Jeg vil hevde at ingen ting er så grunnleggende viktig for å bygge et trygt attraktivt lokalsamfunn, enn en skole som barn, lærere og foreldre trives med og føler eierskap i

Lytter: Jeg vil hevde at ingen ting er så grunnleggende viktig for å bygge et trygt attraktivt lokalsamfunn, enn en skole som barn, lærere og foreldre trives med og føler eierskap i, skriver Steinar Høgaas. Bildet er fra et møte i Rana kommunestyre.Foto: Øyvind Bratt

Lytter: Jeg vil hevde at ingen ting er så grunnleggende viktig for å bygge et trygt attraktivt lokalsamfunn, enn en skole som barn, lærere og foreldre trives med og føler eierskap i, skriver Steinar Høgaas. Bildet er fra et møte i Rana kommunestyre.Foto: Øyvind Bratt Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

Steinar Høgaas er ukas skribent i På en lørdag.

DEL

På en lørdagI kjølvannet av Donald Trumps valgseier i USA har en årelang debatt fått ny næring og omfang. Etter at valgforskere, meningsmålere, spåmenn og spåkvinner bommet på utfallet av presidentvalget, har flere og flere begynt å stille spørsmål om dette rett og slett bunner i at en ikke reelt har sett eller lyttet godt nok til velgerfolket.

Er det kanskje slik at de mer og mer «profesjonelle» politikerne og byråkratene, ikke evner, eller ikke vil, verken se eller høre de understrømmer som stadig vokser seg sterkere i en befolkning som ikke blir tatt på alvor? Er det kanskje blitt slik at de som skal representere velgerne, er blitt mer opptatt av å fortelle grasrota hva den bør mene, istedenfor å lytte til dem som skal gå til valgurnene? Er vi i ferd med å utvikle en selvopptatt elite uten kontakt med, eller respekt for de brede lag av folket?

I mange tilfeller blir media for ofte mikrofonstativ med få eller ingen kritiske spørsmål

Her vil nok svarene variere sterkt, avhengig av hvem du spør. En velskolert politiker vil nok med styrke hevde: «Jeg opplever at jeg og partiet har en god dialog med våre velgere, og vi utarbeider vår politikk i samarbeid med våre medlemmer».

Ja, ja, så er vel alt vel og bra. Men er det virkelig vel og bra når valgdeltakelsen stadig synker, og stadig flere protestgrupperinger oppstår fordi de ikke føler seg verken sett eller hørt? Er den påståtte dialogen reell, eller er den bare et velformulert ekko fra små grupper av sine egne meningsfeller som på forhånd har forstått hva de bør mene for å være innenfor folden og håpe på opprykk i partihierarkiet?

Hans-Wilhelm Steinfeld setter i forrige lørdags Dagbladet, sterkt kritisk fokus på det han kaller Oslo-eliten og Oslo-opinionsdannerne som kappes om å synes i TV-ruta for å fortelle grasrota hva som er politisk korrekt å mene. Her er det politiske vett og vidsyn samlet innenfor få kvadratkilometer, og her kommuniseres det velskolert og med innsikt i alle typer samfunnsspørsmål fra indremedisin til reindrift på Finnmarksvidda eller lakselus i Lærdalselva.

Når Jonas Gahr Støre forteller at han vil forandre hverdagen for folk flest, dersom han overtar regjeringskontorene, kan vi sikkert føle oss trygge, for han vet jo helt sikkert best hvordan den fortoner seg i fedrelandet.

Gjengangerne i riksmedia er så forutsigbare at det tenderer til det morsomme, men det tragiske er jo at dette er en type debatt og meningsutveksling som stadig flere er lei av, og som skaper avstand mellom disse proffe snakkemenneskene og hverdagsfolket som bruker fjernkontrollen til å se på en annen kanal.

