Selv er jeg offer for at kirkebenker er mer smittefarlig enn fastmonterte stoler. Regelverket for å kunne utøve kultur er for mange av oss helt uforståelig

Sven Henriksen, skuespiller og dramatiker, skriver at frilansere og selvstendig næringsdrivende i kulturfeltet lider hardest under usikkerhet og stor uforutsigbarhet.

Sven Henriksen, skuespiller og dramatiker, skriver at frilansere og selvstendig næringsdrivende i kulturfeltet lider hardest under usikkerhet og stor uforutsigbarhet. Foto:

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Varsko. Kulturen er i fare!

I disse dager lider kulturen. Covid-19 påvirker de fleste av oss, mange lider stor økonomisk nød. Kulturlivet er stengt ned, eller svært begrenset, for annen gang i løpet av 2020. Frilansere og selvstendig næringsdrivende i kulturfeltet lider hardest under usikkerhet og stor uforutsigbarhet. Selv har jeg mistet et titalls jobber i løpet av november og desember. Det er tøft etter å ha vær parkert i seks måneder sist vår og sommer.

Nordland fylkeskommune varsler at de vil legge ned distriktsmusikerordningen og erstatte den med et mer prosjektbasert opplegg for å sikre bredden i musikklivet. Å lansere noe slikt i disse trange tider er det man bør kalle direkte umusikalsk. I mine ører høres bredde ut som mer kommersielt. Vel, vi lever i en tid der «det smale», alt det som «ikke lønner seg», ikke skal belaste vanlige folks skatteseddel. Det er vel kanskje fordi store kulturkanoner som Kurt Nilsen tilgodeses med 13 millioner for å kunne dra ut på en allerede utsolgt juleturné, og at små scener og medium store og litt mer ukjente artister fremdeles venter på svar fra Kulturrådet på om de kan få gjennomført sine konserter og arrangementer?

Selv er jeg offer for at kirkebenker er mer smittefarlig enn fastmonterte stoler. Regelverket for å kunne utøve kultur er for mange av oss helt uforståelig. Det stenges ned, det avlyses, ofte på grunnlag av følelser og «vi vil gjerne delta i dugnaden» og «vise ansvar» slik at vi alle snart kan komme tilbake til normalen. Men dugnad? Er det som skjer i Norge nå virkelig en dugnad?

Det er viktig å støtte næringslivet, handle norsk, og ikke minst handle lokalt, sier politikerne. Jeg vil gjerne få presisere at kulturlivet også er en del av næringslivet. Vi som jobber i denne sektoren er flere enn de som lever av fiske og jordbruk til sammen, og vi omsetter for milliarder. Men i de fleste debatter og pressekonferanser virker det som om sittende statsminister med entourage ikke er i stand til å kunne uttale ordene kulturlivet, kunst, musikk, dans eller teater.

Hele det langstrakte Norge er avhengig av frilansere innen kultur. Denne byens teater er totalt avhengig av frilanskunstnere, det er derfor de brukes så flittig. All ære til NT for det, men nå sitter svært mange av oss fullstendig parkert, og det sitter langt inne for myndighetene å forstå at vi er næringsdrivende. Også blant folk får vi høre at vi sutrer, og at vi ikke forstår hvor alvorlig situasjonen er. Det gjør vi. Vi forstår så godt hvor alvorlig covid-19 er, vi kjenner det på kroppen, og ikke minst på lommeboken.

For litt siden fikk jeg denne på min Facebook-vegg: «Jeg blir matt av kunstnere som lever i nuet, som reiser til New York, Paris, og så til Paris og New York igjen. Herlig og bekymringsfritt. For så å sutre hemningsløst fordi landet stenger ned deres arena for selvforherligelse og selveksponering. Når man lever et liv som er basert på dag til dag innkomst, bør man kanskje legge til side noen midler for dårlige tider.» Jo, tusen takk, men ingen av oss har vært utenfor landets grense siden i fjor.

Vi kulturarbeidere er yrkesmennesker som stiller bakerst i køen om vi da ikke er store stjerner. De fleste av oss er ikke det. Vi er hardt arbeidende folk som er stolt av yrket vårt, for ja, det er et yrke, ikke en hobby, og vi driver ikke med dette for å realisere en drøm, vi utøver en jobb som er viktig for svært mange. Vi er også der i kriser, når det røyner på, ved død og ulykke. Da kommer vi med ord og toner, trøst og lindring i hendene. Tenk om vi ikke kommer neste gang dere trenger oss?

Ja, tenk om vi bare ble en ordning man kan søke om hjelp fra, en ordning med vanskelige skjemaer der de fleste får avslag. Ønsket om bredde er en steinete vei full av mislykkede forsøk. Nå vil Nordland fylkeskommune legge stein til byrden. Gratulerer.

Sven Henriksen,
skuespiller/dramatiker

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken