Vi har noen spesielle uker bak oss. Selv om koronapandemien langt fra er noe vi ønsker oss, så kan vi likevel lære noe, muligheter skapes og endringer tvinges frem. Slike kriser viser tydelig behovet for et godt og kunnskapsbasert samfunnssikkerhetsarbeid på alle nivåer og blant alle aktører i samfunnet.

Som flere har påpekt, får kriser gjerne frem to ytterpunkter på meningsskala om nasjonens plass i verden: Skal vi isolere oss og fokusere på vårt eget behov for ressurser; eller skal vi åpne opp enda mer siden vi er så avhengig av hverandre globalt? Koronakrisen har fått frem talspersoner for begge. Uansett hvor man befinner seg på den aksen, så er beredskapen for slike kriser blitt et viktig tema på tvers av sektorer. Vi ser tydelig hvor viktig det er med tilgang på produkter som vi vanligvis tar for gitt, som mat og medisin.

Spørsmål om beredskap dukker opp med jevne mellomrom, uten å alltid skape store overskrifter slik det har gjort i det siste. I oktober i fjor ble dette drøftet på et seminar i Bodø som het «Vil Norges matsikkerhet overleve klimaendringene?» i Bodø hvor følgende spørsmål ble stilt: Risikerer vi at Norge blir et land som ikke er i stand til å brødfø sin egen befolkning, med klimaendringene som spås for framtida? Står Norge først i rekka for å kjøpe på verdens kornmarked fordi vi har penger nok – og vil det være etisk riktig om land i sør da ikke får dekket sitt behov? Hvor sårbare er vi for klimaendringer, politisk uro, og endrede maktallianser i andre land som vi driver handel med?

Har hatt friser før

Vi har hatt kriser før, men Norge har vært skjermet de senere år. Likevel er realiteten at primærnæringene, særlig reindrifta, regelmessig håndterer kriselignende situasjoner. I år har vært et ekstrem-år med beitekrise i store deler av reindriftbeitene i Nord-Norge, og i Nordland har de vært og er fortsatt hardt rammet. Vinteren er tøff for reinen i Nordland, og årets beitekrise kom på toppen av en situasjon hvor tap til rovdyr, særlig ørn, jerv og gaupe i økende grad presser tåleevnen til reindriftsnæringa. Tørkesommeren i Sør-Norge i 2018 utløste behov for krisepakker, og viste at nord-norsk landbruk var for nedbygd og ikke kunne bistå. Krisehåndtering og beredskap har altså vært hverdagen til mange, også før mars 2020, selv om kriser som den vi nå lever i er umulig å forutsi.

Koronakrisen kan bidra til at vi nå tenker nytt om gamle spørsmål. For å finne svar på disse kan vi se både fremover og bakover i tid. For eksempel har digitale løsninger presset seg frem på de fleste kontor, og hjemmekontor blir fremhevet som klimavennlig og fremtidsorientert. Ser vi på måten vi tidligere har løst problemer på kan man også finne noen svar.

Bær, sopp og jakt

I prosjektet «Foodcoast» som er et samarbeidsprosjekt mellom NIVA, Universitetet i Tromsø og Nordlandsforskning, er vi opptatt av praksisene som er knyttet til matproduksjon i kystsamfunn. For oss er det viktig å få frem at kulturarven vår består av mer enn bygninger eller redskap som vi kan beundre på museum. Den består også av praksiser og kunnskap som må holdes i hevd. Vi ser at mange av de tradisjonsrike praksisene som fortsatt finnes, har vært en form for beredskap for sårbare kystsamfunn. Folk har lært seg å utnytte de lokale ressursene som fisk, bær og sopp samt mulighetene for beitedyr som rein, sau og kyr.

Dette er sysler mange fortsatt driver med i Nordland. Vi fisker i fjellvatn, elv og sjø, vi plukker bær og sopp og driver med jakt. Men det som har endret seg i det store bildet, er at vi som samfunn har gått fra en mer allsidig bruk av ressursene, det som gjerne kalles «mangesysleri» til å drive spesialisert: enten som bonde, fisker, sykepleier og så videre. Det er mange fordeler med det.

Produsere lokal mat

Dette er slett ikke ment som ett romantisert innspill om at «alt var bedre før». Likevel skal vi huske på at for å opprettholde egen matproduksjon kreves oppmerksomhet mot mer enn kjøttvekt, fettprosent, og volum, slik landbruket forvaltes i dag. Kunnskap om hvordan vi produserer mat lokalt ivaretas gjennom praksiser og erfaringer i relasjon til land, hus- og beitedyr, frø, artsmangfold, økosystemer, vann, gras, gjødsel osv. Kunnskap om lokale forhold og hvordan planlegge for de ulike sesonger spiller en stor rolle her. Før det spesialiserte landbruket var dette nære samspillet med naturen gjennom de ulike sesonger noe de fleste hadde gjennom sitt «mangesysleri» for å overleve.

Nå står vi i fare for å miste kunnskapen om mangesysleriet og det helhetlige blikket over prosessene som skjer i landskapet. Det er heldigvis folk som bringer slik kunnskap og praksiser videre. Særlig de som jobber i primærnæringene er eksempler på dette. Men har mangesysleriet noe å bidra med i dagens spesialiserte landbruk? Slike praksiser hjelper oss uansett i å stille sentrale spørsmål om hvordan vi ønsker å organisere matproduksjonen vår.

Matsikkerhet

Skal vi prioritere matsikkerhet og dermed matjord, eller er det viktigere med verdiskapning knyttet til for eksempel næringsutvikling og hyttebygging? Denne krisen vi står i burde hjelpe oss til å prioritere. For vi har mye god matjord i Nordland. I en krisesituasjon hjelper det lite hvis den er regulert til andre formål som til hus, hytter og næringsbygg – eller hvis vi har latt den gro igjen og kunnskapen og praksisene forgå fordi bønder legger ned gården sin eller at reindrifta skvises ut av sine beiteområder.

Poenget er at hvis vi skal ha matsikkerhet her i Nordland så er matproduksjon noe som må gjøres hele tiden, også når det ikke er krise. Det hjelper oss spre risiko og gjøre oss mindre sårbare for brudd i internasjonale forsyningskjeder. Selv om vi får kjøpt billigere frukt, grønnsaker og kjøtt fra andre land, så kan det være en god ide å være selvforsynt i hvert fall i (mye) større grad enn vi er i dag. Men det innebærer altså noen verdivalg som vi må stå for – også i gode tider.

Maiken Bjørkan, Seniorforsker, Nordlandsforskning
Camilla Risvoll, Seniorforsker, Nordlandsforskning
Siri Veland, Seniorforsker, Nordlandsforskning