Står vi ovenfor en endring i barneskolestrukturen og tåler vi virkelig en ny runde?

Av

Det er noe grunnleggende feil med systemet vårt når kommuner må tappe opplæringstilbudet og helsetilbudet for å gjøre seg lekre for vekst. Vi kan ikke leve med at det er kommuneøkonomien som avgjør om vi får eller ikke får det opplæringstilbudet og helsetilbudet vi som samfunn har et behov for, skriver Liss-Hege Bjørnå i Helgetanker

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Vi har alle i Rana-samfunnet skolestrukturdebatten friskt i minne. Under den politiske budsjettsamlingen denne uken, ble politikere og tillitsvalgte presentert av administrasjonen analysedokumenter og omstillingsbehovet til kommunen. Der ble vi realitetsorientert om hva vi må ta ned på drift for fortsatt å være i økonomisk balanse. Økonomisk balanse var også en del av argumentasjonen forrige runde med strukturdebatt, da vi måtte legge ned Alteren barneskole, slå sammen fire ungdomsskoler for å verne om barneskoleelevene, slik at de fikk sin opplæring i sin bydel. Det ble også det prioritert at skolene i utkantene skulle vernes, på grunn av lang reisevei. Det ble sagt at endring måtte til, for å legge til rette for den store kommende eldrebølgen og at det skulle bygges flere sykehjem på grunn av færre unger og flere eldre i kommunen. Etter framleggene fra sektorene under budsjettsamlingen ser det ut som det ikke blir noen nye framtidige sykehjem og skolesektoren står igjen med et nedtrekk på 23,1 millioner, som skal tas ned i løpet av fire år. Til sammenligning kunne tidligere skolesjef i 2015, forklare at strukturendring var den eneste muligheten til å ta inn 27 millioner kroner i løpet av en fireårsperiode. Står vi ovenfor en endring i barneskolestrukturen og tåler vi virkelig en ny runde?

Det store omstillingsbehovet står i skarp kontrast til det positive bildet og optimismen lokalsamfunnet vårt ser ut til å ha om storflyplass, sykehus, dypvannskai og batterifabrikk. Uten disse antatte vekstfaktorene er det ifølge administrasjonen og politisk miljø usikkert på hvordan vi rett og slett skal klare å oss her i Rana. Vi ser kommuner rundt oss og i store deler av landet som sliter noe voldsomt med lave fødselstall, fraflytting, dårlig infrastruktur og problemer med å levere lovpålagte tjenester og løse andre oppgaver. Det legges ned barnehager, lærerstillinger kuttes og rekrutteringsproblemer oppstår. Ja, utfordringene står nærmest i kø. Rana kommune har prøvd å løse dette med stram økonomistyring over tid, for å kunne avsette penger til investeringer i denne harde konkurransen om innbyggere. Det er noe grunnleggende feil med systemet vårt når kommuner må tappe opplæringstilbudet og helsetilbudet for å gjøre seg lekre for vekst. Vi kan ikke leve med at det er kommuneøkonomien som avgjør om vi får eller ikke får det opplæringstilbudet og helsetilbudet vi som samfunn har et behov for.

«Skolene er en del av et større system og rektorer må forholde seg til å holde budsjettene. Med stadige kutt er det er viktig å belyse mulige ringvirkninger»

I Rana er det nå planlagt at Ytteren barnehage skal legges ned for å spare inn penger. En kommunal barnehage blir historie og både ansatte og barn må omplasseres, på tross av at vi er en av den mest kostnadseffektive drevne kommunen innen barnehagesektoren. Hvis vi skal klare en omstilling som forespeilt, er det barneskolene som står for tur for omstrukturering uten befolkningsvekst i kommunen. Vi hadde faktisk forventet det vi ble lovet av AP, SV og Høyre etter den voldsomme omstillingen i forrige fireårsperiode. Ressursene skulle flyttes til mer læring og vi måtte sikre flest mulige lærere. Barn skulle få gå på skole i sin bydel og utkantskolene skulle vernes. Den nye ungdomsskolen skulle bety satsning på læreren og satsning på tiltak og innhold i stedet for antall klasserom. Hvordan stemmer dette bildet med et nedtrekk på 23 millioner i en ny fireårsperiode?

En rektor skrev i et leserinnlegg i Rana Blad i 2015 at han hadde jobbet som rektor i 12 år og hadde hatt nedtrekk alle disse årene, unntatt ett år. Skolesektoren har altså levd med kutt i hvert fall siden 2003, og det ser ikke ut som kuttene har en ende. Samtidig har forventningene til tjenestene økt, og oppgavene har blitt flere og flere for skolesektoren. Elevene opplever i tillegg et stadig økende press på å prestere og fullføre skolegangen med gode resultater, samtidig som det ser ut som de har blitt mer stresset og syke av egne og andres forventninger. Spesialpedagogiske undervisningstimer er synkende og læringsmiljøsaker økende, parallelt med at budsjettene kuttes. For å prøve å bøte med problematikken snakkes det om samhandling, tverrfaglige team, strukturelle endringer, tidlig innsats, innsatsteam, tidlig-inn-prosjekt med mer, samtidig som de som «jobber på gulvet» ser ut til å bli færre og færre. Risikoen for å havne på utsiden av samfunnet har dermed økt for de som ikke kan tilpasse seg systemer som krever reduserte grunnbemanninger, effektive løsninger, med evnen til å omstille seg kontinuerlig. Uforutsigbarhet blir regelen i stedet for unntaket og man må leve med en evig uvisshet.

Skolene er en del av et større system og rektorer må forholde seg til å holde budsjettene. Med stadige kutt er det er viktig å belyse mulige ringvirkninger. Det er stor fare for at man i stedet for forebygging må drive med brannslukking, fordi ressursene forsvinner fra skolene. Styrkingstiltak blir vanskelige å gjennomføre og det kan bli store forskjeller mellom skolene. Har en skole for eksempel mange elever som har behov for spesialundervisning, vil det si at det er færre ressurser å fordele på andre elever, siden spesialpedagogiske timer er lovpålagte rettigheter elever har hvis de ikke har utbytte av ordinær undervisning. Spesielt sårbare barn trenger tett oppfølging og ses på som særs viktig i det oppdraget skolene skal gjennomføre. Vi trenger styrking, ikke kutt. Det må settes av reserver i form av ressurser, som kan settes inn til de skolene som viser seg å ha et ekstra behov i løpet av et skoleår. Et innsatsteam er vel og bra, men la oss si at for eksempel tre skoler sliter med læringsmiljøproblematikk. Hvem kommer først i køen, hvordan og hvem skal organisere behovet og må tiltakene opprettholdes over lengre tid? Det er stor risiko for at den enkelte skole sitter igjen med ett sett med tiltak de må gjennomføre etter innsatsteamet har vært på en utrykning, men ingen ekstra hender til å gjennomføre gode intensjoner.

Barnehagene må også forholde seg til budsjettkutt og skal ta ned 6,2 millioner i løpet av fireårsperioden 2021-2024. Vi har gjort oss noen erfaringer om ressurser og bemanning i barnehagene etter gjenåpningen. Barnehagelærerne har fortalt at barna har hatt en bedre barnehagehverdag med god bemanning, faste voksne, stabilitet og forutsigbarhet gjennom hele dagen. Barna og de ansatte har vært mer fornøyde, glade og opplagte på grunn av den reduserte åpningstiden. Hva forteller dette oss? Hvis vi skal legge til grunn de erfaringer barnehagelærere har gjort seg landet rundt under pandemien, fortelles det om en virkelighet med færre voksne i store deler av dagen med full åpningstid. Dette førte til et stort skifte av voksne i gruppene, større barnegrupper, ustabilitet og uforutsigbarhet, som så ut til å gjøre barna mer misfornøyde, tristere og trøttere med full åpningstid og nåværende grunnbemanning. Det som motvirker disse uholdbare konsekvenser har ett svar; god bemanning gjennom hele åpningstiden. Og da er det snakk om reell bemanning, ikke en teoretisk minstenorm, men altså antall voksne i forhold til antall barn, og antall timer sammen med barna. Dette bildet passer dårlig med omstillingsbehovet til kommunen, men det forteller oss helt klart noe om behovet til våre barn og har vi råd til å la være å gjøre noe med dette? Barnehage sies å være tidlig innsats i seg selv. Da må ressursene styrkes, ikke svekkes.

Det er på tide å ta en time-out og reflektere over hvilke verdier som er ledende for vår kommune. Skal viljen og ønsket om å vokse være så stor at vi risikerer et dårligere opplærings- og helsetilbud, eller er det på tide å vise sentral makt av vi ikke aksepterer en styrt avvikling av landsdelen og regionen vår. Det er på tide å heve blikket og samles om felles mål; vi krever at kommunene våre blir styrket økonomisk slik at de settes i stand til å levere lovpålagte tjenester med god kvalitet. Utdanningsforbundet, Sykepleierforbundet, Fagforbundet, politikere og KS bør samle seg rundt felles kamp; å styrke kommuneøkonomien, synliggjøre de uholdbare konsekvensene og ikke akseptere videre kutt i de lovpålagte oppgavene vi skal utføre i fellesskap.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken