Gå til sidens hovedinnhold

«Pappa, koffør sa du nåkka artig i begravelsen til han oldefar?»

Artikkelen er over 1 år gammel

UKESLUTT Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

– Pappa, kor gammel var du første gang du gikk på Store Blåmann?

– 38.

(Senere kontrolltelling har vist at jeg var 37. Det har liten betydning for historien, men tenkte likevel at det var greit å poengtere at jeg på ingen måte var hele 38 år da jeg besteg Kvaløyas høyeste fjell.)

– Så da slo eg deg med 29 år?

– Du var fylt 10, så du slo meg med 28.

(Faktisk bare 27 år som det senere har vist seg.)

Dette har vært en gjentagende samtale siste halve året. Man skulle nesten tro han prøver å gni det inn. Det er til å forstå. Nedturen var brutal da han kom hjem til Mo og skulle skryte av prestasjonen. Null respons. Ikke antydning. Som om han hadde gått opp på en haug på Kvarøya eller rusla litt i Selforslia. Men vi fra Kvaløya, vi forstår. Vi ser deg. Du er en av oss.

– Pappa, koffør sa du nåkka artig i begravelsen til han oldefar?

Det er min datter Lilja som spør. Å holde tale i far sin begravelse var noe av det fineste jeg gjorde i året som gikk - og noe av det aller tyngste. Jeg anser meg selv for å være ganske god med ord, og når du da skal prøve å formidle noe ekte og viktig om noen som har betydd så mye, da blir kravene til deg selv ganske høye. Det var egentlig aldri noe alternativ til å bruke humor. Det er umulig å minnes han far uten smilet, glimtet i øyet, den godhjertede ertingen. Det gjorde voldsomt inntrykk å se ut over en fullsatt kirke, se hvordan mine ord, våre minner, om han far bragte dem fra lett humring til gråt og tilbake igjen. Hele tiden mens jeg selv kjempet en innbitt kamp helt på bristepunktet. Å se Lilja sige sammen med armen på benkeryggen foran, helt oppløst, på et vis jeg ikke har sett henne før. Alle de gode ordene etterpå. Det var sterkt. Det var så fint, det var så tungt.

Savnet etter han far har preget året, har preget meg. Han var et forbilde. Så klok, så morsom, så vital. Han far kunne bygge, lage, fikse og fiske alt. Og han var nøye. Det skulle gjøres ordentlig. Det skulle ikke være noe slinger i valsen. Måten han ble gammel på var slik jeg skulle bli gammel på. Like klar, like humørfylt, like kul. Han gikk tilbake i sine senere år, men det er fortsatt den virkelig levende utgaven jeg husker. Og hodet skjønner livets gang. Men kroppen gjør det visst ikke. Den tror at alt som er så trygt og godt skal vare evig. Det skal ikke det. Det slo meg aldri når jeg småløp bak den høyreiste skikkelsen som med lange skritt gikk mot Vågen og kaia. At jeg en dag skulle rusle videre i mitt eget tempo.

– Pappa, eg e glad i deg!

Heldigvis er mine unger langt flinkere enn meg til å si hva de føler. Jeg tror han far visste at jeg var glad i han. Men jeg sa det aldri.

– For det er så bra at vi holder på, du er min aura, bare la det gå.

Vi synger høyt om kapp i bilen. Vi krangler så mye om musikk nå. Eldre unger betyr egne meninger. Det er ikke bra, vet du. Og ikke pokker om de skal få ødelegge min Spotify med drittmusikken sin. Men noen ganger samles vi ennå. Som jeg og Lilja om brenn. og Aura. brenn. som snart kommer til Kulturhuset Mo. Livescenen vi har manglet så lenge i Mo i Rana.

Årets konserthøst er den sjukeste i den tiden jeg har bodd her. Og det nærmer seg tross alt en mannsalder. Jeg liker å tro at vi i BråK har spilt en aldri så liten rolle der. At vi er med på å skape en kultur. Men vi er på ingen måte alene. De store artistene fyller Meyegården Spektrum. De som ikke er riktig så store tar turen innom Kulturhuset Mo. Til sammen gir det et utrolig variert tilbud, fra de store, kommersielle arrangementene, til de smalere. Et tilbud innen alle sjangere. Så får vi se om byen er moden. Om vi skjønner at vi må stille opp. Kjøpe oss en øl eller to eller fem. Skåle. Klemme. Le. Leve.

Som en jeg har et par felles venner med sa da vi møttes på nettopp Kulturhuset i jula: «Vi møtes ikke så ofte, men vi har det alltid trivelig når vi først gjør det».

– Pappa, er du ferdig på skolen nå?

Ja. Nå er jeg ferdig. For ei stund i hvert fall. Et halvt år på overtid ble masteroppgaven levert. Aldri mer skal vi diskutere interessenter. Nå trenger jeg og mine medskribenter nye unnskyldninger for totimers lunsjpauser og kaffeprat om snøscooter og sentrum-periferi.

Å starte et nytt studieliv, dog på deltid, i voksen alder, viste seg å være et særdeles godt valg. En ting var nå det å lære noe nytt, langt viktigere var at nye vennskap oppsto. Bånd som vil vare livet ut.

Takk for i år, folkens. Dere er en fin gjeng. Og godt nytt år. Jeg håper vi ses.

Kommentarer til denne saken