Ved huset skyndte jeg meg inn, lukket døra hardt og kjente på klumpen i halsen da mamma kom ut i gangen, og jeg stotret: – Noen følger etter meg

DEL

UkesluttKor é alle helter hen, Zorro kom tilbake!

Jeg liker bedre å se framover enn bakover. I kjølvannet av kommunevalget tar jeg meg likevel i å tenke at noe var enklere før. Kanskje ikke bedre, men enklere.

Då eg va liten, va det snop og godver. To timer TV. Vi så dobbelt eller kvitt og svart.

Den gang hadde en sak to sider, sjelden mer. Rett eller galt. Sort eller hvitt. Himmel eller helvete. Rik eller fattig. Rødt eller blått. Gro eller Kåre.

Så fikk vi fargefjernsyn, og andre syn, på så meget og så mangt.

Med nyanser og farger blir det verken kjedelig eller forutsigbart. Når meninger brytes åpent, når det er lov å skifte standpunkt hvis argumentene er overbevisende nok og når det knapt finnes grenser, kan til og med knallrødt finne sammen med mørkeblått.

Da tar jeg meg i å tenke; det kan ikke være bare enkelt nå. Når den ene mener at Norge har råd, rom og plikt til å ta imot mennesker på flukt, og den andre sier klart nei til å ta imot båtmigranter, må det sette vennskapet på prøve.

Men venner skal man jo ha. Og i disse dager gjør politikere sine hoser grønne. Først for velgerne, og så for hverandre. For å finne noen å styre med, i gode og onde dager.

Så er det på'an igjen, med vennskap som varer nye fire år. Hvis de er heldige.

Selv foretrekker jeg vennskap som ikke går ut på dato. Venner som er der når du trenger dem uansett hvor lenge det er siden sist dere møttes, eller snakket sammen.

Det være seg nye venner eller gamle venner. En, få eller mange, det er ikke nøye.

Men en venn i livet skulle alle ha.

Min kloke mor var snar å åpne døra der jentene sto, og spurte: – Vil dere komme inn og leke

Jeg var ni-ti år gammel da mine foreldre tok meg tilbake fra USA til Norge, for meg et nytt land å skulle leve og bo i. Ikke kjente jeg noen, og ikke hadde jeg venner. Det hadde jeg derimot der de forflyttet meg fra. Det var ikke noe særlig.

Det var faktisk ganske ensomt, for vi kom like før jul og skolen skulle jeg ikke begynne på før i januar. Da jeg oppdaget at et par jenter fulgte etter meg fra butikken, ble jeg både redd og lei meg. Riktignok holdt de avstand, men hviskinga og fnisinga deres levnet ingen tvil om at jeg var målet og den utløsende faktor.

Ved huset skyndte jeg meg inn, lukket døra hardt og kjente på klumpen i halsen da mamma kom ut i gangen, og jeg stotret: – Noen følger etter meg!

Min kloke mor var snar å åpne døra der jentene sto, og spurte: – Vil dere komme inn og leke?

Så enkelt og så vanskelig.

Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre, skrev på sin Facebook-konto i fjor at ensomhet er en økende utfordring i samfunnet.

– Det er like farlig å være ensom som å røyke, uttalte helseminister Bent Høie (H) til VG i 2015.

Regjeringen har lansert en strategi mot ensomhet: «Saman mot einsemd – regjeringa sin strategi for å forebygge einsemd (2019 – 2023)».

Forskning viser imidlertid at det ikke er så enkelt å hjelpe mennesker som føler seg ensomme gjennom politiske tiltak.

– En ting er å legge til rette for at folk kan treffe hverandre, men kvaliteten på et vennskap kan ikke politikk styre, sier forsker i SSB, Anders Barstad, til forskning.no.

Vi må ikke glemme at statistikken og tallene skjuler ekte mennesker med ekte følelser.

Politikken som føres har sikkert noe å si for ensomheten i et samfunn, men til syvende og sist handler dette om oss. Det er opp til deg og meg, men også den som føler på ensomheten, å løfte blikket og gjøre som min mor, åpne døren.

Hver gang vi møtes har vi det bra, vi er venner for livet og sånne er gode å ha.

Nylig var jeg på konsert med Jan Eggum og Halvdan Sivertsen, noe den observante leser vil merke har inspirert denne ukeslutten. Min briljante barndomsvenninne kom ens ærend og flybåren for at vi igjen kunne sitte på fremste rad under en konsert med Jan Eggum, slik vi hadde for vane i siste halvdel av 1970-tallet.

Vår tids folkevalgte er nok også å foretrekke framfor Zorro

Den gang var vi to av svært få publikummere som hadde oppdaget visehelten fra Bergen. Denne kvelden i 2019 var det nesten kul på veggene i Meyergården Spektrum, og fra scenen ga gitarkameratene Eggum og Sivertsen oss musikk midt i magen, og viste at to må man vere.

Selv om mine musikalske helter fra ungdommen dukket opp på scenen i Spektrum, er det neppe svaret Eggum vil ha på spørsmålet «kor é alle helter hen», som han for øvrig gir en glimrende oppsummering av selv.

Vår tids folkevalgte er nok også å foretrekke framfor Zorro. Maskerte og fredelige adelsmenn som forsvarer folket mot tyranniske tjenestemenn, har dårlige kår i 2019 vil jeg tro.

Hvem skal redde verden no, undrer Eggum, når tidligere helter i ei mer oversiktlig tid ikke skinner like klart som før.

Politikerne våre gjør klart en innsats, og fortjener honnør for tida de bruker på fellesskapets vegne. Men skal vi finne de som, etter min mening, er virkelige heltene. De som virkelig utgjør en forskjell mellom liv og død, er Middelhavet et godt sted å begynne.

De kunne trenge noen flere venner, og har sikkert plass til noen flere helter.

Toril S. Alfsvåg

Journalist Rana Blad

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags