Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 5Nervepirrende leting etter sannheten

Artikkelen er over 6 år gammel

Det er ordet som får være i sentrum når sannheten skal fram i Nordland Teaters Døden og Piken. Med minimal bruk av rekvisitter og scenografi får ordet lov til å være det bærende element i forestillingen.

Vi får kjenne på følelser som sinne, latter og ikke minst oppgitthet. Er det er mulig for en diktaturstat å ta et oppgjør med fortiden? Hva er rett og hva er sant, og skal et offer for tortur og voldtekt ta igjen overfor dem som gjorde henne urett? I dette psykologiske trekantdramaet møter vi torturofferet Paulina Salas (Kirsti Torhaug).

Under militærdiktaturet i Chile på 70-tallet har hun vært utsatt for grusom tortur og voldtekt. Torturen skjedde som en følge av at Paulina ikke ville innrømme navnet på lederen for undergrunnsbevegelsen som var hennes kjæreste Gerardo Escobar (Per Graffman). Forestillingen tar utgangspunkt i Chile 1990.

Paulina er nå gift med advokaten Gerardo som nettopp er utnevnt til Sannhetskommisjon. Sannhetskommisjonen skal finne ut hvem som er ansvarlig for folkemordene under diktaturet. Han har nettopp møtt legen Roberto Miranda (Terje Ranes) og invitert han hjem. Bare ved å høre hans stemme mener Paulina at han er en av dem som voldtok og torturerte henne. Dette gjorde han mens han lyttet til Schuberts strykekvartett «Der Tod und das Mädchen».

Paulina knebler Miranda og taper han fast i en stol. Hun truer han til å innrømme sine ugjerninger, noe han nekter. Gerardo ønsker imidlertid at torturister skal dømmes av rettsapparatet. I tillegg er han usikker på om hun har funnet rett mann. Konflikter og hvite løgner i ekteskapet bindes sammen med terror og politikk i storsamfunnet.

Ingen av dem har klart å venne seg til demokratiet. Det koster for dem alle tre å konfronteres med fortiden. Hvordan skal de tilbakelegge et smertelig kapittel i sin historie. Kommer de lengre? Kan de tilgi og gå videre? Skuespillerne klarer å skape en dirrende nerve i den snart to timer lange og krevende forestillingen.

Jeg tror på Torhaugs tolkning av rollen Paulina. Hun balanserer et skadet sinn ekte og sårbart. Per Graffman i rollen som Gerardo Escobar spiller på et stort spekter. Det er troverdig både når han gråter og når sinnet løper løpsk av frustrasjon overfor både Miranda og Paulina. Han gjør en fantastisk tolkning av rollen.

Terje Ranes har også en utfordrende rolle i tolkningen av legen Miranda. Han lykkes ikke like godt som sine medspillere i å skape troverdighet i rollen.

Men det er samspillet mellom alle tre skuespillerne og regissør Terje Skonseng Naudeer stramme regi som får den nervepirrende forestillingen til hele tiden å holde publikums interesse. Lyd og lys er som scenografi og rekvisitter, meget enkelt. Lyset er med på å sette forestillingen inn i en thrillerstemning.

Til regissør Terje Skonseng Naudeer har jeg bare en ting jeg vil formidle. Takk Terje for at du gir oss scenisk sannhet og for at du lar oss få tenke selv.

Elin Rønning

Kommentarer til denne saken