– I ti år holdt vi på for å få på plass et botilbud til rusbrukere. Vi kjørte til og med rundt etter mørkets frambrudd for å se etter lokaler uten påslått lys, på leting etter noe som kunne være ledig. På et tidspunkt var det aktuelt å kjøpe Gjestgiveriet i Mobekken. Driveren skulle avvikle, og det kom så langt at jeg med noen flere fra administrasjonen hadde klar en sak til politisk behandling. Men protestene fra nabolaget ble for sterke, minnes fagsjef Lars Karle Næss som den gang var sosialsjef i Rana kommune.
Så dukket aldershjemmet på Gruben – med ei fortid som Gruben Motel og Dancing – opp som en aktuell mulighet. Det er ikke til å stikke under stol at også dette forslaget ble møtt med sterk motstand.
– Det var basert på en frykt for hva som kunne skje hvis en omsorgsbolig for rusbrukere ble etablert midt i et nabolag, med nærhet til barnehage og skole. Kommunen måtte holde flere folkemøter for å dempe uroen, kommenterer Lars Karle Næss som mange mener nærmest er som en far å regne for det som fortsatt fjorten år senere, framstår som et unikt botilbud for rusbrukere i Rana.
– Husbanken hadde gode tilskuddsordninger og det var relativt rimelig å gjøre ting den gang, fortsetter Lars Karle Næss.
Liengbakken bofellesskap ble etablert i 2009, og er døgnbemannet.
Det er ti årsverk tilknyttet botilbudet.
Hyblene ligger litt adskilt og var i utgangspunktet ment å være et tilbud for kort tid, som en akutt løsning, men i Rana er det blitt lang tid.
Bygningen som tidligere huset Gruben Aldershjem, ble tegnet om til å inneholde 12 leiligheter og tre hybler, det samme som i dag.
– De som bor her tilhørte gruppa med høyest hjelpebehov, da de flyttet inn, sier seksjonsleder for boligtjenester, Vidar Slettjord.
Utsiktene til nye arbeidsplasser og tilflytting generelt skaper optimisme i ranasamfunnet, men fører også med seg noen utfordringer. Ikke minst for de som ønsker å komme seg inn på et allerede presset eiendoms- og boligmarked. Verst er det for de som allerede sliter mest, og som selv definerer seg som «nederst på rangstigen».
Denne reportasjen er del av en serie der Rana Blad retter søkelyset på denne problemstillinga. Flere aktører gir uttrykk for at det er grunn til bekymring, og at situasjonen må håndteres. Ikke minst velger flere i rusmiljøet å gi sin stemme og vise sitt ansikt i denne saken, som de mener er for alvorlig til å tie i hjel.
– Viktig med trygghet
Per Einar Aasjord (55) bodde på Nordmohøgda, eller «Høgda» som folk sier, da Liengbakken ble etablert som nytt og unikt tilbud for fjorten år siden. Den gang var Vidar Slettjord tilknyttet Psykiatrikontoret, og den som skrev en lang begrunnet søknad om hvorfor Aasjord burde bli innvilget et botilbud på Liengbakken.
– Høgda lå under ansvarsområdet til Psykiatrikontoret, mens Liengbakken var tilknyttet Sosialkontoret. I 2014 ble avdelingene slått sammen til Avdeling psykisk helse og sosiale tjenester, kommenterer fagsjef Lars Karle Næss.
Per Einar forteller at han er en av de som nå har bodd lengst på Liengbakken.
– Jeg angrer ikke på at jeg flyttet hit. Det er den beste plassen jeg har bodd, sier 55-åringen til Rana Blad.
Liengbakken omsorgsbolig er et døgnbemannet tilbud rettet mot dem som ikke klarer å være rusfrie. Det gjør botilbudet spesielt sammenlignet med andre plasser. Fagmiljøer var den gang skeptiske til at Rana kommune ikke stilte krav om at de som bodde der, måtte holde seg unna rusmidler. I sine egne leiligheter er de sine egne sjefer, men i fellesområdene er det ikke lov å ruse seg.
Jeg angrer ikke på at jeg flyttet hit.
Det er den beste plassen jeg har bodd.
