Gå til sidens hovedinnhold

Sven Henriksen: Det er et hån, det er for lite, for puslete, det er latterlig. Vi har plass, vi har penger, vi trenger barn, vi trenger arbeidshender

Femti mennesker har regjeringen sagt at de vil ta imot. Og disse skal trekkes fra de tre tusen kvoteflyktningene vi allerede har forpliktet oss til å ta i mot. Det er et hån, skriver Sven Henriksen.

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vekten av ord

Vanligvis står det ikke på ord. Vi snakker og mener, vi skriver og vi kommenterer. Diskusjoner og debatter går høyere enn storhavet med skum på toppene. Og vi bruker de største ordene om våre egne, ofte små, kriser i den store sammenhengen. For i dette ulykksalige Covid-19-året 2020 er ord som "krise", "unntakstilstand" og "krig" en del av dagligtalen. I går natt brant flyktningleiren Moria på Lesvos ned, og de fleste av oss sier: "Jeg har ikke ord". Jeg tenkte det samme selv, et øyeblikk, men så slo det meg, å jo, om dette har jeg mange ord.

Alt for lenge har vi lukket øre og øyne for mennesker på flukt. Selv om den til tider uverdige debatten om barn og voksne på flukt har rullet i alle medier har vi liksom ikke orket å ta et nært blikk på den. Vi står ved sengen til våre egne barn, brer over dem og ber en stille bønn om at intet ondt skal skje dem. Vi går til vinduet og trekker for gardinet, skjenker kanskje en liten flytanke til den store verden der ute, sukker og tenker at vi ikke makter å ta den innover oss. Vi er oss selv nærmest. Det er menneskelig, og vi har vårt eget å slite med.

Det sies at det er ca femti millioner mennesker på flukt i verden. Det første som slår meg er at dette er umulig å ta stilling til, de er for mange, vi er for få, hva hjelper det om vi hjelper noen få, problemet er for stort, det er for ufattelig. Det lar seg ikke håndtere. Men la oss gjøre et lite tankeeksperiment.

Tenk at verden er som huset ditt. Tenk at det er noen uker siden du har gjort rent. Det er badet som er verst. Du vet at noe må gjøres. Du er sliten. Tankene dine er et annet sted. Du orker ikke. Men tenker du, hva hjelper det om jeg vasker badet, det blir jo skittent igjen om litt? Og hvorfor skal jeg vaske badet, det er like ille ute på kjøkkenet, for ikke å snakke om stuen og oppe på soverommene. Du tenker ikke slik. Du tapper vann i en bøtte, henter moppen og begynner på badet. Når badet er ferdig tar du kjøkkenet, og slik fortsetter du. Men skitt og støv er en djevel som aldri slutter å hjemsøke deg. Men du vasker huset, du gir deg ikke.

Men når man diskuterer flyktninger så sier man, vi kan ikke hjelpe alle. Det hjelper ikke om vi evakuerer Moria, det er verre i Yemen, det finnes leire i Afrika, i Asia! Hva kan jeg gjøre? Det lille jeg kan bidra med hjelper ikke, det er en dråpe i havet. Dråpen i havet? Havet finnes ikke uten alle de små dråpene. Du er en av dem. Vi er alle dråper! Evakuerer vi Moria, stenger den, så er vi ferdig med Moria. Så får vi ta resten etterhvert. Men da har vi i hvert fall tømt Moria og gitt menneskene der en ny sjanse.

Femti mennesker har regjeringen sagt at de vil ta imot. Og disse skal trekkes fra de tre tusen kvoteflyktningene vi allerede har forpliktet oss til å ta i mot. Det er et hån, det er for lite, for puslete, det er latterlig. Vi har plass, vi har penger, vi trenger barn, vi trenger arbeidshender. Men akk, disse menneskene kommer til å bli brukt i politisk hestehandel denne høsten. Ingen kommer til å våge å si et stort tall. Selv de femti kommer det til å krangles om.

Og mens dette skjer vil tretten tusen mennesker sitte på en landevei på Lesvos. Fem tusen av dem er små mindreårige barn. Små traumatiserte mennesker. Vinteren vil komme. Noen vil dø. Covid-19-viruset vil spre seg,og mange vil bukke under. Den politiske skittentøyvasken vil ta nye høyder, og vi vil ende opp med ingenting. Og vi vil være oss selv nok. For i Bergen er det "unntakstilstand" og i Fredrikstad er det "krise". Og havet vil fylles opp av brukte munnbind. Lik vil skylles i land langs Middelhavets strender. Og langsomt vil Norgeslandet komme tilbake til normalen. Jula vil komme. Og vi vil ligge i sengene våre og vente på søvnen som ikke vil komme. Vi kjenner det svi et sted bak på ryggen, men armene våre vil ikke være lange nok til å nå stedet det svir, ikke en gang lange nok til å omfavne og lindre vår egen angst.

Kommentarer til denne saken