Vi snakket om at kvinnelige karakterer i film og TV, ofte kun er støttekarakterer til en mann. De er alltid en kjæreste, mor eller datter

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Kulturleder Lisa Ditlefsen skriver om gode kvinnelige rollemodeller i dagens Ke de går?

DEL

KE DE GÅR?Arbeidsdagen i går var en veldig bra dag. Jeg var så heldig å få starte den med å snakke med en av Norges beste kvinnelige skuespillere, Liv Bernhoft Osa, om kvinneroller i film, TV og teater. Om sterke og selvstendige kvinneskikkelser på skjermen, men aller mest om mangelen på det.

Vi snakket om hvor fint det var å se at unge jenter og damer i dag, i økende grad, tar høyere utdanning, sitter i lederposisjoner og er toneangivende i samfunnet.

Og vi snakket om at kvinnelige karakterer i film og TV, ofte kun er støttekarakterer til en mann. De er alltid en kjæreste, mor eller datter.

Og om det skulle være en kvinnelig hovedrolle, er hun ofte skrevet av en mann, med et mannlig perspektiv på kvinnen.

Jeg gjorde meg noen tanker om at det, på tross av dette, ser ut til å være en fin utvikling i kvinnens rolle i samfunnet.

Men så kom jeg hjem etter endt arbeidsdag, og tok opp mobilen.

Først kom jeg over en tekst skrevet av forfatter Monica Flatabø, hvor hun ber alle gutteforeldre snakke med sønnene sine om voldtekt, seksuelle grenser og gråsoner.

Flatabø har det siste året jobbet med boken «En sånn jente. En dokumentar om voldtekt», som kom ut denne uken.

I boken har hun sett nærmere på et ungdomsmiljø på Østlandet, hvor flere jenter skal ha blitt voldtatt av kompisene sine.

En av jentene forteller om en gutt som har hatt sex med henne, mens hun selv har vært så full at hun ikke vet hva som skjer, mens andre står rundt og filmer eller tar bilder.

Etter å ha lest kommentaren til Flatabø kom jeg over en kommentar om bloggeren Sophie Elise og samfunnsdebattanten Sumaya Jirde Ali.

De to damene er begge sterke stemmer i samfunnet vårt. Om du liker det de har å si eller ikke, så trenger vi dem.

Dessverre opplever de begge daglige trusler om vold, voldtekt og drap.

Og hva skjer når bloggeren Sophie Elise samler sammen skjermdumper med trusler, fra navngitte menn, og går til politiet? Saken blir henlagt på grunn av bevisets stilling. Hun blir bedt om å roe ned tilstedeværelsen på nett.

Og jeg sitter igjen med en følelse av at vi fortsatt har en lang vei å gå. Hvilke verdier vil vi gi til generasjonene som kommer etter? Er det ikke på tide å legge innstillingen om at det er offerets feil at hun har blitt voldtatt, død? Burde vi ikke snart begynne å gi et sterkt signal om at det alltid, i alle tilfeller, er voldsutøverens feil? Og hvordan kan vi gjøre det?

Ved å ta truslene som disse jentene og damene opplever på sterkeste alvor. Ved å fortsette å oppfordre jenter og kvinner i alle aldre og situasjoner, til å anmelde vold. Ved å by på sterke og selvstendige rollemodeller, i TV, film, teater og ikke minst det virkelige liv.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags