Et nytt kapittel

Alle gode historier starter med en prolog. I Store Norske Leksikon defineres en prolog både som en åpning av en høytidelighet, som en opptakt til en større hendelse, men også som den delen som kommer før korets inntog på scenen. Og etter prologen kommer det første kapittelet.

En lignende oppbygging finner man også innenfor de norske eventyrene. De starter gjerne med «Det var en gang..»

Tirsdag 28. mars så skrives begynnelsen på det første kapittelet i norsk batterihistorie når snora klippes på det vi har kalt for CQP. Men som for alle praktiske forhold er en produksjonslinje for battericeller i gigaformat. Som for de samme formålene er et norsk bidrag til energisikkerhet i en verden som ikke har det.

Prologen opp til dette øyeblikket har vart i nærmere fem år. I løpet av disse fem årene har det i likhet med de norske folkeeventyrene vært en rekke gode hjelpere som har vært helt avgjørende for at man skal kunne lykkes. Og det har samtidig vært nok av troll langs veien som har forsøkt å stikke kjepper i hjulene.

Når man går mot en slik åpning er på den ene siden ikke naturlig å navngi alle hjelperne, for det har vært hundrevis, for ikke si tusenvis av gode hjelpere som hver på sin måte har vært helt avgjørende for at vi nå kan vende siden i boka og starte på det første kapittelet. Samtidig er det slik at det er noen som har dratt tyngre enn andre. Og når noen skal trekkes fram, så er det ikke mulig å komme utenom politisk ledelse i Rana kommune med ordfører Geir Waage i spissen. Geir Waage er utvilsomt den hjelperen som i størst grad har bidratt til at den Askeladden i norsk industri som Freyr er blitt, har kommet dit vi er i dag.

Uten ordførerens visjonære blikk, og betydelige handlekraft, så ville det vært helt umulig å skaffe til veie den mengden kapital som gjorde FREYR i stand til å starte bygginga av prosjektorganisasjonen i 2020.

Samtidig har Waage hatt et kontinuerlig blikk på hva en slik etablering har å bety for kommunens innbyggere og kommunale tjenester. Det handler om boliger og barnehager, uteliv og samfunnsliv og en grunnleggende forståelse for Ranas industrielle historie. Ordføreren besitter i grunnen det industrielle DNAet som FREYR i mange sammenhenger beskriver som helt avgjørende for at Mo i Rana ble valgt som lokalisering.

Det er heller ikke mulig å komme utenom Arve Ulriksen, og Mo Industripark sin rolle som hjelper. Når gründerne fikk Alexandra Bech-Gjørv til å gjøre en mulighetsstudie tilbake i 2017, så var den klare anbefalinga, reis til Mo i Rana, og snakk med Arve Ulriksen. For i Mo i Rana, der skapes det en grønn industripark i verdensklasse, der sirkuler økonomi og fornybare ressurser skaper mye av det verden trenger i framtida.

Og så har de kommet til, lokale bedrifter med Momek og Haaland blant de fremste, som har vært avgjørende for både prosjektering og bygging. I tide, og på budsjett, og med en klar forståelse for at når man skal bygge store industriprosjekter så er lokale verdikjeder helt avgjørende for å lykkes.

Og med det så er sunn skepsis blitt til fremoverlent entusiasme, noe som ikke minst har bidratt til at vi etter hvert har fått nasjonal oppmerksomhet. Det er takket være et helt samfunn at Freyr og Mo i Rana ved en rekke anledninger er blitt omtalt av statsminister Jonas Gahr Støre som et eksempel på hvordan et grønt industriløft kan se ut i praksis. Og det er takket være det samme samfunnet at næringsminister Jan Christian Vestre valgte Mo i Rana som det åpenbare stedet å legge fram den nasjonale batteristrategien i fjor sommer.

Det er takket være disse, men også takket være bussjåførene og barnehagelærerne, byråkratene og bartenderne at neste kapittel nå skrives. Og det er er ikke minst med de som begrunnelse at det norske samfunnet, AS Norge om man vil, bør satse enda mer på å bygge opp batteriindustri og nye elektriske verdikjeder. For det handler om framtida, og velferden, til oss alle.

Hva skal vi leve av etter olja? Og hvordan kan vi bygge opp levedyktige lokalsamfunn langt utenfor 30-sona i Oslo? Se det finnes det antakeligvis like mange meninger som innbyggere, men at en sterk batteriindustri basert på lokale verdikjeder og fornybare ressurser kan ha en avgjørende rolle for distriktene er hevet over enhver tvil. Bare spør bussjåførene og barnehagelærerne, byråkratene og bartenderne, og alle de andre gode hjelperne i Mo i Rana.

Det er nok ingen av hjelperne som vil påstå at «De levde lykkelig alle sine dager..» på grunn av batterifabrikken i Mo i Rana. Men gode og meningsfulle arbeidsplasser i distriktene, det er for veldig mange oppskriften på det gode liv.