Tiden er overmoden for at denne ny sterke vekstimpulsen må erstatte den trofaste arbeidshesten på Røssvoll

Steinar Høgås

Steinar Høgås

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

I dagens på en lørdag skriver Steinar Høgaas om Frodige Rana, et regionalt senter for vekst og utvikling

DEL

På en lørdag Vi er inne i en av naturens frodigste sesonger, der det meste av all vegetasjon står i flor, og der frukt og frø skapes til glede for mennesker, dyr og for plantenes fortsatte liv og utvikling. Sommeren er en tid som det er lett å bli glad i, og jeg synes nesten man kan se at ranværingene ser blidere ut i shorts, enn når de har ullstillongsen og allværsjakken som standard påkledning. Dette er jo i seg selv all grunn til å gledes av, fordi trivelige innfødte med smil om munnen, er den beste måte å presentere både sitt lokalsamfunn og seg selv i alle kulturer i verden.

Framsnakking

Det er likevel slik at jeg personlig, og jeg håper alle ranværinger i tillegg til å kunne møtes med smil, bør være enige i at vi er fantastisk heldige som får leve våre liv i en kommune som til de grader preges av frodighet, nyskaping og utvikling på så mange områder. For meg, som innfødt ranværing som har vært heldig å få mange år på baken, er det all grunn til å gledes og bli ydmyk over den positivisme som nå preger det meste i lokalsamfunnet. Det som kanskje er mest å gledes over, er den tydelige kraften som ligger i en befolkning med evne til å engasjere seg og bidra til utvikling med egen samlet kraft. Unge næringsledere leder an i utviklingen av nye bykvartaler og ny næringsvirksomhet, og flere unge, og særlig unge kvinner engasjerer seg i samfunnsspørsmål og i Ranas fremtidsutvikling innenfor en rekke områder. Det er jo f.eks ikke akkurat Janteloven som herjer i lokalsamfunnet, når stadig flere engasjerer seg i «Framsnakking i Rana». I summen av dette folkelige engasjementet ligger et utviklingspotensial som bør forvaltes med klokskap, fordi det er i menneskene i Rana, nå og i fremtiden at muligheten for vekst og utvikling ligger. Dette er en utviklingsressurs som bør stimuleres til samhandling og medeierskap til de prosessene som skal utforme det fremtidige lokalsamfunnet innenfor alle områder. Jeg ser også uten å gjøre forsøk på smiger, at Rana Blad har endret seg, og i langt større grad speiler lokalsamfunnets grasrot og hverdag på en bred og engasjerende måte. Det er folks hverdag som engasjerer, og det å la nye fjes i Rana få spalteplass med sine ideer og utviklingsplaner, det er å speile engasjement og understrømmer som er en del av den positive veksten som skjer, avisa tar egentlig på flere måter pulsen på hele lokalsamfunnet.

Skaper morgendagen selv

Erfaringene fra de siste 50 årene bør ha lært oss at fra å være et samfunn som var avhengig av vedtak og mennesker i Oslo, så er vi nå inne i en ny epoke i Rana der vi i langt sterkere grad skaper morgendagens samfunn basert på den vekstkraften som allerede ligger i samfunnet. Dette er en utvikling som startet allerede da vi våknet med skallebank etter at Stortinget hadde vedtatt avvikling av vår aller største arbeidsplass. Norgeshistoriens største omstillingsoperasjon fikk selvsagt både statlige pengemidler og nye statlige etableringer som nå i sterk grad er stabiliserende faktorer i vårt lokale arbeidsmarked og næringsliv. Jeg vil likevel våge den påstand at det krystallklare omstillingsimperativet som var tidfestet til 1. juli året etter Stortingets vedtak, startet den psykologiske prosessen som gjorde at bevisstheten om å ta tak for å utvikle nye arbeidsplasser, nye muligheter og et mer mangfoldig samfunn, skjøt fart. Det var enkeltmennesker og samarbeidsgrupper som måtte ta tak innenfor helt endrede rammebetingelser, da som nå, og det er ingen tvil om at dette er blitt en forsterket del av vekstkraften i dagens Rana. Ranasamfunnet er i dag et av de spennende utviklingsområdene i Norge, og det er oppløftende. Jeg ser nå fra sidelinjen f. eks. en dagens Mo Industripark med en strategiutvikling som er med å danne mønster for en fremtidig grønn industri i landet, samtidig som de vil bli et internasjonalt flaggskipsprosjekt for energieffektivisering. Hvem kunne drømme om en slik utvikling i Rana da rødrøyken lå som et tak over hele byen og omlandet? Ser vi ranværinger egentlig hvilken utvikling som skjer, og skjønner vi hvorfor eksperter, utviklere og politikere valfarter til denne generatoren av fremtidige arbeidsplasser som skapes her av våre bysbarn, ikke lenger gjennom politiske vedtak langt borte?

