Gå til sidens hovedinnhold

En fullsatt kirke sa farvel til Håvard (18): – En bauta og et forbilde

Artikkelen er over 3 år gammel

En fullsatt kirke overvar begravelsen av Håvard Pedersen (18) torsdag.

Nordlys: – Håvard var en bauta og et forbilde for meg og veldig mange andre. Han kunne nå så langt han ville, han hadde alt som trengtes.

Det sa Henning Pedersen, storebroren til Håvard Pedersen, under begravelsesseremonien torsdag.

– Jeg skal aldri krangle eller baske med deg igjen, men du er alltid med meg, sa Henning.

– En god venn

Håvard Pedersen ble gravlagt i Vadsø torsdag, etter at han ble knivdrept mens han var på jobb på Coop Byggmix om kvelden lørdag den 14. juli.

Hans gudmor holdt tale i begravelsen, og fortalte om en god og snill gutt.

– Han var en god venn for mange, og betydde mye for gudmor og gudfar. Tida etter Håvard gikk bort, er tung, sa hun.

Hun fortalte at de gjennom Håvards oppvekst hadde samlet bilder i en minnebok, som nå er full av minner fra bursdagsfeiringer, ferieturer og daglig hverdagslek.

– Vi har mange minner om Håvard. Han var ofte tøff, og alltid med snørr under nesa, sa hun.

– I ungdomstida ble minnebokarkene færre, men båndene var der fortsatt. I konfirmasjonen befestet vi at gudmor og gudfar skulle være med ham som voksen også. Vi trodde vi hadde uendelig mye tid. Siste ark er fra påsken. Håvard suste ned bakken utenfor hytta. Med stunt som i barndommen, men ikke med snørr under nesa lenger, fortalte hun, før hun avsluttet:

– Det smerter å vite at de resterende arkene i minneboka forblir blanke. Det er meningsløst at det tok slutt så altfor tidlig. Trøsten er at sorg ikke har tilbakevirkende kraft, og vasker ikke ut minnene. De gode minnene vil alltid være der i våre hjerter, sa hun.

 

– En sann gledesspreder

Ordfører Hans-Jacob Bønå (H) holdt også tale i begravelsen.

– Håvard var en sann gledesspreder. I både arbeidet, i idretten og på fritiden. I denne tiden kommer vi ofte til kort som medmennesker. Vi vil så gjerne trøste, men det er umulig. Kjære familie, dere skal vite at hele Vadsø føler med dere, sa han.

 

Aksel Johan Lund var forrettende prest i begravelsen. Han fortalte om Håvard, den yngste i søskenflokken, som besto av hans storebror og utvidet storfamilie i form av stebrødre og stesøstre.

– Henning var et forbilde for Håvard. Som regel var han litt mer oppsøkende, mens lillebror trakk seg tilbake. Med noen få unntak, som på hytta i Tana. Der var det mange insekter og fluer, og da sendte Henning inn Håvard først for å jage dem vekk, sa presten.

Da storebror begynte på fotball, var ikke Håvard gammel nok ennå.

– Men det var stor stas da han ble gammel nok. Han var dyktig i fotball og i håndball, og kunne nå så langt som han ville, sa presten.

Manchester United var favorittlaget. I 2014 fikk Håvard se kamp med dem i England.

 

Utplassert på Coop

Jobben på Coop Byggmix startet med at han var utplassert der i arbeidsuka på ungdomsskolen. Så fikk han sommerjobb og etter hvert helgevakter.

– Håvard imponerte tidlig på jobben. Han satte seg inn i byggemateriale, og kundene likte ham godt. Han stilte alltid opp, sa presten.

På fritida var Håvard glad i å gå på jakt og å dra på fisketur. Allerede før han fylte 18 år,  hadde han kjøpt sin første bil. Den måtte hentes av far og storebror.

– Da den kom, var det den største dagen i hans liv ifølge ham selv, sa presten.

 

Til høsten skulle Håvard inn i militæret. Han hadde ønsket seg til Garnisonen i Sør-Varanger.

– Han var opptatt av å ha en krevende førstegangstjeneste. Han kunne egentlig tenkt seg å dra lenger bort, men grensetjenesten er mest krevende.

Etter førstegangstjenesten skal Håvard ha vært mer usikker, men ifølge presten var planen å studere, og så komme tilbake til Vadsø. Presten fortalte at han ville jobbe med mennesker, og ikke sitte på kontor.

For Håvard var glad i mennesker, og ikke minst i familien sin.

– Han kunne gjerne dra på hytta i stedet for å dra på byen med vennene sine. Han var en person som alle kom overens med. Alder og etnisitet betydde ikke noe, sa presten.

Inkluderende

Håvard inkluderte alle, sa presten. Han skapte god stemning, og var ofte festens midtpunkt.

– I russetiden fikk han danse i bar overkropp. De var en god og sammenspleiset gjeng, noe han satte pris, sa presten.

Videre fortalte han at det siste Håvard ville ønsket, var at det skulle oppstå hat og rasisme etter hans bortgang.

– Han var glad i alle. Den beste måten å hindre at dét skjer, er å sammen spre kjærlighet og håp, framfor hat.