Saltfjellet Nasjonalpark 30 år: Saltfjellsaken, en av de største seirene som er vunnet for å ta vare på vår natur. Siste ord er imidlertid ikke sagt

Terje Øiesvold er tidligere leder i Folkeaksjonen Spar Saltfjellet.

Terje Øiesvold er tidligere leder i Folkeaksjonen Spar Saltfjellet.

Av
DEL

LeserbrevÅttende september var det 30 år siden regjeringen Brundtland ved miljøvernminister Sissel Rønbeck åpnet Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark. I dag er nasjonalparken en selvfølge som alle er glad for, Norges nest største. I sin tid var det en svært kontroversiell sak. Det var stort vannkraftutbyggingspotensiale i området så spørsmålet om vern stadig ble stadig utsatt. Statens Naturvernråd la i 1964 fram sin Landsplan for natur- og nasjonalparker i Norge. Der ble det foreslått 16 nasjonalparker og av disse ble den på Saltfjellet opprettet sist, 25 år senere.

Den første som kom med et forslag om nasjonalpark var Ole Andreas Ravnaa fra Rana, i et innlegg i Helgeland Blad (?) i 1932. Forfatteren Håkon Evjenth fra Bodø var svært aktiv før krigen, aktiv i turistforeningen og stifter av Nordland Naturfredningsforening. Disse organisasjonene fremmet et forslag i 1939. Fart i vernearbeidet ble det ikke før Saltfjell-Svartisutvalget ble oppnevnt i 1971 og Konsesjonssøknaden kom i 1979. På Mo ble det først etablert en Aksjon Spar Saltfjellet i 1973. Den ble kortlivet. Deretter fungerte lokale SRN-grupper i Rana og Salten som målbærere for verneinteressene. SRN står for Samarbeidsrådet for Naturvernsaker, et samarbeid mellom Naturvernforeningen, Turistforeningen og Jeger- og Fisk. Dette ble en lite koordinert virksomhet så i 1978 tok Nordland Naturvernforening grep og fikk etablert en aksjonsledelse i Bodø (AKUT). Det ble opprettet lokale aksjonsgrupper i Rana, Beiarn og Saltdal. Slik ble det sikret bred representasjon og legitimitet og i 1979 ble Folkeaksjonen Spar Saltfjellet (FSS) stiftet. Nå ble arbeidet mere spisset, rettet mot kommuner, fylke og etter hvert sentrale myndigheter.

En viktig oppgave ble å detronisere Saltfjell-Svartisutvalgets innstilling som kom i 1978. Utvalget skulle foreta en totalplanlegging, men gikk inn for full vannkraftutbygging før verneinteressene var dokumentert. Oppgaven ble derfor ikke særlig vanskelig. Neste prioriterte oppgave ble å få utsatt behandlingen av konsesjonssøknaden. Fortsatt var ikke konsekvenser for reindriften og landbruket utredet. Dette ble påpekt, utvalg ble opprettet og saken ble utsatt. Nå ble det tid til informasjonsarbeid. Saltfjellområdet var ikke særlig kjent på den tiden. Det ble tid til lobbyvirksomhet der også Per Adde gjorde en stor innsats. FSS ga ut kalender fra 1982-88, noe som sikret god økonomi og dermed godt armslag i vernearbeidet. Kalenderen ble hvert år sendt til bl.a. regjeringsmedlemmer og stortingsrepresentanter. Det ble montert opp en «Saltfjellutstilling» som ble sendt rundt og også plassert i regjerings- og stortingsbygg. Det ble arrangert Saltfjelltreff ved nordenden av Nordre Bjøllåvatn fra 1983-87. Det kunne komme opptil 400 deltakere til teltleir på stranda der, til informasjon, appeller, lek og moro.

Etter hvert snudde opinionen, ikke minst i de politiske miljøene, og da regjeringen la fram sitt forslag ble Saltdalsvassdraget vernet av hensyn til reindriften, og det ble foreslått vern forøvrig fra svenskegrensa til kysten. Sentrale fjellområder, Stormdalen i Rana og Flatisvatn var med. Det var grunn til å være fornøyd, men ikke helt.

Beiarnvassdraget ble foreslått utbygd og likeledes Bjøllåga i Nord-Rana prosjektet, og deler av de vestlige karstområdene i Rana. Det oppsto nye aksjoner i Rana og Beiarn under Folkeaksjon Spar Saltfjellet sin logo. Innsatsen deres kulminerte med sivil ulydighetsaksjon på Beiarfjellet der anleggsmaskinene ble stanset. Politimester Bjørn Hareide fjernet ikke demonstrantene og i nyttårstalen 2000/2001 skrinla Jens Stoltenberg all større vannkraftutbygging i Norge med henvisning til Saltfjellet.

Saltfjellsaken, en av de største seirene som er vunnet for å ta vare på vår natur. Siste ord er imidlertid ikke sagt. Den endelige utformingen av verneområdene er ikke sluttført, så selv om det «selvfølgelig» gikk som det gikk, er det grunn til å passe på fortsatt.

Terje Øiesvold i samarbeid med Nordland Nasjonalparksenter


Artikkeltags