Steinfeld retter også et berettiget skarpt lys mot rekrutteringen til politikken. Han viser tydelig hvordan vi nå særlig i rikspolitikken, er i ferd med å utvikle en helproff politisk elite nesten født inn i politikken, og som lever i en verden der grasrotkontakt en sjelden gang består i å snakke til, ikke med.

Dette er noe som også finnes igjen på fylkesplanet etter hvert som antallet borteboende heltidspolitikere skyter fart. Med dette som bakgrunn, er det ikke rart at værhanen Carl I. Hagen først varslet et nytt opposisjonsparti som skulle lage luft i luka både når det gjelder flyktninger, eldrepolitikk, miljø osv. Nå har han meldt seg som kampkandidat på FRPs liste til Stortinget, og hans favoritt forbilde, er nok ganske klar.

Med smertelig erfaring, vet jeg at man skal være forsiktig med å kritisere media, for der sitter det ofte hårsåre kvinner og menn dersom man trør dem for nære. Men med den store makt de har når det gjelder meningsdanning og opinionsutvikling, vil det være urimelig dersom ikke også disse fagmenneskene bør diskutere sitt kjennskap til, og sin forståelse av de meningsstrømninger som verserer innenfor den rundt 50 % av befolkningen som sitter hjemme på valgdagen.

Er disse menneskene bare late, har de ingen mening, eller klarer ikke en gang media få dem i tale og eksponere de meninger som de har og hver dag gir uttrykk for på spiserommet? Jeg vet at det er lettere å få kommentarer fra et politisk snakke- menneske enn fra hvermannsen, men det burde være mer interessant i alle fall en sjelden gang å få noen usminkede meninger som et korrektiv fra folkedypet. RB har her tatt viktige steg i riktig retning.

Den siste demokratiske utfordringen for grasrota jeg vil streife innom, er den sterkt voksende byråkratiske makt som en stor og faglig tung offentlig sektor utgjør. Både politikere og opinionen for øvrig, får lett inntrykk av at når en plan eller et budsjett legges fram, så er det kun muligheter for små justeringer, litt politisk garnityr. Selv innenfor milliardbudsjett gnis det inn en oppfatning av at her kan ikke mye endres, uten at det blir krise.

Velgerne presenteres for byråkratiets fasit som de bruker sin faglige tyngde til å forsvare. Beklageligvis forsterkes dette inntrykket ofte av en dyktig posisjonspolitiker som forteller at sånn må det være til media. I mange tilfeller blir media for ofte mikrofonstativ med få eller ingen kritiske spørsmål. Hvermannsens reaksjon er ikke sjelden: «Ja, ja, det er vel ikke så mye å gjøre med det

I vår kommune har vi samme situasjon hvert år. Rådmannen presenterer sin fasit for det meste, og kun små justeringer blir gjort. I år er i tillegg rådmannens og skolesjefens fasit til den fremtidige Ranaskolen presentert, nesten med overskriften: «Den endelige løsning». Dette, etter at elever, foreldre, lærere og politikere har vært i prosess i mange år uten å finne en avsluttet omforent løsning.

Vi får nå se om tyngdeloven også her vil seire. Økonomi, regneark, powerpoint og sterke ord som kvalitet, optimalt læringsmiljø, trivsel kan jo være tungt ukontrollerbart skyts. Men det må være lov å hevde fra en som ikke har, eller skal ha barn i skolen at her bør politikerne spille på lag med de som virkelig er skolesamfunnet.

Jeg vil hevde at ingen ting er så grunnleggende viktig for å bygge et trygt attraktivt lokalsamfunn, enn en skole som barn, lærere og foreldre trives med og føler eierskap i. Her ligger mye av fornyingskraften i en kommune. Dette bør veie tungt når de valgte politikerne skal gjøre sitt votum. Det er de som har det politiske ansvaret i Rana, og som har rett til å lage den fasit som de og velgerfolket bestemmer.

Ukas skribent

Steinar Høgaas skriver i På en lørdag

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags