Robin Hoods voksende administrasjon.

Ideen bak å skattlegge de som har mest for å fordele til de som har mindre er eldgammel, godt forankret og likt i det norske samfunnet. Som arbeiderpartimedlem er det mye av grunnlaget for partivalget mitt. Robin Hood stjal fra de rike, uten å ta liv, for å gi til de fattige. I dagens organiserte samfunn har vi selv valgt de som styrer – staten behøver ikke stjele – de kan bestemme. Det holder hardt å være tro partimedlem etter lanseringen av statsbudsjettet. Næringen som jeg er så glad i og jobber i, samt mange nære blir hardt rammet av forslaget til statsbudsjett. For flere føles det, denne gangen, som et ran. 85 % skattlegging tror jeg ikke Robin Hood drev med en gang – han tok jo i stor grad de rikes bagasje – eller var de på flyttefot kanskje?

Skattleggingen av havbruksnæringen i dette statsbudsjettet er spesiell. Det kan synes som om byråkratene i departementene har fått regne helt alene, uten påvirkning - og med mål om flere stillinger i egen, eller til en ny avdeling. Belastningen er flerdelt og med en rekke usikkerheter - som må utredes både av næringen og av det offentlige. Mens alle konsulentene tjener godt på utredningene rundt budsjettforslaget, fryses investeringer som igjen har stor betydning for arbeidsplassene langs kysten.

Kan man ta 40 % grunnrenteskatt for bruk av havet? Oppdrettsselskapene høster jo av eget biologisk materiale – der vannet er en av flere innsatsfaktorer. Reglene med at investeringer, vel å merke sjørelaterte, i sin helhet kan trekkes fra inntektsgrunnlaget for skatten, synes å være etablert som et «verdiskapende» tiltak, vel å merke i form av flere stillinger i hovedstaden. De største investeringene i næringens verdikjede skjer på land, først i form av stamfiskanlegg for rognproduksjon, videre i settefiskanlegg – så etter sjøfasen i slakteri og videreforedling. Alle anleggene på land er i større grad avhengige av stedbundne arbeidstakere enn sjøfasen. Sjøfasen blir av mange anlegg løst med nordsjøturnus. Vi skulle jo bygge samfunn langs kysten!

I 2020 ble det etablert en produksjonsavgift på 40 øre/kg. I budsjettdokumentet blir dette omtalt i parentes som grunnrenteskatt. Produksjonsavgiften skal økes betydelig, der inntekten skal deles mellom stat og kommune. Denne formen for grunnrenteskatt er også foreslått på Færøyene, der med ei gradering i sats avhengig av prisbildet. Et tilsvarende system i Norge vil spare oss for flere byråkrater – samtidig som det vil ta høyde for oppdretternes biologiske utfordringer, pris på laksen og valuta. En slik gradert produksjonsavgift kan være 0 når prisen tilsier at oppdretterne ikke tjener penger, samtidig som den kan verne om de minste på samme måte som den foreslåtte grunnrenteskatten.

De siste årene er det blitt tildelt utviklingskonsesjoner gratis, oppdretterne gjør forskning og utvikling uten å måtte betale 185 millioner per konsesjon. Før 1997 ble det også tildelt gratis konsesjoner, den gang også for at oppdretterne skulle fortsette utviklingen av næringen. På den tiden var oppdretternes hus godt pantsatt, og lykken var en tålmodig bank. I oppdretternes balanser er disse konsesjonene verdsatt til kostpris, slik det også er når man har investert i en tomt – for lenge siden. Nå skal disse konsesjonene verdsettes til dagens verdi i selskapets balanse. For en rekke eiere av oppdrettsselskaper medfører dette en stor økning i formueskatten. Det behøver ikke være feil at verdien endres fra null til noe annet. Utfordringen med dette elementet er at det gir de utenlandske eierne en stor fordel, siden de ikke blir belastet med denne skatten. Samtidig blir eiernes plikt til å betale sin formueskatt særlig vanskelig for bedriftene - i dårlige år.

Å betale skatt på sin formue – i form av hus, aksjer, fond, penger på konto eller annet har det alltid vært motstand mot. I takt med at skattesatsen øker, settes stadig flere i omstendighet. Når eierne blir den største belastningen for en bedrifts utvikling - har man kanskje feil eiere. Jeg kan ikke tro at vi i Norge skulle verdsette utenlandsk kapital mer enn den lokale.

Nå har jeg omtalt noen av elementene i den nye skattleggingen, der finnes flere endringer, og flere tekniske innretninger som er problematisk, men hovedutfordringen er altså 3,6 milliarder kroner som skal inn ekstra til staten fra havbruksnæringen. Det må være mulig å løse dette på en mindre kostnadskrevende måte!

Den nye skattleggingen er foreslått slik at byråkratiet vil vokse – både i staten, og i de private selskapene. Finansdepartementet skal følge opp det ekstra årsregnskapet som er grunnlag for grunnrenteskatten, samtidig som hver enkelt oppdretter skal utarbeide ett ekstra årsregnskap. Da omtaler jeg ikke juristene og revisorene, som helt sikkert også vil få en økt oppdragsmengde.

Vi kan ikke fortsette slik! Statsforvaltningen vår teller 173 629 (2021) stillinger, der 11 233 (2021) av dem er underlagt finansdepartementet. Mens våre naboland var nødt til å vise nøysomhet under pandemien og evnet å snu veksten i statlige ansatte, viser staten Norge helt motsatt kurve. Vi skyter fart!

Staten må gjerne være Robin Hood å ta fra de som har mest og gi til de som har minst. Men hvis kostnaden med å hente inn midler blir for stor - har vi helt sikkert bommet.

Det nye lovverket må:

· Sikre havbruksnæringen i dårlige år

· Ikke gi betydelig fordel til utenlandske eiere

· Sikre fortsatt utvikling av næringen

· Ikke skape merarbeid og nye avdelinger i statsforvaltningen

Så skulle jeg ønske at regjeringen også anvendte sin politikk i forslaget, ved at man fortsatt verdsetter veksten i distriktene og skjermer de minste oppdretterne. Slik jeg kjenner mitt arbeiderparti, vil høringsinnspillene tillegges vekt. Jeg håper på mange gode høringsinnspill, gjerne med en forent retning.

Siw Moxness

Les mer om saken:

Les også

Forslaget kalles en katastrofe. Tillitsvalgte roper om at arbeidsplassene blir gjort utrygge. Det samme bildet ses langs hele kysten. Det kan ligne en koordinert aksjon

Les også

«Når den ellers så sindige nyhetsredaktøren Gabrielsen tar bladet fra munnen og roser grunnrentebeskatningen av oppdrettsnæringen, så er det grunn til både undring og forbauselse»

Les også

Mats Hansen hiver seg på skattedebatten: «Uten laksenæringen hadde det ikke blitt flyplass eller batterifabrikk. Og det ville vært mørkt på Lovund»