913, på lokalt og kommunalt nivå, nesten 100 år etter grunnloven var vedtatt. I boken «Marie Høeg, et politisk portrett», fra forfatteren Brit Connie Stuksrud, fortelles at i 1885 holdt norske Gina Krog (1847-1916) et foredrag om kvinners stemmerett og hevdet at kravet måtte være stemmerett for kvinner på lik linje med menn.

Utgangspunktet høres naturlig og eksemplarisk ut, men det som møtte henne i 1889 var en av de skuffende og vanlige argumentasjonene i det norske stortinget og i hele verden: «kvinnene hadde sin oppgave i hjemmet og at samfunnets organiske utvikling ville ta skade av kvinners deltagelse i samfunnslivet».

Det var en del av Norges historie, og det viser meg at salvadorianske og norske damer har mye å feire nå, fordi vår kamp har vært under den samme kryssilden av stigma og ulikhet, og dette har oppløst seg med den samme strategi: Likestilling som fundament.

I mitt lille land fikk kvinner stemmerett i 1939, som en del av statsborgerskapet, men 9 år før, (1930) hadde en dame, som het Prudencia Ayala, intensjoner om å bli kandidat i lokalvalg, selvfølgelig ble forespørselen avvist.

Den humoristiske siden kommer etterpå. I 1939, fikk kvinner i El Salvador stemmerett, men bare om de var 25 år og gift, eller 30 år og enslig. Moralsk subjektivitet var over menneskelighet. Endelig, i 1950, fikk vi stemmeretten på alle nivåer, lokalt og nasjonalt, og som en konstitusjonell politisk rett.

Rettighet til å delta i et demokratisk system er en av våre menneskerettigheter av andre generasjon under sin klassifikasjon. Det betyr under politiske og sivile orden.

Takknemlighet til alle våre forgjengere i kampen må ikke ende i at vi mister engasjement. En dag til å ferie, 364 til for å kjempe.

Resultatet av kampen i hele verden er her. Mange kvinner fra hele verden har som mål å delta i alle mulige deler av livet: Sosialt, økonomisk, kulturelt eller politisk. Derfor er en av våre plikter å bli solidarisk med informasjonen og rettigheter.

Takknemlighet til alle våre forgjengere i kampen må ikke ende i at vi mister engasjement

«Jeg heter Medina, jeg kom fra Etiopia med familien min. Jeg er veldig glad for å være her», Sa hun smilende. Jeg traff henne for første gang på Selfors sykehjem. Hun er en av de mange innvandrerkvinner som jobber i det norske helsevesen.

For mange av oss er det litt vanskelige å bli kjent med det norske sosiale arbeidsmiljøet. Derfor gir tiltakene som hjelper og integrere oss nyansatte i jobben selvtillit og det er noe vi setter veldig pris på.

Rollen som det arbeidet gir til selvutvikling og selvstendighet til innvandrerkvinner, er enorm og udiskutabel. Å se hvor mange norske damer som jobber i felten og ikke minst hvor mange menn som også jobber i yrker som tidligere var forbeholdt kvinner, setter en presedens og innvandrerkvinner lærer seg om like muligheter for menn og kvinner, i Norge.

Min mor får kanskje aldri lese denne artikkelen, men om jeg må snakke om solidaritet og et glimrende eksempel blant kvinnene, har hun vel fortjent en klapp på skuldra og medalje i edleste metall.

Som sykepleier, var og er, min mor en veldig hjelpsom person. Hun tenker alltid på andre før seg selv. Hun har, hele sin yrkesaktive karriere, stått for en høy arbeidsmoral og som hun bruker å si «med stor respekt for sin uniform».

Da jeg fikk mulighet til å jobbe på et sykehjem her i Norge og se hvor mye jobb det kreves, kunne jeg ikke la være å tenke på og takke min mor for hennes innsats, for meg og min yngre bror.

Mamma var alltid selvstendig og omsorgsfull. Hver natt så jeg at hun ordnet uniformen sin til neste arbeidsdag (hvit, ren og dipper), så jeg måtte lære å bli disiplinert. Hun var veldig forsiktig med penger, uten å ha økonomi studier.

Hennes avgjørelser var basert på sparing. Det var fantastisk å hjelpe henna da var jeg lita til å ordne alle regningene og se hennes fornøyde ansikt, da hun viste at alt var under kontroll. Hun var egentlig økonomisk rådgiver til min far.

Jeg kan snakke mye om henne, men hvis det er noe som er veldig viktig å lære fra henne, er det frihet, på en indirekte måte. Vi diskuterte hele tiden om sosial problematikk, fordi selv om alle disse fine egenskaper som jeg har tilskrevet henne, hun har vært og enda er ei «machista- kvinne». Ja, utrolig!

Hun tenker at kvinner må gifte seg bare en gang i livet med hvit kjole og at det er veldig viktig å vise en mann at vi sett en stor pris på og få bruke etternavnet hans, eller at homofile har et psykologisk problem og de har en lidelse.

Uenighetene våre slutter derfor aldri. I perioden da jeg reiste mye, pleide hun og si til meg da jeg kom hjem og vi var på flyplassen; «Nei, nei, kommer du igjen med nye og «moderne ideer» om livet. Jeg vet ikke hvorfor vi betalte så mye for din utdannelse. Du, kjære Sandrita, du er i El Salvador nå, må alt i livet ditt inneholde perspektiv rundt menneskerettigheter?.

Jeg bare svarte henne «Jada, og takk for det, kjære mami, glad i deg».

Etter våre diskusjoner spiste vi sammen, eller dro på tur. Hun klemte meg veldig hardt, med uendelig kjærlighet, og jeg bekreftet at hun er alltid der for meg. Nå er vi langt borte fra hverandre men jeg føler meg heldig at hun teller hver dag til hun skal se oss igjen. Så, jeg har lært noe mer fra henne: å være tolerant og kan ytre meg slik jeg vil, slik svært mange kvinner med meg kan.

Snart har vi den internasjonale arbeiderdagen og jeg vil gratulere kvinner dobbelt. Samtidig, reflekterer jeg over at vi må være stolte av all vår innsats både før og nå. Vi må motivere hverandre til å gå videre, hver dag, uansett hvor vanskelig dette er. Stå på!

Sandra Huezo davidsen

Advokat og ukas skribent i På en lørdag

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags