Gå til sidens hovedinnhold

Takk til «Marit», «Anders» og «Per Anton». Det krever mot å fortelle om seg selv på denne måten

Artikkelen er over 1 år gammel

Selv om det akkurat nå er mange i byen vår som sitter i koronakarantene eller får digital hjemmeundervisning på grunn av en uoversiktlig smittesituasjon, så er det nok andre medborgere som sliter betydelig mer. Å bli minnet på om dette, er bra. Så det er vel vi som skal si takk til «Marit», «Anders» og «Per Anton», som de selv valgte å kalle seg, for at de stilte opp og fortalte om en tøff tilværelse. Det krever mot å fortelle om seg selv på denne måten, skriver sjefredaktør Marit Ulriksen i Ukeslutt

Ukeslutt

«Ingen barn tenker at de skal bli narkomane som voksne»

«Vi er mennesker, som dere, men med problemer. Kanskje noen leser dette, og forstår oss litt mer. Det er håpet»

«Tusen takk for at dere tar oss på alvor»

I helgeavisa sist uke brakte vi et intervju med tre narkomane ranværinger, som har holdt på med harde stoffer i ei årrekke. Mesteparten av livet deres går med til å jakte på stoff. Ei jakt som har blitt betydelig vanskeligere under pandemien.

For denne gruppa av byens innbyggere var det åpenbart ikke hamstring av toalettpapir og hermetikk, som sto øverst på lista da Erna stengte Norge i mars.

For dem har de stengte grensene betydd noe adskillig mer alvorlig, enn at muligheten til å handle billig bacon, snus og alkohol har vært begrensa.

Stengte grenser og ikke minst skjerpa grensekontroll har ført til at rusmidler, som cannabis, har blitt nesten fraværende i miljøet. Dermed har pandemien betydd at narkomane har måttet bruke enda mer energi enn vanlig på å få tak i stoff. De beskriver dette som en evig kamp, for enten de vil det eller ikke, så må de ha tak i stoff. De må ha tak i det, enten det er pandemi eller ikke.

Normalt ville en vel tenkt at det er bra at tilgangen på stoff strupes.

Derfor er det tankevekkende å høre fagfolk si det helt motsatte. Mangelen på rusmidler skaper bekymringer. Dette fordi faren for overdoser på tyngre stoffer øker, med mindre tilgjengelighet av for eksempel cannabis.

Stein Feragen, fagansvarlig for LAR, legemiddelassistert rehabilitering, ved Helgelandssykehuset, forteller til oss at den begrensa tilgangen på cannabis har bydd på utfordringer.

– Cannabis er nok det stoffet som det har blitt minst av i Rana, og dermed har prisen skutt i været. Nå er prisen her oppe dyr fra før av, men pandemien har gjort sitt til at denne har økt betraktelig. Går narkomane eksempelvis uten opiater en stund, vil de ikke tåle de samme dosene de sist tålte godt – og kan risikere å dø, sier han.

Pandemien har ikke bare gjort hverdagen til de narkomane tøffere, pandemien har gjort den farligere.

Pandemien har i tillegg medført at terskelen er lavere for å komme inn under LAR. Staten og Folkehelseinstituttet har nemlig åpnet for at rusavhengige opioidbrukere lettere skal komme inn under LAR.

Det reagerer en av dem vi snakket med sterkt på, og han kaller det urovekkende.

– Det er for mange som kommer inn der, som heller skulle vært utredet skikkelig. De er for unge, og jeg mener det fører til rekruttering inn i rusmiljøet. Ingen flere trenger å komme inn i dette helvete, spesielt med hjelp fra staten, er budskapet hans.

Dette er altså ei bekymring i narkomiljøet. Da er det godt å høre Feragen forsikre at de er overbeviste om at tilbudet om lavterskel-LAR ikke har ført til ei rekruttering av pasienter.

Uansett er det gjennomgående budskapet fra de narkomane, som nå under pandemien har det ekstra tøft, at de ikke unner noen å havne i samme situasjon som den de er i. Og at de gjør det de kan for å hindre det. I følge dem er rekrutteringa av de yngre inn i stoffmiljøet i Rana liten. Nettopp det tar de selv gjerne tar litt av æren for.

«Vi skremmer livskiten av dem, og selger aldri noe til noen for at de skal inn i miljøet. Dette er et liv jeg ikke ønsker noen skal havne i, og vi gjør vårt for å holde dem unna. Det er jeg ganske stolt over».

Dette sier den ene av de tre vi snakket med. Det kan hun og de andre med rette være stolte av. De kan også være stolte av at de stilte opp i lokalavisa si for å fortelle om en hverdag som er ekstra krevende under pandemien.

Deres historier og refleksjoner kan være noe å tenke på neste gang du, midt under en pandemi, med den største selvfølge fyller handlevogna di. Det er altså slett ikke alle som får tak i livsnødvendige ting de trenger, i den situasjonen vi nå står i.

Selv om det akkurat nå er mange i byen vår som sitter i koronakarantene eller får digital hjemmeundervisning på grunn av en uoversiktlig smittesituasjon, så er det nok andre medborgere som sliter betydelig mer.

Å bli minnet på om dette, er bra. Så det er vel vi som skal si takk til «Marit», «Anders» og «Per Anton», som de selv valgte å kalle seg, for at de stilte opp og fortalte om en tøff tilværelse. En tilværelse som vi ikke så ofte speiler i våre spalter.

Det krever mot å fortelle om seg selv på denne måten.

Les også

Hverdagen til de narkomane på Mo har hele tiden vært hard, men pandemien har gjort den knalltøff: – Vi er mennesker som dere, men med problemer

Les også

Helgelandssykehuset med varsko grunnet stoffmangel i Rana: – Faren for overdoser på tyngre stoffer øker

Les også

Stengte grenser gjør at narko sendes i posten, også til Nordland

Kommentarer til denne saken