Per Einar Aasjord (55)
– Vi stilte ikke krav til rusfrihet, men til oppførsel. Det var spennende. «Hva er det med denne plassen» ble vi spurt. Nordlandsforskning utførte sågar en undersøkelse på konseptet Liengbakken. Et hovedpoeng for oss, var å skape trygghet. Så viste det seg at rusinga hos den enkelte avtok ganske raskt etter at de flyttet inn, forteller Lars Karle Næss.
– Det er veldig viktig med trygghet, bekrefter Per Einar fra sofaen i fellesstua. Han tar seg en kopp kaffe og låner et øre til samtalen ved spisebordet, slenger inn en kommentar når han synes det passer, og inkluderes i samtalen når kommunesjefene vil høre hva han mener.
Fagsjef Næss erkjenner at det var usikkerhet knyttet til hvordan rusmiljøet i kommunen for øvrig ville reagere på de nye boligene på Gruben. Ville folk fra miljøet for eksempel oppsøke bofellesskapet på Gruben, og hva kunne det føre til, var blant problemstillingene det var knyttet spenning til.
– Vi satte opp kamera og lys for å kunne se hvem som kom, og hvem som var utenfor. Ryktet spredte seg fort, om at det ikke var noen vits å komme hit til Liengbakken. Vi hadde også da et nært samarbeid med politiet, og det visste miljøet. Ei stund kom det folk opp bakkene med uønskede hensikter, men de ble fanget av lys og kamera, så det tok slutt, sier Lars Karle Næss og legger til:
– Slik skapte vi trygghet. Beboerne tør sove om natta. Ellers i rusmiljøet er det en holdning om at «i dag har jeg bolig, du har ikke, men kan bo her, så deler vi». Det var ikke lov her på Liengbakken. Alle visste det.
På Rana kommunes liste over bostedsløse i Rana står 27 personer. Men det er bare de som selv har meldt sitt behov som finnes i oversikten. Mørketallene kan være store, ingen vet med sikkerhet hvor mange som er hjemløse i Rana.
– Vi opererer med ventelister, og de blir ikke mindre. Det er et økende problem, og spørsmålet er, hvordan møter vi dette? Kommunaldirektøren for Helse og omsorg har nedsatt ei strategigruppe for å se på mulighetene for arealeffektivisering, gjenbruk og endret bruk av bygningsmasse kommunen allerede har, sier Lars Karle Næss.
– Bare toppen av isfjellet
Fagansvarlig hos Rusomsorgen i Frelsesarmeen, Kristin Nordhus Karlsson (49), mener de hjemløse som kommunen kjenner til, bare er toppen av isfjellet.
– Det er så mange som er uten et sted å bo. Det er alt fra omstreifere som er på gjennomreise og blir i byen noen uker til de som ikke ønsker å være i hjelpeapparatet og alt mellom dette, sier hun og fortsetter:
– Vi opplever at folk kommer inn til oss, og alt de eier får plass i bæreposen de holder. Når de står der uten en plass å bo, er det fortvilende å måtte sende dem ut på gata, vel vitende om at de er veldig utsatt for kriminelle handlinger. Vi kan gi råd og veilede om saker som går på psykisk og fysisk helse, og vi er gjerne trappetrinnet inn til de offentlige tjenestene fordi brukerne selv synes det er vanskelig. 90 prosent av tjenestene gjestene våre trenger, skjer her. Men vi har ikke husrom å tilby. Behov for nødbolig må gå gjennom Nav, og vi i Rusomsorgen kan være bindeleddet mellom gjesten vår og det kommunale hjelpeapparatet.
Rusomsorgen i Frelsesarmeen er en privat ideell organisasjon som hjelper mennesker med rusproblemer.
I Rana er tilbudet så lavterskel som det er mulig å få det, og veien til akutt omsorg kort.
– Vi merker med en gang vi skal yte tjenester overfor noen som ikke har bolig, at ting blir vanskeligere å få til. Fordi personen ikke er så lett å nå og fordi folk blir preget av å være hjemløs. De har mer stress i kroppen, som igjen påvirker deres psykiske helse, kommenterer Kristin og fortsetter:
– De har det utrygt. Å hjelpe folk som ikke har en adresse kan sammenlignes med å helle vann i en brønn som lekker. Men håpet slipper de ikke, «det blir sikkert bedre», er en fast kommentar. Og på Frelsesarmeen har vi tid til å prate, og til å komme med innspill.
