Det hjelper fanden så lite med et fancy bysentrum og attraktive arbeidsplasser i Rana hvis bestemor har bosatt seg i hovedstaden og bestefar har flyttet til facebook-kjæresten i Drammen

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

Øystein Benzen skriver om bolyst i På en lørdag.

DEL

På en lørdagFor åtte år siden ble jeg bestefar! Ingen stor prestasjon fra min side, jeg satt jo femti mil unna, men jeg syntes det var svært! Og for snart tre år siden gjentok dette fantastisk underverket seg og jeg var blitt bestefar til to. Denne rollen må jeg av naturlige årsaker dele med en annen kar. Han bor også på Mo og han kan også benytte tittelen morfar.

Den yngste av de to barnebarna, Sebastian, sliter litt med alle disse titlene og da vi var i byen forleden foretrakk han brått å kalle meg oldefar. Det syntes jeg ble litt drøyt i andres påhør, men mine vennlige korrigeringer ble ikke tatt til følge. Om den andre bestefaren må bære den samme tøffe belastningen vet jeg ikke, men jeg må nok likevel snart akseptere at jeg i de yngstes øyne er blitt en vel voksen mann.

All respekt for Vi vil heim og andre tiltak som skal bidra til å rekruttere ungdom tilbake til Rana etter endt utdanning, men hvem er det de unge skal heim til

Øysten Bentzen

Heldigvis kjenner jeg likevel at det vibrerer i gearkassen innimellom. Tidligere i uka støtte jeg på en god og nesten jevngammel venn i gågata. Jeg kunne glad fortelle henne at jeg sammen med en håndfull andre hadde tatt initiativet til en 70-tallsfest i Meyergården Spektrum i september, og at vi hadde maktet å skape en reunion av vårt legendariske progrockband, Feedback. Da utbryter hun brått det jeg tror må være den vakreste beskrivelsen jeg har hørt av vår felles ungdomstid:

Ååååå!!! Ede sant?? Å Herregud!! Søttitallet!!!

Hun nesten rullet med øynene før hun fortsatte.

Jeg var femten år og gikk bort gjennom Strandgata og jeg hørte sånne taktfaste dunk fra huset i enden av gata. Jeg hadde aldri vært på Bleak House før! Ute var det litt kjølig, men ut av døra kom en sånn varm og fuktig luft, nesten som pusten fra et kjempesvært dyr....

Nede i gangen ved kassa var det fullt av folk. Noen danset allerede før de kjøpte billett... Jeg betalte og gikk opp trappa, og det var kjenninger overalt. Stinn brakke! Å, det var så fint!

Og min gode venn er ikke den eneste! Responsen har vært den samme fra mange og den har vært ekte. Siden dette showet begynte å se dagens lys på nyåret så har denne responsen gjort at det gått mer og mer opp for meg at vi i Rana i alt for stor grad har tatt den største gruppa med ranværinger som en selvfølge. Og ved ytterligere ettertanke så innser jeg at rampen fra syttitallet er blitt kolossalt viktige for byens ve og vel!

All respekt for «Vi vil heim» og andre tiltak som skal bidra til å rekruttere ungdom tilbake til Rana etter endt utdanning, men hvem er det de unge skal heim til? Jeg har inntrykk av at stadig flere bestefedre og -mødre pakker sammen og flytter sørover etter unger og barnebarn!

Og gjør de ikke det så befinner de seg i Spania i vinterhalvåret eller er så ofte på hytta at det rett og slett ikke er noen besteforeldre i Rana å flytte hjem til!

Jeg vil derfor med en gammel manns pondus foreslå at Rana Blad, kommunen, Rana Utviklingsselskap og næringslivet straks erkjenner hvilken uvurdelig og viktig resurs vi besteforeldre er! I tillegg til «Vi vil heim» bør det etableres et parallelt tiltak med navnet «Vi vil bli».

Jeg har i flere år uttalt at «Et sted hvor unge ikke trives er ikke et trivelig sted», men jeg erkjenner nå at en viktig forutsetning er at de unge har noen som kan sitte barnevakt, skru på bilen, reparere dassen eller bake lefse til jul.

Det hjelper fanden så lite med et fancy bysentrum og attraktive arbeidsplasser i Rana hvis bestemor har bosatt seg i hovedstaden og bestefar har flyttet til facebook-kjæresten i Drammen. Mo i Rana må før det er for seint sette seg som mål å bli Norges mest attraktive by for besteforeldre! Da kommer de unge heim!

Om noen ikke skulle være overbevist om at dette tiltaket har noe for seg, så kan de ta turen innom inngangsdøra på Meyergården Spektrum i september. Da vil de kjenne den varme og fuktige lufta slå i mot dem som pusten fra et kjempesvært dyr! Rampen fra syttitallet er nemlig fremdeles ganske heftige og begeistret når de har sjansen til det!

Ha ei fin helg!

Øystein Bentzen

På en lørdag

Artikkeltags