Gå til sidens hovedinnhold

Rana Blads Vegard Skorpen: Nå åpner jeg og sier «Hei, her er jeg og jeg har hatt det litt tungt psykisk»

Vær oppmerksom. Vær til stede. Følg opp. Det er min oppfordring til deg som kjenner noen som kanskje ikke har det helt tipp topp. Vi setter pris på det, selv om vi ikke alltid skjønner det selv, eller klarer å sette ord på takknemligheten., skriver journalist Vegard Skorpen i Ukeslutt.

Ukeslutt

En liten hjernerystelse under en fotballkamp en lørdag ettermiddag i 2018. Det ble starten på en helt ny og ukjent tilværelse. Med ett var jeg mer senge- og sofaliggende enn fysisk aktiv og arbeidsfør.

Fullstendig omvelting. Helt kaos.

Da jeg til slutt kom meg sånn passe til hektene, ble de få stundene jeg klarte å være håndballtrener, enda viktigere for meg. Fotballen måtte jeg slutte med, det ble for fysisk anstrengende. Egentrening ble også ofte for tungt.

Vips var to av mine viktigste tilholdssteder – fristeder –, tillegg til jobb, borte.

Først ble jeg langtidssykemeldt. Så gikk ferden lenger inn i velferdssystemet, til arbeidsavklaringspenger, hvor jeg fortsatt er. Og oppi dette kom pandemien og kødda til idretten. Mitt fristed. Det jeg sparte krefter til å orke.

Mange vet at fraværet mitt fra jobb og idrett de siste tre årene skyldes plager med langvarige effekter etter hjernerystelse, men jeg har ikke fortalt alt til alle. Jeg har tatt et valg om å holde litt igjen på delinga.

Jeg har valgt å være åpen og ærlig når folk har spurt hvordan det går, men jeg har ofte unnlatt å utdype.

Jeg har ikke alltid sagt at de endeløse timene hjemme på sofaen har tæret på humør og tidvis på psyken.

Jeg har ikke alltid fortalt at en «usynlig» sykdom som en hjerneskade av denne typen, er utfordrende å leve med fordi symptomene er vage og av og til vanskelig også for meg å tro helt på.

Likevel åpner jeg nå og sier «Hei, her er jeg og jeg har hatt det litt tungt psykisk». Heldigvis er tastaturet av plast og ikke papir, for da hadde denne setninga vært delvis uleselig av de tårene som nettopp nå, noe overraskende må jeg innrømme, dukka opp.

For andre er det å snakke om og dele med flere enn jeg har gjort, det naturlige. Det som gjør at nettopp hen er komfortabel med egen situasjon. Min begrunnelse for ikke å ha fortalt alt til alle, er at jeg er mest komfortabel med nettopp det.

Jeg har i det siste sysla med tanken på om jeg skulle ha krafsa ned noen ord om situasjonen min, forbeholdt mitt private arkiv på egen harddisk, om ikke annet enn for å få ordlagt meg for min egen del. Så kom jeg tilfeldigvis på, liggende på sofaen, at kanskje jeg kunne skrevet en Ukeslutt en gang i framtida. Bare ikke nå. Kanskje senere, kanskje i forbindelse med verdensdagen for psykisk helse. En annen gang. Ikke visste jeg at datoen for verdensdagen er søndag 10. oktober.

Så ble dagen nevnt på et morgenmøte denne uka, dagen før min lille, private treårsmarkering for låkt i haude, som det står på kaffekruset mitt. Det ble nevnt at årets tema er «Livet under og etter pandemien». Da tok jeg lavmælt sats og foreslo å skrive denne Ukeslutten.

Jeg har lært meg å leve med at topplokket ikke lenger er skrudd på slik det skal være. Det betyr perioder med sammenhengende hodepine og fravær fra jobb. Det betyr perioder hvor jeg nesten fungerer som før den ettermiddagen på Hauknes kunstgressbane, en oktober ettermiddag, da høsten var som klarest, og jeg bare skulle vinne en hodeduell, men dro på meg en hjernerystelse.

I forordet til rapporten Livskvalitet, psykisk helse og rusmiddelbruk under Covid-19-pandemien, skriver Peder Kjøs som ledet den regjeringsoppnevnte ekspertgruppa som laget rapporten, at «Mye tyder på at det er de mest sårbare som har fått de største belastningene.» Et hovedtrekk ekspertgruppa har sett og funnet, er at «Virkningene på den psykiske helsa synes heldigvis likevel å ha vært begrenset for de fleste.»

For de fleste, ja. For å få et gjennomsnitt, kreves det som kjent to ytterpunkt. Og selv om mange har det bra, er det de som sliter ekstra, vi må huske på. De som klarer seg, ja, de klarer seg.

Jeg klarer meg, bedre og bedre etter hvert som jeg blir mer vant til det nye livet mitt. En del av det nye, er å skrive litt personlig. For hva er det verste som kan skje? Nemlig, ingenting. Kanskje kan derimot disse ordene gjøre at du er oppmerksom, til stede og at du følger opp de du har rundt deg.

Vær oppmerksom. Vær til stede. Følg opp.

Det er undertittelen på temaet for årets Verdensdagen for psykisk helse. Det er også min oppfordring til deg som kjenner noen som kanskje ikke har det helt tipp topp. Vi setter pris på det, selv om vi ikke alltid skjønner det selv, eller klarer å sette ord på takknemligheten.

Jeg har, tross alle problemene, vært heldig som ikke har hatt behov for større oppfølging fra den psykiske delen av helsevesenet. Jeg er ukuelig optimist og jeg har ressurssterke folk rundt meg. Det har ikke alle.

Som trener, utøver og kanskje særlig som tilskuer og supporter, har idretten gitt meg mange runder med hodepine. Kanskje mer billedlig enn bokstavelig. Å holde med et lag som rykker opp og ned som en jojo, er ikke bare bare, men den hodepinen er av det kortvarige slaget. En privilegert form for hodepine, selvpåført fordi jeg driver med det jeg liker.

25. september starta idrettsforbundets kampanje Tilbake til idretten. I ukene som følger, feira vi full gjenåpning av idretten.

For meg var det en feiring av sikkerhetsnettet som gjør at jeg, og mange med meg, har det litt bedre i hverdagen.

Kommentarer til denne saken