JEG KOMMER INN i flyet som desidert sistemann. Alle andre er godt plassert i setene. Overgangen fra det som vanlig så til de grader fulle Widerøe-flyet fra Mo i Rana til dette halvfulle Widerøe-flyet mellom Bodø og Tromsø føles behagelig. Jeg sikter meg inn på nest bakerste rad. Ser en kul mann med skjegg, store øreklokker og svart genser og tenker at der får jeg fred. Jeg merker at han ser på meg mens jeg legger håndbagasjen på hylla, men først da jeg skal til å sette meg går det opp for meg hvem det er jeg er i ferd med å sette meg ved siden av. En av mine største musikkhelter, en av norgeshistoriens mest undervurderte artister. Der sitter Elias Jung. Eller Stian Grønbech, som han heter.

JEG HAR HATT gleden av å være med å arrangere konserter der Grønbech har vært en del av bandet, og opplevd hans eget prosjekt Elias Jung live andre steder. Det som skulle være en rolig flytur i mitt eget selskap, ender opp i en timeslang samtale om livet - og om musikken. Om barn, gleden av å oppleve konserter på ordentlig igjen, om Elias Jung, om Knut Hamsun, om kompisen min som digger Elias Jungs Hamsun-plate, om ny musikk på gang, om masteroppgaver, hans spennende dypdykk i Neil Youngs musikk, min mindre spennende om ledelse i endringsprosjekter, om utviklingen i Mo i Rana, om dagjobben hans som lærer, deriblant som musikklærer, om hvordan han prøver å gjøre faget så praktisk som mulig, elevene har nok teori, om hvordan flere finner glede i det. Vi snakker om en kommende konsert i byen vi er på vei til. Jeg er på vei til en journalistkonferanse, og rekker neppe innom selv om jeg har notert meg at den skal være. Grønbech skal selvsagt stille i publikum.

– JEG ER BARE så glad for at det fortsatt finnes unge mennesker som skaper noe, sier jeg.

Han er ikke akkurat uenig.

Der skilles våre veier for denne gang. Men vi kommer å høres igjen.

I TROMSØ FINNES det fortsatt et levende musikkmiljø. Det kommer opp nye talenter, nye artister, nye band - og de gir ut musikk og spiller offentlig. I Mo i Rana er det tynnere. Som musikeren og kulturaktøren Tage Vedal skrev i et leserbrev i forkant av at Rockens hus på Hauknes ble vedtatt nedlagt av kommunestyret i Rana: «Det frie og rytmiske musikklivet i Rana ligger heilt brakk og store grep må gjøres om det skal opp og gå igjen.»

HALVANNET ÅR ETTERPÅ er status at Rockens hus er revet, men det finnes ingen erstatning. Verken for unge eller «gamle» utøvere. Før vedtaket ble det pekt på to muligheter for å videreføre noe av tilbudet - øvingscontainere og et tilbud i regi av Park22. Øvingscontainere viser seg å være ubrukelige til formålet. I tillegg er det som skulle være en billig løsning blitt en dyr løsning - etter at en støtteordning falt bort. Det gjorde den før dette ble presentert som en mulig «erstatter» for Rockens hus. Park22 jobber fortsatt med å få opp sitt tilbud. 1,8 millioner kroner i finansiering er sikret, men det mangler en million kroner til. Faller dette på plass, mener Rana kommune at behovet for øvingslokaler er oppfylt. Reaksjonene er mildt sagt sterke, både i våre spalter og i sosiale medier.

ROCKENS HUS ER DØD, og ingenting kan gjøres med det. Om tiden ikke hadde løpt ut for tilbudet på Hauknes, var det i ferd med å gjøre det. Men at det ble gjort uten å ha et nytt tilbud klart, det er trist. For vi har ingen tid å miste. Skal det gi mening å snakke om en kulturby, snakke om en levende by, må vi ha et pulserende musikkmiljø. Det er viktig for oss som konsumerer kultur, men ikke minst for de som utøver. Det er sammen med noen vi finner gleden, der skaperkraften oppstår. Vi trenger et miljø i sentrum, midt mellom kafeer og andre møteplasser. Dette blir ikke minst viktig når byen skal vokse raskt. Du trenger mer enn fotball og ski, som flere peker på. Den viktige diskusjonen er derfor ikke hvorvidt det var riktig å legge ned og rive Rockens hus. Det viktige er hvor går veien videre. Hvordan tar vi vare på de unge talentene? Hvordan kan vi få de rutinerte til å bidra og lære opp den nye generasjonen? Dette er ikke noe vi kan vente med å finne ut av. Å peke på at situasjonen må løses i forbindelse med et eventuelt kulturhus, vet alle som har fulgt den «reisen» ikke ender opp med noe konstruktivt.

MEN DET STOPPER for meg når folk i debatten setter dette opp mot de forholdene som er for fotball og ski. Kapasiteten på fotballbanene er sprengt. Det er ikke nok tid til å tilby barna så mange treninger som de ifølge retningslinjene fra NFF burde hatt. Dekket på Moheia er så hardt at vi må anbefale spillerne å bruke joggesko i deler av økta. Det finnes riktig nok mange flotte anlegg for både fotball og ski i kommunen, mange i regi av eller med god bistand fra kommunen - men mange bygd opp i samspill mellom frivillige, lag og organisasjoner og næringslivet. Sånn må det nok også være her. Vi må alle ta ansvar for å bygge opp et vitalt miljø.

DET BØR VÆRE sånn at jeg også i Widerøe-flyet på vei hjem til Mo i Rana kan si: «Jeg er bare så glad for at det fortsatt finnes unge mennesker som skaper noe».