Politiske vedtak gir ikke frodighet

Jeg har valgt som overskrift for mine tanker: «Frodige Rana – regionalt senter for vekst og utvikling», hentet fra Rana kommunes strategiske næringsplan for 2006 – 2016. Det er ikke først og fremst fordi jeg vil rette blikket mot et vedtak i Kommunestyret 22. mai 2007, for dagens frodighet i kommunen er ikke først og fremst et resultat av lokalpolitiske vedtak, men et uttrykk for lokalsamfunnets egen vekstkraft. De tre strategiske satsingsområdene var:

1. Mo i Rana – motor for regional vekst og utvikling

2. Mo i Rana – landsdelens 3. største by

3. Mo i Rana – det industrielle sentrum nor for Dovre

I tillegg var det understreket betydningen av å bli et logistikksentrum for næringslivet i regionen, herunder flyplassutvikling som gir næringsaktører rask og rimelig kontakt med omverden, samt utviklingsmuligheter for reiselivet. Terminalutvikling for gods var også et fokusert satsingsområde.

Sterke regionale vekstsentra

Alle disse strategiske satsingsområdene er stort sett utviklet og utvikles av den lokale vekstkraften i Rana innenfor industri og øvrig næringsliv, og styrken i denne utviklingsprosessen vil hele tiden være avhengig av mennesker med en tro på fremtiden her. Her skiller vi oss på en positiv måte fra andre lokalsamfunn både med hensyn til størrelse og vilje til å ha fokus på egen utvikling. Det som fremdeles må sterkt fokuseres og samhandles mellom næringsliv og politikere, er utvikling av den nye flyplassen. Tiden er overmoden for at denne ny sterke vekstimpulsen må erstatte den trofaste arbeidshesten på Røssvoll. Argumentene for dette er så mange og så åpenbare, at her må nasjonale utviklingsorienterte politiske krefter skjære gjennom gammeldags grendekrangel. Fremtiden trenger sterke regionale vekstsentra, og Rana har vist at lokalsamfunnet kan ha denne sterke ringvirkningsbetydningen også for næringsliv og befolkning som ligger utenfor kommunegrensen. Dette bekreftes også om man snakker med de aller fleste i våre nabokommuner. Det er få som betviler at fremtiden i langt større grad vil være fokusert på kompetanseutvikling, kompetansekrav og næringsliv basert på kompetansebaserte produkter og tjenester. Det er heller ikke tvil om at vi vil oppleve en stadig mer skjerpet konkurranse om kompetent arbeidskraft både for å beholde dagens konkurransekraft og for å utvikle nye og mer markedsinteressante produkter og tjenester. Denne utviklingen vil gå sin gang, og det næringsliv og de lokalsamfunn som ikke tar denne utfordringen, vil dessverre sakke akterut. I erkjennelse av dette, har jeg vært svært spent på hva min hjemkommune nå ville legge inn som strategiske grep for å ta denne utfordringen, og her må jeg rett og slett si at jeg sitter igjen med en rekke spørsmålstegn og en god del frustrasjon.

Kontinuerlig omstilling

Det vi har lært av den kontinuerlige omstillingsprosessen vi har vært i siden 1986, er at arbeidsplasser og et attraktivt lokalsamfunn som tiltrekker ung kreativ arbeidskraft og unge familier i fertil alder, er avgjørende faktorer for ny utvikling og for et samfunn i vekst. Med en målsetting om en befolkningsvekst til 30.000, burde retningen på dagens og fremtidige strategiske satsinger, synes nokså opplagte. Arbeidet med å utvikle Campus Helgeland er et viktig og målrettet steg i riktig retning. Utviklingen av ny arena for videregående opplæring, er også målrettet satsing for å møte nye utfordringer i utdanningssamfunnet, selv om utfordringene med for stort «drop out» ennå ikke har funnet sin løsning, og som for mange unge føles som et signal om at samfunnet ikke har bruk for dem. Kloke hoder vet at ikke alle individer passer inn i en fagplan for alle, og konsekvensen av dette burde for lengst ha gitt seg praktiske utslag med bedre prognoser enn en fremtid på NAV. Men hva så med Rana kommune, som i denne sammenhengen kunne ha hatt en strategisk synlig og positiv utviklingsrolle i den delen av kompetansesamfunnet der kommunen hittil har vært eneeier, nemlig i grunnskolen. Her kunne kommunen ha flagget for unge barnefamilier både i og utenfor kommunen at Rana er et samfunn som satser målrettet på en kvalitativ utviklet grunnskole, og vært stolt av at satsingen gjerne er større enn statistiske måltall og større enn andre steder. Man kunne ha profilert seg på at her satser en også på en målrettet utvikling av lærerne i samråd med arbeidstakerne og deres signal om hvordan tilretteleggingen av undervisningen innenfor dagens lovgivning kan forbedres. Dette ville ha vært signaler til unge mennesker om et samfunn som ønsker vekst og utvikling, og der barn og unge er et satsningsområde. I tillegg kunne kommunen sterkt dokumentere at det i kommunen er en aktiv og engasjert foreldreressurs som ønsker å være en sterk partner i skolesamfunnet. Denne ressursen er så sterk at der kommunen gir opp å drive skole, der utvikler foreldrene sitt eget lokale alternativ.

Trenger ikke stue elever ammen

Det ville også ha styrket Ranas skoleprofil om en ikke hadde argumentert ut fra at kvalitet er ensbetydende med store skoler, store klasser og mange lærere. Dette er dessverre etterkrigstidens sentralskolefilosofi i reprise, som ikke i dag har den samme attraksjonsverdi og pedagogiske forankring. Som skoleeier burde Rana etter mitt skjønn, ha innledet et tett samarbeid med den eneste faginstitusjonen på universitetsnivå i vår region som arbeider daglig med utvikling av kvalitet i skolen. Nord Universitet på Nesna har både et faglig grunnlag for å mene noe om kvalitet i skolen, og de har en mangeårig erfaring i å utvikle databaserte skoletilbud. Jeg tror ikke at man i et 40-årsperspektiv som det har vært snakk om, vil være avhengig av at elevene må stues sammen for å gi dem et bredt faglig tilbud f.eks i språk. Dagens databaserte ungdommer vet bedre. Det å få tusenvis av foreldre engasjert i skolespørsmål er en uvurderlig ressurs dersom den gjennom dialog og samhandling blir rettvendt. Det å basere en utviklingsstrategi i skolen på å nedkjempe denne ressursen, kan bli en kortsiktig lokalpolitisk voteringsgevinst, som i alle fall ikke flagger for unge foreldre at dette er en kommune som legger opp til dialog om en best mulig skole for deres barn.

Blomstersitat fra Mao

Jeg vil nok ikke være den første som slår om meg med sitater fra salige Mao, men i Frodige Rana synes jeg særlig at politikere og byråkrater i større grad burde «La de tusen blomstre». Rana har utviklet en egenkompetanse på utvikling, og den forvaltes av hver og en av denne kommunens innbyggere som i dagliglivet gjør seg sine tanker om hva som er best for å utvikle lokalsamfunnet, og hva som skal til for at de fremtidig vil være en del av det. Min mening er at denne latente utviklingsressursen er vi fremdeles avhengig av å beholde, og den er i alle fall for verdifull å miste. Jeg har etter hvert lært og skjønt at makt kan være bra, bare den ikke misbrukes. I utviklingen av fremtidens skole i Rana burde alle ha vært engasjert i samhandling for utvikling. Forvaltning av vår viktigste utviklingsressurs, barn og unge, er å forvalte selve utviklingskapitalen for lokalsamfunnet. I Frodige Rana burde det være plass både for dialog med elever, lærere, engasjerte foreldre og fagfolk innen pedagogikk for å skape et kvalitetstilbud i de lokalsamfunn som kommunen selv har bidratt til å utvikle. Dette kvalitetstilbudet burde vært basert på den nye tids teknologi og en sterk faglig skreddersøm som alle parter i skolesamarbeidet hadde følt eierskap i, ikke med kvadratmeter pr elev som utgangspunkt. Denne dialogen har aldri startet, og utviklingskraften i lokalsamfunnet vårt bør nå rettvendes til skoleutvikling, ikke til utvikling av skyttergraver.

Steinar Høgaas, leder Rana JFF

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags