Mange regioner sliter med å holde folketallet oppe, men det er sjelden man opplever at en regjering aktiv går inn for å bygge ned en region slik vi opplever det her på Helgeland. Flytting av arbeidsplasser, spesielt kompetansearbeidsplasser, fra regionsenteret Mo i Rana til nabokommunene er ikke noen annet enn å sparke bein under det eneste senteret på Helgeland som har et vekstpotensiale. Men så er vel ikke en fornuftig og konsistent distriktspolitikk det Høyre er mest kjent for.

I perioden 2000-2020 hadde Helgeland en nedgang i folketallet på 1071 personer. Korrigerer vi for veksten i Rana var nedgangen på 2147. Det er altså veksten i Rana som gjør at tallene ikke går fra å være nedslående til å være alarmerende. Siste halvdel av perioden ser noe bedre ut, og utviklinga har snudde fra nedgang til en oppgang på 903 personer. Rana bidro med 902 personer, og resten av Helgeland bidro altså med en skarve person. Nedgangen for tredje kvartal i inneværende år, er alarmerende. Bare i løpet av dette kvartalet har Helgeland hatt en nedgang i folketallet på 317 personer. Det betyr at den positive utviklingen vi har hatt de siste årene, bare i løpet av noen få måneder har snudd til en klar nedadgående trend. Skal vi tro framskrivingene til SSB, vil de fire senterkommunene på Helgeland til sammen miste godt og vel 3 000 innbyggere fram mot 2050. Den største nedgangen får Vefsn med 10,5 prosent.

At folk flytter fra utkantene, er ikke noe nytt. De siste tjue årene har i gjennomsnitt hver tiende innbygger forsvunnet fra utkantkommunene, og det ser ikke ut til at utviklingen vil snu. I begynnelsen av november la Distriktsnæringsutvalget fram sin utredning (NOU 2020:12) der de maner de minst sentrale kommunene til å ha et realistisk forhold til utviklingen med færre innbyggere og en aldrende befolkning. Sentraliseringen vil fortsette og flyttestrømmen vil ikke snu. Fraflyttingen kan bare i liten grad tilskrives mangelen på arbeidsplasser fordi de som mister jobbene blir værende. Viktigere er fødselsunderskuddet som er knyttet til det faktum at ungdommen flytter fra utkantene for å ta utdanning, men kommer ikke tilbake. Fraflytting kan bare i liten grad knyttes til mangel på arbeidsplasser, mens interessant og utfordrende arbeidsplasser er helt avgjørende for tilflytting.

Fødselsunderskuddet kommer som en følge av at kvinneandelen i aldersgruppen 20-40 år har gått ned. Kvinnene i denne gruppen har forlatt utkantene, mens mennene i større grad blir. Det blir det lite fødsler av. Jeg har sett nærmere på utviklingen for de fire regionsentrene på Helgeland for perioden 2010-2020. Brønnøysund gikk fra å ha kjønnsbalanse i gruppen 20-40 år i 2010 til et kvinneunderskudd ved inngangen til 2020. Vefsn hadde allerede et kvinneunderskudd 2010, og underskuddet har doblet seg fram til 2020. Alstahaug og Rana gikk fra kvinneoverskudd i gruppen 20-40 år i 2010 til underskudd i 2020. Med andre ord har samtlige av de fire regionsentrene på Helgeland alle kjennetegnene på fortsatt befolkningsnedgang dersom ikke noe helt spesielt skjer.

Regioner som klarer å holde på befolkningen kjennetegnes med at de har et vekstsenter i sitt område. Foreløpig har ikke Helgeland et klart definert vekstsenter, men Mo i Rana er det eneste regionsenteret som i kraft av sin størrelse og variert næringsliv har et potensiale til å bli et. Men skal Mo i Rana ta det neste steget, må det etableres flere arbeidsplasser som kan få ungdom fra Helgeland til å ha lyst til å flytte tilbake. Siden dette er godt utdannende personer, må vi ha flere kompetansearbeidsplasser. Det er ting på gang, men hva nytter det når regjeringen sammen med nabokommuner tapper Rana for kompetansearbeidsplasser. Dette har vist seg å være en dårlig strategi. I sin tid havnet politimesterembetet i Mosjøen på bekostning av Mo. I dag sitter politimesteren i Bodø. Nå har Helseministeren bestemt at ytterligere flere kompetansearbeidsplasser skal flyttes fra Mo til en nabokommune, og konturene av videre flytting til Bodø er allerede begynt å vise seg.

Det er ikke nok bare med arbeidsplasser, området må ha noe mer å tilby de som velger å flytte, og her kommer størrelsen inn i bildet. De store sentrene har et større og variert arbeidsmarked, et større og variert boligmarked og selvfølgelig flere og mer varierte fritidstilbud. Dette er helt klart avgjørende for mange når de skal søke jobb etter endt utdanning.

Skal vi få til vekst må nabokommunene slutte å tilrane seg arbeidsplasser på bekostning av Rana, og heller satse på det som heter komplementær vekst. Det vil si å skape tilbud som ingen av nabokommunene har, og som kan være med på å komplementere de tilbudene som finnes i andre kommuner. Nabokommunene må også erkjenne at størrelsen har betydning for å få til varige etableringer. Først da kan vi lykkes som EN region.

Kjell-Arne Odden, Korgen