Remi Aasen (52) er en av dem som ikke har en adresse og som ikke alltid er lett å finne. Vi møtte ham i den første av Rana Blads reportasjer om boligsituasjonen for vanskeligstilte i Rana, i februar i år. Siden den gang har campingvogna som var alt Remi hadde, brent ned. Han lever, men kroppen er i helspenn, hele tida. Når vi møter ham er han på fortvilt jakt etter et sted å sove. Men Nav forteller han, har han ikke kontaktet.
– Det er ikke enkelt, kommenterer Remi når vi spør hvorfor. Han har sovet rundt hos kjente i dagene etter brannen og føler seg alt annet enn trygg.
Nødbolig er for de som har akutt behov for ei seng å sove i, og tak over hodet. Det er Nav som administrerer ordningen.
I denne campingvogna bor Remi (52). Han er en av de hjemløse i Mo i Rana
– Antallet som har behov er økende
– Vi har ikke tilgang på boliger, men er pliktig til hjelpe folk med bolig dersom det trengs og de ikke klarer det selv. Da må vi betale det som er kostnaden, sier avdelingsleder hos Nav Rana, Åse Skjelbakken.
Nav Rana hadde ti personer i midlertidig bolig i 2021. Året etter var det dobbelt så mange.
– Nav har avtale med en privat aktør om leie av midlertidige boliger, for øyeblikket er det ti boliger som Nav Rana betaler for, opplyser leder i Nav Rana, Mariann Fisktjønmo og forklarer:
– Nav betaler kostnaden etter avtale med huseiere. Brukere som har egen inntekt betaler en egenandel.
Mens Nav Rana i 2021 brukte 425.000 kroner på tre personer som bodde midlertidig over lengre tid, økte beløpet til 1,5 million kroner i 2022. Da var det 12 personer som bodde over lengre tid, med en månedsleie på 24.000 kroner.
– Da er boligen fullt møblert med det som behøves av innbo og hvitevarer. Internett og strøm er inkludert og skulle noe bli skadet eller feil oppstå, så blir det reparert. Ved utflytting tar det maksimalt to døgn før det er klart for en ny person å flytte inn. Vi har dessuten avtale om at de følger med og tar kontakt med oss hvis de er bekymret for beboer, sier avdelingsleder Åse Skjelbakken.
Andre utleiere betaler Nav Rana døgnpriser for. Da er det den prisen som hotellet, campingplassen eller andre aktører tar, som gjelder.
– På grunn av boligsituasjonen i Rana ser vi at gruppa som av ulike årsaker har vanskeligheter med å finne seg en bolig selv, blir værende i midlertidige løsninger i altfor lang tid, forklarer leder for Nav Rana Mariann Fisktjønmo og avdelingsleder Åse Skjelbakken og fortsetter:
– De har behov for oppfølging og en varig bosituasjon. Det er utfordrende å finne løsninger av flere årsaker. Antallet som har behov er økende, det er stramt boligmarked og vi har økt bosetting av flyktninger. Det er mange som har behov for de samme boligene.
Simen bor i nødbolig: – Nav betaler 24.000 kroner i måneden. Det er kaldt og trekkfullt, men jeg er ikke negativ. Jeg har fått en plass
– «Egna» trenger ikke å bety «trygg»
På Liengbakken har Siv Steen, Per Einar Aasen og øvrige beboere adresse og egen postkasse. De har et sted å høre til, ei dør de kan lukke og bestemmer selv hvem de vil slippe inn. Har de en dårlig dag eller periode, er det noen der som passer på.
– Men alle må oppføre seg respektfullt. Det er viktig, sier Siv strengt.
Mange vil dra kjensel på den nå 61 år gamle damen som var en aktiv del av rusmiljøet i Rana fra tidligere tider. Det livet har satt sine spor. Men nå liker 61-åringen å få være i fred, og oppsøker fellesarealene hvis hun vil treffe andre.
Det er avgjørende for alle å ha en adresse, men ikke alle ønsker det samme.
– Det er veldig sammensatt dette, med å finne «egna bolig». Begrepet er brukt i noen år, men hva som ligger i det kommer an på hvem du snakker med det om, og hvilke referanser de har. For oss som behandlere, gjør det at de har en adresse det enklere å holde kontinuitet i kontakten. Sannsynligheten for at de får post, vi kan få tak i, og oppsøke dem, er større enn om de bor hos kjente, sier behandler hos TSB-poliklinikk (Tverrfaglig spesialisert rusbehandling) i Helgelandssykehuset, Stein Feragen og legger til:
– For noen år siden kunne jeg si sikkert at alle i LAR (legemiddelassistert rehabilitering) har egen bolig, jeg vet ikke om jeg kan si det nå. Noen vet jeg bor midlertidig.
På Nord-Helgeland er det 60 LAR-brukere i aldersgruppa 25 år til 70 år. Legemiddelassistert rehabilitering er en del av Tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) der all rusbehandling i spesialisthelsetjenesten inngår, poliklinisk og på institusjon. Helgelandssykehusets rusavdeling på Selfors har cirka 30 ansatte hvorav åtte jobber på klinikken som nå holder til i lokalene der Rana PPT holdt til før.
– Når vi snakker med pasientene om rehabilitering, ender ofte samtalene med hvor de ønsker å bo. De ser for seg et nytt sted, der de vil få det finere rundt seg. Boligsituasjonen er en stor motivasjonsfaktor, sier terapeut Stein Feragen.
Han er utdannet barnevernspedagog og har en master i sosialt arbeid. 56-åringen har lang fartstid som behandler innen rusproblematikk, og har fulgt utviklinga på Helgeland over et par tiår. Feragen er opptatt av å se tjenestene til rusavhengige i en helhet, og stikkordet for å få det til slik han ser det, er samarbeid.
– Vi på TSB kan ikke bidra med bolig, men vi kan sette brukere i kontakt med noen som kan. Det handler om å vite hvor tjenestene befinner seg. Jeg tenker det kunne vært nyttig med en konferanse eller seminar der alle som jobber med målgruppa rus og psykiatri skulle vært samlet og dele hva vi driver med. Det er ikke alle som vet hva alle gjør, men da kunne vi fått en god oversikt, sier Stein Feragen.
Og viser til at det er mange gode aktører i kommunen. Kirkens Bymisjon og Frelsesarmeen nevner han som eksempler på to av dem.
– De gjør det de kan, med de midlene de har, sier Stein Feragen.
Han peker på at «egna» ikke nødvendigvis er sammenfallende med «trygg».
– En del opplever det som utrygt der de bor, selv om de har en egnet bolig. For eksempel kan de ha naboer som har få grenser og mangler hemninger. Slippes de ikke inn døra, så kommer de kanskje gjennom vinduet. Det kan være skummelt, sier Stein Feragen.
Fagansvarlig i Frelsesarmeens rusomsorg, Kristin Karlsson mener også at noen av de kommunale boligene som tilbys, kan oppleves som utrygge for målgruppa.
– Når flere mennesker samles i et boligområde, med store rus- og/eller psykiske helseutfordringer, vil dette kunne føre til opplevelse av stor utrygghet. Uten god faglig bemanning døgnet og uka gjennom på slike steder vil innbrudd, voldsepisoder, og trusler prege boligområdet, sier Karlsson og legger til:
– Når da en person bærer med seg en historie der denne for eksempel har vært voldsutsatt, opplevd omsorgssvikt og overgrep, kan utryggheten bli så stor at vedkommende heller velger å bo ute eller leve flyktig som overnattingsgjest hos andre enn å takke ja til et tilbud om kommunal leilighet. Da har kommunen i teorien gitt et tilbud, men botilbudet er ikke egnet for tilfriskning fysisk eller psykisk.
Stein Feragen viser til at det i Rana kommune er to steder der folk med rus- og psykiske helseproblemer bor tett. Det er Engevollen på Båsmoen, der det er sporadisk oppfølging fra kommunale fagteam, og Liengbakken på Gruben, der det er døgnbemanning.
– Vi hører pasienter si at de opplever det tryggere på Liengbakken, og mange ønsker seg dit, kommenterer Feragen og legger til:
– Engevollen er i utgangspunktet en veldig fin plass, men det er en uheldig utvikling der med færre som vil dit. Til tross for at det er en fin plass å bo, er det så mange som sliter for mye der, og det kan oppleves utrygt.
Terapeuten hos TSB-poliklinikken forteller at det kan være vanskelig å jobbe med grensesetting på sånne steder, fordi de er så mange.
– Å grensesrtte folk som ikke er i stand til å se mål, mening eller hensikt i perioder de er rusa, har en psykose eller det er andre ting som gjør at de ikke er mottakelig, er krevende. Pasientene mine ser at det er vanskelig for de som jobber der å gjøre noe med, og det er ikke lov med tvang. Politiet blir kontaktet i noen tilfeller, som er skremmende for noen, særlig når politiet kommer inn fullt utstyrt, mens andre synes det er trygt at det kommer noen.
Så vil det også være tilfeller der det holder det med «en i samme nabolag».
– Noen rusbrukere er veldig utadrettet, de har et større nettverk og flere kjenner dem. Om de vil flytte et sted uten naboer, vil nettverket uansett følge dem. Det er ikke alltid du får være i fred, selv om du bor for deg selv, kommenterer Stein Feragen.
Akuttboliger, hospits og lavterskel
Tilbake hos Frelsesarmeens Rusomsorg i Sørlandsveien tenker fagansvarlig Kristin Nordhus Karlsson at en løsning for Ranas bostedsløse kunne være å etablere et hospits eller herberge.
– Det er ikke nytenkning, og det finnes i større byer som Trondheim. Med 15 plasser som et tenkt eksempel, kunne boligløse som et eksempel møte opp klokka 20 og så fikk de som møtte opp ei seng å sove i fortløpende så lenge det rakk og frokost morgenen etter. Så må de ut neste dag, for at det ikke fylles opp med faste over tid, sier Kristin og legger til:
– Det er totalt fravær av lavterskeltilbud som dette i Mo i Rana. Det var tre hybler på Liengbakken i si tid, som var ment å være til bruk i akutte tilfeller, men nå er også de blitt mer langvarige botilbud. Vi ser at det er et stort behov. Ingen skal måtte oppleve å gå uten bolig i ukevis og månedsvis. Alle har rett til tak over hodet, og til å bli møtt på en god måte, sier Kristin og kan ikke la være å påpeke at hun har sett noen boforhold til alvorlig psykisk syke personer, som langt fra er greit etter hennes mening.
Frelsesarmeens trio i Rusomsorgen, daglig leder Roar Åsland (65), erfaringskonsulent Tore Tølløfsen (45) og fagansvarlig Kristin Nordhus Karlsson (49) tar også til orde for å finne løsninger gjennom større samarbeid mellom offentlige instanser, private aktører og ideelle organisasjoner.
– Vi trenger akuttboliger, vi trenger sengeplasser og vi må ha tilbud som ivaretar de sårbare menneskenes psykiske helse og rusproblematikk. Sykdomsbildet til en person i aktiv rus er sammensatt, og skal vi ha tilbud må det være ei vennlig innstilling på tvers av fagmiljø. Og det må bli mulig for en rusbruker i livskrise å få tilgang til akutt hjelp også etter arbeidstid, helg som hverdag, sier Kristin Karlsson og fortsetter:
– Vi har gode muligheter for å spille hverandre gode. Hva om vi – frivillige organisasjoner, private aktører, spesialisthelsetjenesten, kommunens rusomsorg med flere kunne samles til en fagdag med bostedsløshet som tema. Så kunne vi kaste ball med hverandre og sikkert komme i posisjon til å finne gode ideer sammen.
Denne torsdagen, som alle andre torsdager, er det fullt i og utenfor kafeen hos Frelsesarmeen. Ved et av bordene finner vi Per Einar Aasjord, som ofte tar turen fra Liengbakken på Gruben til byen og Frelsesarmeens lokaler. Det er bra for så mye, mener han.
– Det er godt å være her og møte folk som bryr seg, sier Per Einar og får et klapp på skuldra når daglig leder Roar Åsland dukker opp.
– Hvordan går det, vil Roar vite og Per Einar smiler tilbake og svarer at denne dagen er det bra. Henvendt til oss sier Per Einar når Åsland har gått videre:
– Jo da, han Roar er en av de greie.
Utfordring: «Ikke nav-garanti»
Definisjonen «vanskeligstilt på boligmarkedet» er ikke en ensartet gruppe, og Frelsesarmeen bistår flere sårbare grupper.
– Det er en utfordring at stadig flere presiserer «ikke nav-garanti» når de annonserer at de har bolig til leie. De fleste utleiere vet trolig ikke hva det egentlig går ut på. Det rammer folk som i en sårbar situasjon unødvendig får det enda tøffere med å skaffe bolig. Det er flere enn målgruppa rusbrukere som har et leieforhold gjennom Nav, sier daglig leder i Frelsesarmeens Rusomsorg Roar Åsland.
