Gå til sidens hovedinnhold

Trygve Slagsvold Vedum ler nok hele veien til regjeringsbordet. Foreløpig er Sp vinneren

Dette kunne ikke bli noe langvarig forhold. Sånn var det med SV på den ene siden, og Arbeiderpartiet og Senterpartiet på den andre. De kunne ikke havne i regjering sammen denne gang. Og den beslutningen tok egentlig SV allerede i april, skriver nyhetsredaktør Kenneth J. Gabrielsen i Ukeslutt

Ukeslutt

Noen ganger ser man det så mye bedre utenfra. Der de som er inne i det kan ha troen på å finne ut av det med hverandre, kan de som er utenfor innse tidlig at ulikhetene er for store. Dette kan ikke bli noe langvarig forhold. Sånn var det med SV på den ene siden, og Arbeiderpartiet og Senterpartiet på den andre. De kunne ikke havne i regjering sammen denne gang. Og den beslutningen tok egentlig SV allerede i april.

Da vedtok landsmøtet i partiet at en regjeringsplattform mellom de tre partiene måtte gjennom en uravstemning blant alle medlemmene. Det ville vært et sjansespill uten like. Tenk hvis Lysbakken, Vedum og Støre hadde blitt enig, og så hadde SV-medlemmene sagt nei. Det ville vært et prestisjenederlag det skulle vært tøft for en fersk regjering å komme tilbake fra. Selv det fikk de ikke til, liksom. Det sier seg selv at SVs seiere i forhandlingene måtte være tallrike og store. Samtidig var SV så til de grader lillebror blant sonderingskameratene. Mens Ap og Sp fikk nesten 40 prosent av stemmene ved høstens valg, fikk ikke SV mer enn 7,6. Mens SV var helt avhengig av å få gjennom mye av sin politikk, tilsa valgresultatet at det var de andre som skulle ha mest gjennomslag. Matematikken går ikke opp. Det må de ha skjønt. At Audun Lysbakken og SV valgte å takke for seg før man kom så langt som til reelle regjeringsforhandlinger, var nok den beste veien ut av floken.

Å skulle sende en eventuell regjeringsplattform ut til medlemmene for endelig avgjørelse er en fallitterklæring for et seriøst styringsparti. Den gir en helt umulig posisjon før samtaler med andre partier i det hele tatt er i gang.

At det gikk som det gikk er på ingen måte noen krise for Jonas Gahr Støre og Ap, for ikke å snakke om Trygve Slagsvold Vedum og Sp som nå får det som de hele tiden har ønsket. Det er heller ingen krise for nasjonen. Det kan tvert imot gi en politikk som er mer i tråd med valgresultatet enn om SV skulle hatt en plass i regjeringsapparatet. Det er ingen tvil om at valget flyttet tyngdepunktet i norsk politikk mot venstre, men samtidig var det ingen voldsom venstrevind som traff oss. Høyre og Fremskrittspartiet gikk til sammen ned 8,3 prosentpoeng sammenlignet med forrige valg. Senterpartiet alene gikk fram 3,2 prosentpoeng, mens Rødt og SV til sammen gikk fram 3,9 prosentpoeng. Rødt og SV teller totalt 21 mandater i det nye Stortinget, det samme som Frp alene. Senterpartiet har 28. Det store flertallet av norske velgere er å finne litt til høyre og litt til venstre for sentrum. En regjering med Ap og Sp bør ha muligheter til å finne løsninger med flere partier.

Nå er SVs posisjon fortsatt ganske sterk. Jonas Gahr Støre har også uttalt at det er SV man vil søke budsjettløsninger med. Det vil kunne gi SV noen oppturer, uten at de trenger å betale kostnaden som tross alt gjerne følger med det å være et regjeringsparti. Men makten det gir dem er på ingen måte absolutt. Og det er nå en gang mer gjennomslag å få i regjering enn i opposisjon.

Med SVs farvel til regjering, ender det som skulle bli det store klimavalget opp som noe helt annet. Oljesaken later til å være en stor del av grunnen til at SV trekker seg. Men det er ingen grunn til at de skal kunne påvirke oljeleting og utviklingen i petroleumssektoren mer utenfor regjering enn de kunne gjort i. Klima vil fortsette å prege politikken og blir definitivt en av de viktigste sakene, en av de største testene på om vi har en styringsdyktig regjering. FN har varslet kode rød for menneskeheten. Klimaendringene ses overalt og noe må gjøres. Men velgerne har sagt nei til de mest ytterliggående og radikale klimapartiene. Arbeidsplasser og utkantstransport er ikke noe velgerne har ønsket å legge i hendene på disse partiene, som alle som ett er ganske så små.

Med SV ute av regjering, mister også Nord-Norge noen av sine sterkeste kandidater til å sitte rundt kongens bord – ikke minst Torgeir Knag Fylkesnes. Likevel kan man ende med en politikk som er nærmere flertallet i nords ønske enn om SV faktisk hadde blitt med i regjering. Og lurøyfjerdingen Bjørnar Skjæran virker fortsatt som et sikkert kort. Selv om han med 1.125 strykninger var den kandidaten i Nordland som toppet den tvilsomme listen. Da skal vi huske på at i Nordland var det Arbeiderpartiet som hadde mest framgang sammenlignet med valget i 2017 – riktig nok bare marginalt mer enn Rødt og Senterpartiet.

Lokalt knytter det seg kanskje mest spenning til hva partier som har snakket varmt om Nesna leverer når de nå faktisk har fått den tilliten det er å lede landet. Særlig Sp har gjort Nesna til en av sine største symbolsaker. Fallhøyden kan bli meget stor. I Nesna forventer man intet mindre enn en reetablering av Høgskolen i Nesna. Landets universiteter derimot frykter politisk detaljstyring, og mener en slik reetablering vil være et dårlig signal. Det skal ikke være enkelt. Men Trygve Slagsvold Vedum ler nok hele veien til regjeringsbordet. Foreløpig er Sp vinneren.

Kommentarer til denne saken