Lokalt eierskap i MIP?

Striden rundt eierskapet i MIP er en trist historie. Og den burde også vært helt unødvendig.

Her tegnes det et bilde av to mulige utfall: enten lokal kontroll eller ikke. Det er både feil og historieløst.

Uansett utfall av eierskapet, som absolutt ikke bør avgjøres i retten, så vil det aldri bli lokal kontroll – og det har det heller aldri vært, heldigvis.

Fesil solgte seg ut av MIP for noen år siden - til Helgeland Invest, som heller ikke var aktør i parken og som det nå gjøres et nummer av i forhold til Helgeland Industriutvikling. Forskjellen på Helgeland Invests eierskap og Helgeland Industriutvikling er at den siste har sagt at de vil tilføre MIP mye kapital.

Fra starten av MIPs historie var det bare en fjerdedel som i hovedsak var lokal. De tre store eierne var enten store nasjonale eller internasjonale konsern med stor økonomisk styrke - langt ut over det noen på Helgeland kunne stille med. Helt fra 1890-tallet har internasjonalt (Thomas Alva Edisson) eller nasjonalt eierskap dominert utviklingen i Rana helt til nå, og i dag er alle tre smelteverkene eid av utenlandske eiere. Uten Thomas Alva Edissons satsing i Rana på begynnelsen av 1900-tallet hadde Rana neppe vært en industriby i dag. Og denne kapitalen kom utelukkende fra utlandet.

Ingen lokale eiere kunne eid og drevet noen av smelteverkene. Da de ansatte eide Rana Gruber hadde de ikke styrke til reinvesteringer. Derfor ble selskapet solgt, oppkapitalisert og til slutt børsnotert. Rana Gruber har også sikret avsetning for sine produkter ut 2030 i samarbeid med et gigantisk internasjonalt konsern. Uten denne avtalen ville børsnoteringen vært umulig. Industrien i Rana konkurrerer i VM hver dag og lykkes mot alle odds.

Les også

Faktum er at disse eierne aldri har investert ei krone i MIP, mens de har tappet selskapet for mange titalls millioner med lånefinansierte utbytter.

Og hvorfor er det sånn? Jo, fordi å utvikle kompliserte industriselskap krever BÅDE solide eiere OG tilgang på kapital, mye kapital. Denne kapitalen finnes hverken i Rana, Nordland eller Nord-Norge. Sannsynligvis heller ikke i Norge.

MIP er ikke et hvilket som helst selskap. Det har både MIP-direktør Arve Ulriksen og MIPs styreleder Lisbeth Flågeng helt rett i. Rana har fått, vederlagsfritt, et stort infrastrukturselskap fra Staten. Et selskap som forvalter enorme verdier, hovedsakelig også betalt av Staten. Dette fikk «vi» fordi vi skulle forvalte og utvikle verdiene på best mulig måte. Omstillingen fra 1989 og fremover har vært en suksesshistorie uten sidestykke. De siste årene har parken åpnet seg opp mot omverdenen for å ta en posisjon som en grønn industripark i verdensklasse. Det gir jeg Arve Ulriksen og hans administrasjon en stor del av æren for. Resultatet av dette strategisk viktige arbeidet er at også kommunen har adoptert denne strategiske visjonen – og lagt til rette for en slik utvikling. Strategien har også ført til at Freyr nå er i ferd med å bygge den aller første batterifabrikken på norsk jord, nettopp i Mo Industripark.

I kjølvannet av batterifabrikk og fokus på den grønne industriparken er det mange aktører som vurderer investeringer og etableringer i Rana. For at det skal være mulig å legge til rette for en slik satsing trenger vi et sterkt MIP. Et MIP som kan og må tilføres betydelig kapital. Denne kapitalen finnes ikke lokalt. Hensikten med MIP er nettopp å legge til rette og ta del i etableringskostnadene. Å kreve at alle nyetableringer skal dekkes 100% av aktørene bak blir feil. Det er nettopp her MIP må inn.

Vi har nå sjansen til å gå inn i en ny fase i Rana, en fase med enorm vekst. Nå, som tidligere, kan vi kun lykkes med dette hvis vi åpner opp for kapital utenfra. Mye kapital.

Bak Helgeland Industriutvikling står eiere som raskt kan skaffe den kapitalen Rana trenger. Eiere som har investert i industriparker i hele Norge. Hvorfor skal vi holde dem utenfor? Det skal etter planen investeres for titalls milliarder i Rana de neste årene. Skal aktørene lykkes med en slik kapitalinnhenting så må det være trygghet og forutsigbarhet rundt MIPs eierskap. Her har alle aktørene et felles ansvar.

Øijord&Aanes er en fantastisk bedrift, som har satt dype spor i Ranasamfunnet. De har skapt mange og trygge arbeidsplasser og vil helt sikkert også i årene fremover bli en betydelig aktør i Ranas industri og entreprenørbransje.

Celsa har på ingen måter samme lange tradisjon, men de har den tiden de har vært i parken vokst og vært en flott bidragsyter til utviklingen av hele Rana. Jeg håper inderlig at Celsa Group klarer å komme seg ut av et meget vanskelig økonomisk uføre, sånn at de kan fortsette å investere i egne bedrifter, både på Mo og andre steder i Europa. Å tro at Celsa på Mo er skjermet fra morselskapets økonomiske problemer er nok i overkant naivt.

Dessverre tror jeg ikke disse to bedriftene har de nødvendige musklene til å utvikle MIP i den retningen som er nødvendig. Det er selvfølgelig helt greit og derfor bør de slippe inn aktører med kapital, til beste for utviklingen vi står overfor de neste årene.

Vi har et valg akkurat nå, enten proteksjonisme og bevaring av det eksisterende, eller åpenhet. Jeg er ikke i tvil om hva som er best for Ranas framtid. Rana Gruber tok et bevisst valg om nettopp dette, både for å sikre lokale arbeidsplasser og sette seg i stand til å satse for fremtiden. Det har vært en suksess.

Jeg anbefaler sterkt at partene setter seg ned og diskuterer og kommer frem til en løsning som er bra for alle parter – og Rana som samfunn. Hvis ikke er jeg er redd den enorme veksten vi nå ser for oss blir betydelig mindre enn ønsket.

Dialog og vilje til å finne løsninger sammen er alltid bedre enn konflikt.

Gunnar Moe

Les også

Celsa og Øijord & Aanes er viktige bedrifter for Rana. Det alene gjør dem ikke til gode eiere av Mo Industripark