– For hvem har 30.000 til 60.000 kroner på bok, det er vel de færreste. Noen heldige har familie som kan hjelpe, men det gjelder ikke de fleste. Du kan klart ha boevne selv om du ikke har tretti til seksti tusen kroner å legge i et depositum, kommenterer fagansvarlig i Frelsesarmeens rusomsorg, Kristin Karlsson.
– «Ikke nav-garanti» ekskluderer blant annet unge folk som ikke har oppsparte midler, og det er uheldig, sier avdelingsleder Åse Skjelbakken og fortsetter:
– Mange har kanskje fordommer om hvem som har behov for hjelp fra Nav, men det er viktig å vite at det kan være mange ulike grunner til dette.
For de som ikke har egne oppsparte midler, ikke får depositum i bank eller hos forsikringsselskap, gir Nav garanti for depositum.
Sårbare grupper som kan komme i en situasjon der de får problemer med å skaffe og beholde bolig er de som har dårlig økonomi, lavinntektsfamilier, enslige med lav inntekt uten egenkapital, de som sliter med rus og psykiske lidelser og trenger oppfølging.
Nav Rana innvilget 62 depositumsgarantier i 2021 og like mange i 2022.
Vi har ikke en ensartet gruppe som vi kan si er vanskeligstilt på boligmarkedet.
Å nekte nav-garanti ekskluderer blant annet unge folk som ikke har oppsparte midler, og det er uheldig.
Leder Mariann Fisktjønmo og avdelingsleder Åse Skjelbakken i Nav Rana
Sårbare grupper som kan komme i en situasjon der de får problemer med å skaffe og beholde bolig er de som har dårlig økonomi, lavinntektsfamilier, enslige med lav inntekt uten egenkapital, de som sliter med rus og psykiske lidelser og trenger oppfølging.
– Vi har ikke en ensartet gruppe som vi kan si er vanskeligstilt på boligmarkedet, kommenterer leder i Nav Rana, Mariann Fisktjønmo.
Nav Rana innvilget 62 depositumsgarantier i 2021 og like mange i 2022.
Nav Ranas sosialbudsjett som blant annet brukes til livsopphold, boutgifter som husleie og strøm, flyktninger, kvalifiseringsprogrammet, innbo og tannbehandling gikk i koronaårene ned fra 32,5 millioner kroner i 2020 til 24,5 millioner i 2022.
– Vi hadde nedgang i antall brukere av sosialhjelp disse årene, men vi ser at dette er i ferd med å endre seg nå, sier Fisktjønmo.
May-Britt (45) levde et tilsynelatende vanlig familieliv da alt raknet. Plutselig sto hun, barna og to katter på gata, uten noe. – Natta før vi fikk nødbolig, bodde vi ute. Jeg husker det sykt godt
– Endring kommer
Fagsjef i Rana kommune, Lars Karle Næss, erkjenner at mangelen på boliger for den aller svakeste gruppa i samfunnet for øyeblikket, representerer en krise. Han viser til at ting er på gang for å løse dette, men at det er flere forhold å ta hensyn til:
– Stadig flere blir mer alvorlig syke i flere perioder. Det betyr at vi må tenke sikkerhet og trygghet for beboere og våre ansatte. Dette jobber vi spesielt med nå, og det øker kompleksiteten i tiltakene vi må få til. Utfordringa er ikke minst på kompetansesida. Mens vi før konsentrerte oss om å ha høy kompetanse på det rusfaglige, må vi også ha høy kompetanse på psykisk sykdom. Denne kunnskapen har vi i kommunen, men i andre avdelinger. Vi må få til måter som gjør at vi kan utnytte fagkunnskapen som finnes, bedre.
Leiligheta på Liengbakken vitner om at Siv Steen liker å ha orden, og hun synes det som regel er ok å ha folk rundt seg som passer på.
Jeg skulle gjerne hatt et annet liv.
Hvis jeg skulle si noe til de unge, så er min mening helt klar.
Kom dere bort!
Ikke begynn med noe, det går feil vei da.
