Pasient- og brukerombudet i Nordland får gjennom henvendelser fra brukere og pårørende kjennskap til hvilke utfordringer en del opplever for å få rett til helse- og omsorgstjenester fra kommunene. Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) er en slik rettighet som er lovfestet i Pasient- og brukerrettighetsloven. Både gjennom media og i henvendelser til ombudet, kommer det frem at mange kommuner ikke klarer å innfri BPA som en rettighet.

Formålet med BPA er å gi personer med stort hjelpebehov frihet til å styre tjenestene og hverdagen selv. BPA er en ordning hvor man selv ansetter sine faste assistenter og hvor man sammen definerer innholdet i hjelpen. Ordningen er et viktig bidrag til likeverd, likestilling og samfunnsdeltakelse for personer med nedsatt funksjonsevne og stort behov for bistand.

Gjennom selv og administrere tjenestene kan brukeren oppleve mer frihet og bedre styring av sin hverdag. I tillegg til styring av grunnleggende hjelpebehov gjelder dette også muligheten for deltakelse og tilgang til fritidstilbud, utdanning, jobb med mer. BPA-ordningen ble lovfestet i 2015 og er en endring som gir brukeren mer makt til å styre tjenestene. Dette skaper utfordringer. BPA representerer en maktforskyvning hvor folk selv er med og bestemmer innholdet i hjelpen de skal ha, og når de skal få den – i motsetning til å være en passiv mottaker av hjelp som andre i stor grad har definert. De fleste som benytter ordningen har behov for livslange tjenester. De ønsker et livsløp på linje med personer uten funksjonsnedsettelse. De ønsker deltakelse i samfunnet, og mange foretrekker hjelpen organisert som BPA.

Pasient- og brukerombudet i Nordland har erfart en del utfordringer angående BPA som vi mener er viktig å dele. Tenk deg en ungdom, nettopp flyttet ut hjemmefra og med behov for omfattende hjelp. Å bo og leve selvstendig kan kun være en realitet om der er hjelp tilstede store deler av døgnet – og ikke bare for sine helseutfordringer alene. Han eller hun vil studere, ha en jobb, og på fritiden kunne oppsøke eller invitere venner. De vil være ungdom, og ha tilgang på et levesett som ikke preges av at de må administrere sin funksjonsnedsettelse, og at hverdagen er preget av å vente på hjelpen sin.

En 10-åring med funksjonsnedsettelse vil tidlig erfare at deltakelse på fritidsaktiviteter krever at noen deltar og hjelper til om det skal være mulig. Dette kan være i form av ekstra hjelp i hjemmet både tidlig og seint på dagen. Denne hjelpen kan gi hele familien en mulighet til å ha en hverdag uten for store utfordringer. En person i voksen alder som får en alvorlig skade, vil fremdeles ha en foreldrerolle, være ektefelle/samboer og beholde sitt nettverk. BPA- ordningen vil være avgjørende for å kunne realisere dette. Mange av utfordringene personer med funksjonsnedsettelse har, er avhengig av diagnose eller konsekvensene av skade. BPA kan kompensere for en del av disse.

Å være hjelper i private hjem kan medføre mange utfordringer. Det er en stor oppgave å fylle statlige idealer, politiske føringer og individuelle ønsker. Det fordrer også en grunnlagsforståelse om det å være et menneske. Vi erfarer i en del saker i kommunene, en manglende refleksjon rundt forståelsen om at vi alle har de samme grunnleggende behov for å bli sett, forstått og tatt på alvor. Vi mener det er behov for en økt bevissthet i hjelpeapparatet om grunnleggende menneskerettigheter. Trygghet i hjelperelasjoner fordrer blant annet at der ikke er for mange involverte.

BPA utfordrer tradisjonelle systemer og tradisjonelle yrkesroller. Kategorisering av grupper ut ifra diagnoser har gitt standardiserte tjenester, og dette kommer i konflikt med fleksible løsninger, individuelle behov, og fordrer et samarbeid mellom personen, pårørende og hjelpeapparatet. Standardiserte tjenester kan være i konflikt med individuelle behov. Folk med hjelpebehov ønsker et normalt hverdagsliv og deltakelse i samfunnet på lik linje med samfunnsborgere for øvrig.

Det er viktig at kommunene kjenner til intensjonene med BPA-ordningen. Samarbeid og dialog er viktige premisser for å utforme gode og individuelt tilpassede tjenester. Kommunene må gjøre dette sammen med de som har omfattende behov for hjelp fra helse- og omsorgstjenesten. BPA gir mulighet for mer fleksibilitet, for samordning av tjenester ut i fra individuelle behov, og ikke minst for et alternativ til institusjonsomsorgen. Ordningen er imidlertid avhengig av at kommunene forvalter BPA-ordningen i tråd med dens hensikt.

Pasient- og brukerombudet i Nordland, Runar Finvåg