På skolen skal selvsagt barna lære seg rettskriving og grammatikk, men norskstilen burde vurderes langt mer ut fra innholdet, historien, enn ut fra noen andre kriterier

Artikkelen er over 1 år gammel

Journalist Hugo Charles Hansen skriver denne uka om de gode historienes kraft og betydning.

DEL

UKESLUTT«Doktor Proktors prompepulver» og «Snømannen». Det høres umiddelbart ut som titlene på to barnebøker, ikke sant?

Men sånn er det jo ikke. Den første er selvsagt ment for den yngre garde, mens Snømannen med sine grusomheter er en krimbok i høyeste grad beregnet på voksne. Bak begge bøkene står ikke ukjente Jo Nesbø.

Umiddelbart må en stille seg spørsmålet, hvordan kan samme mann stå bak to så ulike suksesser? Den ene en bygd på prompehumor for barn, den andre på skrekk og spenning for voksne.

Fellesformelen er «en god historie». Med det mener jeg verken at fjerting eller seriemord i seg selv skaper intellektuell høyverdig litteratur som noen gang vil nå opp i kampen om Nobels litteraturpris, Man Bookerprisen eller Pulitzerprisen. Det jeg mener er nettopp det jeg sier: det er gode historier. De bidrar ikke nødvendigvis til læring, refleksjoner og ny innsikt i livet, men de gode historiene er de som fenger deg, som ikke slipper taket, drar deg med, som gjør at du må fortsette til neste side, som gjør at du ikke tillater deg å legge boka fra deg før du vet hvordan det hele ender.

Jo Nesbø kan kunsten å fortelle historier, enten det er i barnebøkene, i krimbøkene, i låttekstene til bandet hans Di Derre, eller når han kommer med maleriske anekdoter i et Skavlan-intervju.

Og alle liker vi å høre på gode fortellinger. Helt fra vi er ganske så små. Når vi vil at mamma eller pappa skal lese for oss når vi legger oss. Og når vi trygler om «bare litt til», er det slett ikke bare fordi vi ikke har lyst til å legge oss å sove riktig ennå, det er aller mest fordi vi vil vite hvordan det går videre med skikkelsene i fortellingen.

Men hva med å la din egen fantasi og kreativitet løpe løpsk? Dikte deg din egen fortelling om mannen du ser på bussen, eller damen som går over gangfeltet. Hva har de gjort før de kom hit, hva hender etterpå?

Oftest konkluderer vi med at «boka var bedre enn filmen». La meg ile til og legge til at filmer i høyeste grad også kan bringe flotte historiefortellinger – når det er gode filmer riktignok. Men tilbake boka. Dens absolutte styrke er at leseren eller den det blir lest for, får sjansen til å være med å skape historiene. Inne i hodet ditt lager du deg din egen «film», der du selv må danne deg et bilde av hvordan personene og stedene i fortellingen ser ut, hvordan været den dagen kjennes ut, hvordan lyden i rommet er.

Men hva med å la din egen fantasi og kreativitet løpe løpsk? Dikte deg din egen fortelling om mannen du ser på bussen, eller damen som går over gangfeltet. Hva har de gjort før de kom hit, hva hender etterpå?

En av mine favorittforfattere, Ian Rankin, har mange ganger påpekt at barn hele tiden lager historie, med seg selv og andre i persongalleriet. Men på et eller annet tidspunkt blir barna lært opp til at dette er rart, og dette må de slutte med. «Forfattere er bare barn som har nektet å bli voksne», sier Rankin.

Litt i samme stil er det når forfattere med et stort smil om munnen definerer skrivesperre som «når mine imaginære venner har sluttet å snakke med meg».

På skolen skal selvsagt barna lære seg rettskriving og grammatikk, men norskstilen burde vurderes langt mer ut fra innholdet, historien, enn ut fra noen andre kriterier.

Også vi voksne liker å lytte til historiene, og derfor er lydbøker så populære. Med e-bøkene kan du ha med deg tusenvis av historier (bøker) i en liten iPad eller Kindle.

Men de gode historiene dukket naturligvis opp lenge før både skrivekunst, trykkekunst og lesebrett. Helt fra flokken samlet seg rundt leirbålet, via familien ved husets ildsted, til vi i dag stikker til fjells til et kaffebål i helgene – har kunnskap og gode historier blitt videreformidlet.

Den muntlige fortellertradisjonen lever – kanskje ikke i beste velgående, men like fullt. De fleste av oss kjenner nok en person som er et unikum og oppkomme av historier, og som forteller dem med liv og lyst når og hvor vedkommende får sjansen. Ofte ligger fortellingen og balanserer akkurat mellom sannheten og det som godt kunne vært det. «Er det ikke sant, så er det jævlig godt løyet» heter det.

Uansett om det er noen som forteller, om vi hører på ei lydbok eller sitter med ei bok i fanget, vi jakter alle på de gode historiene, som tar oss med bort, på en reise til andre siden av jorda, uten at vi behøver å løfte rumpa ut av sofaen.

Noe av det fineste du kan gi i gave er en god historie. Enten det er å fortelle barnet din en spennende nattahistorie i kveld, eller kompisene en røverhistorie i festlig lag – eller det er å gi en du er glad i ei bok du vet de vil ha glede av.

Hugo Charles Hansen

Journalist

Artikkeltags