Siv Steen (61), rusbruker
– Jeg synes det er fint at folk banker på døra og ikke bare kommer inn uten å vente. Her i leiligheta kan jeg se på TV, og jeg har en fin veranda å gå ut på når jeg vil. Vanligvis har jeg hvite duker på alle bordene, men nå er de visst til vask, forteller Siv.
Det begynner å bli ei stund siden hun var å se som en aktiv del av rusmiljøet i Rana.
– Første gang jeg røykte og drakk var jeg åtte år. Så ble det bare verre og verre. Det var ei hard tid i Rana, sier Siv og blir alvorlig når hun legger til:
– Jeg skulle gjerne hatt et annet liv. Hvis jeg skulle si noe til de unge, så er min mening helt klar: Ikke begynn med noe, det går feil vei da. Kom dere bort!
Hun har bodd på Liengbakken i ni år. Før det bodde hun i en leilighet på Langmoheia. Når det er ting som irriterer eller ikke kjennes like greit, vet Siv å si fra. Men det viktigste er på plass på Liengbakken.
– Jeg kjenner meg trygg her, sier Siv Steen.
– Det, sier fagsjef Lars Karle Næss og seksjonsleder Vidar Slettjord, skal Siv, Per Einar og øvrige beboere på Liengbakken fortsatt være. Men tjenestene er i endring. Omsorgstrappa som begrep skal ut, og mestringstrappa inn.
– De som kommer hit har behov for mye bistand, men etter hvert klarer de mer selv og kan flytte seg nedover trappa. Vi skal drifte forsvarlig og gi forsvarlige tjenester, men vi må spre ressursene for å få nok folk til å utføre jobben, forklarer Næss.
En ny ambulerende tjeneste er under oppbygging innen fagavdelingen, som skal være tilgjengelig også for de som bor utenom bofellesskap. Ny velferdsteknologi blir tatt mer i bruk. Det kan for eksempel bli aktuelt å samle alle nattevakter på ett sted som kan tilkalles ved behov og som skal ha kort responstid.
– Er det en risiko for at det dere har klart å bygge opp på Liengbakken fordi det er bemannet og det i seg selv gir grobunn for ro, vil forvitre hvis tilbudet endres?
– Det legger vi alt i, for at ikke skal skje. Vi skal ikke svekke dette, og vi skal ikke tømme lokalene. Vi skal ha tilgjengelighet, og skape mer fleksibilitet i tjenesten. Målet er å gi bedre tjenester også til de som ikke profitterer på å være i bofellesskap, sier Lars Karle Næss.
Per Einar Aasjord har lyttet til det som blir sagt, og skyter inn: – Det blir ikke mindre rusmidler i samfunnet. Det sliter på den mentale helsa og flere får angstanfall. Det er større og større behov for plasser som dette.
Næss og Slettjord nikker til kommentaren og lufter noen av tankene som gjøres.
– Vi vurderer nye boformer, for eksempel tilknyttet en base der bofellesskapet kan få bistand. Det kan gi trygghet uten å være nært. Da vil vi kunne ivareta behovene på en bedre måte enn i dag, mener Næss.
– Vi ønsker å få til et mer variert botilbud, for å møte brukerne på deres ønsker og behov. Kommunen har areal og vi har bygg som kan gjenbrukes og tilpasses noe annet enn i dag, supplerer Slettjord.
Per Einar Aasjord er i alle fall tydelig på at han har det bedre nå enn da han flyttet fra Høgda til Liengbakken. Han har fått god kontakt med døtrene sine igjen, og opplever stadig bedre vennskap med de andre beboerne.
– Jeg lærer stadig nye ting, som hvordan takle folk og ordne opp i konflikter. Det skaper et bedre miljø, sier han.
Denne morgenen startet 55-åringen med å lese 30 sider fra Bibelen, i Det gamle testamente.
– Jeg tror på Gud og tror at han er god og sånn, sier Per Einar og tar en liten pause før han fortsetter:
– Men det er klart, en kan jo bli sur på ham også.
Fire nye modulbygg for bostedsløse snart klare: – Prosjektet ble først stoppet fordi det ble for dyrt. Behovet var likevel stort og vi måtte finne ei midlertidig løsning
Politikerne fikk vite hva som gjøres for å bedre situasjonen for de med lavere boevne i Rana
Noe må skje. Og det må skje raskt
Lena kom seg ut av rusmisbruket: – Du klarer det aldri uten en plass å bo. Det berget meg
