Det skjer noe med huden, man merker at den ikke er så elastisk som før. Det som før var som ei ny stretchbukse, blir sakte, men sikkert som et kreppapir

Foto:

DEL

UkesluttJeg fylte nylig 50 år, og det var vel i grunnen den fineste dagen hittil i mitt liv. Ja du kan så si, det tok altså 50 år.

Ikke det at jeg ikke har hatt den fineste opplevelsen, den beste følelsen, mitt lykkeligste minne og alt det som vi sier slike ting om. Mitt beste måltid, den deiligste vinen, mine beste venner, og min mest fantastiske festopplevelse.

Men på min 50-årsdag, satt jeg igjen med følelsen av at alle disse følelsene var samlet på en og samme kveld, og dermed ble dette den beste dagen i mitt liv. Så langt.

Jeg har aldri hatt et problem med å bli eldre, og jeg har aldri følt meg direkte gammel. Selv om jeg til tider kan svinge mellom både 93 og 22 år, så har jeg aldri opplevd den alderskrisa som mange har.

Men det å bli 50 har gjort noe med meg mentalt. Mulig det ikke har en sammenheng, men jeg er glad det slo inn rundt denne tiden, ellers hadde jeg fått et helvete.

Det skjer jo noe med oss når vi damer blir eldre, og når vi runder overgangsalderen. Mye har med hormoner å gjøre og det kan være et helvete.

Det skjer noe med huden, man merker at den ikke er så elastisk som før. Det som før var som ei ny stretchbukse, blir sakte, men sikkert som et kreppapir. Du får markerte furer i ansiktet, hendene endrer karakter og legger du på deg noen kilo kan du være sikker på at det blir et helvete å bli kvitt dem.

Når du blir eldre blir skroget noe tregere i bevegelsesbanene etter en natt på den deilige rammemadrassen. Og ligger du i telt med litt hardt underlag er det er rent helvete å komme seg ut av soveposen og teltet etter en nærmest søvnløs natt.

Jeg har alltid vært en positiv person. Jeg har snudd det negative og forsøkt å se ting fra en mer positiv side så godt jeg har kunnet, og jeg har valgt å ta utfordringer i stedet for å se problemer.

Når jeg nå etter noen år med mye trening, av ulike årsaker ikke har fått trent slik jeg har gjort tidligere, har jeg merket en endring i kroppen min som jeg ikke har vært vant til, på flere plan. Ja, jeg har blitt litt rundere i kantene, men ikke bare fysisk.

Jeg har blitt rundere i kantene også mentalt, noe som kom hånd i hånd med trygghet og aksept. Aksept av meg selv som menneske, både kroppslig og mentalt.

Det ville blitt et helvete for meg å fylle 50 med de kiloene ekstra som jeg ikke hadde i fjor da jeg ble 49, hvis jeg ikke hadde akseptert den ekstra ballasten.

Det hadde blitt et helvete å fylle 50 hvis jeg ikke hadde akseptert og slått en spøk titt og ofte om at jeg fysisk ikke virker som da jeg var 22 lenger. Kroppen har endret seg av forskjellige årsaker.

Jeg kan spøke med det jeg før fikk panikk over, sånn som her om dagen da jeg var på båttur. Vi humpet i vei i en Buster, mine ikke lenger så faste lår danset i takt med bølgene og det kjentes som om alt var i ferd med å løsne fra beinet. Jeg konstaterte at sånn er det nå, og slo meg til ro med det.

Jeg har alltid vært et følelsesmenneske og tidligere tok jeg alt som kritikk, selv den minste spøk. Og var det sarkasme som gikk på min person, så tok jeg det til meg og ble såra og vonbroten.

Det ville blitt et helvete for meg å fylle 50, hvis jeg ikke hadde hatt humor, og kunne drite i det fordi jeg nå tenker at de som underholder seg selv på min bekostning av en eller annen grunn har et større problem enn meg.

Nå når jeg er 50 har jeg den tryggheten og selvironien som skal til for å takle nettopp det.

Det ville vært et helvete for meg å fylle femti, uansett hvordan jeg hadde følt meg eller sett ut, hvis jeg ikke hadde hatt humor eller stått stødig i meg selv.

Jeg spøker om ting jeg før kunne gråte over. Bagateller preller av på meg, og jeg tar det ikke så tungt lenger om ikke alle liker meg, jeg er tung nok fra før føler jeg.

Vel så har jeg blitt litt rundere i kantene, men hva så, jeg er den samme, bare i en bedre utgave enn jeg har vært tidligere, trygt og godt innpakket.

Jeg gikk tur med hunden mine i dag, og kjente på at bevegelsene mine var blitt større når jeg gikk. Det var rumpa som gjorde det. Jeg følte meg fin og tenkte at hvor fint er ikke det, at kroppen min danser når jeg går.

Jeg kunne valgt å tenke helt annerledes, og at det var et helvete å ha fylt 50. Men jeg har humor, og med humor følger en livsglede som jeg har valgt å kanalisere ut i de tingene som før var vanskelig for meg.

Det er en kunst som kommer med kunnskap og erfaringer i livet. Noe som ofte kommer med alderen og takknemligheten ved å få muligheten til å fortsette i livet.

Jeg har ennå en lang vei å gå før jeg føler jeg er i mål, og jeg har fortsatt unødig idioti i livet som jeg ønsker å slippe.

Men underveis vil jeg ha det så godt som jeg kan de stundene jeg har mulighet til å snu vanskelige ting til noe positivt.

Jeg har ikke verdens fineste hage, men den er i ferd med å bli en kløvereng, der jeg kan lete etter firkløver ei snill stund.

Inger Gretasdatter, kulturleder i Rana Blad

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags