Når dagene er så ukompliserte at rekkefølgen bilene blir, eller ikke blir, vinket av ferja, er det mest irriterende som skjer. Da er livet egentlig dødsbra

Lev mer, smil mer, gi litt mer faen. Mens du har tid. Mer om det i ukeslutt, signert journalist Toril S. Alfsvåg.

DEL

UkesluttFør det utenkelige skjer, har vi all verdens tid.

Da kan små ting som biler som sniker i ferjekø, eller mannskap som vinker bobiler, campingvogner, vogntog og dets like på land mens personbilene må vente, få det til å koke i en hissig sjel.

Som min. På vei nordover nylig viste «ferjemannen» med en håndbevegelse at vår bil måtte stå, mens bobilen rett foran oss, ble vinket på land. Med et spørrende uttrykk møtte jeg blikket til sjefen på dekk, og slo oppgitt ut med hendene. «Du setter deg ikke ustraffet opp mot makta som råder», leste jeg i hele holdninga hans. «Ikke kjør før jeg sier kjør».

Det tok tid før han så på oss igjen, for å si det sånn.

En hissigpropp på 1,52 og en kvart er ikke så lett å stagge, men etter ti minutter hadde jeg kjeftet meg ferdig.

En hissigpropp på 1,52 og en kvart er ikke så lett å stagge

Sjåføren, min sindige samboer, var eneste publikum. Han lot meg frese uten innblanding, og siden han måtte holde blikket på veien, slapp jeg å se den irriterende krusningen på leppene hans, som indikerte at han moret seg. På min bekostning. «Han skal være glad jeg ikke ser det», tenkte jeg til og med, indignert. Og så begynte jeg å le, høyt. Av meg selv. Av situasjonen. Hvor dum går det an å bli?

Det tenker jeg ikke å svare på.

Når det utenkelige skjer, hjelper det ikke hvor detaljerte planer som er lagt.

Da telefonen ringte klokka tre på natta, lå jeg og sov. Jeg var på ferie sammen med mann og barn. Det er sjelden gode nyheter når det ringer midt på natta. Ikke denne gangen heller. Det er fem år siden nå, men jeg glemmer ikke broren min da han sa «mamma døde i natt».

Vi hadde planlagt to uker ferie. Det hadde knapt gått tre dager, og vi måtte komme oss hjem. Vi skulle til mamma etterpå. Vi måtte dra nå. Ikke for å besøke henne, men for å begrave henne.

Jeg glemmer ikke broren min da han sa «mamma døde i natt»

Når det utenkelige skjer, hjelper det ikke hvor detaljerte planer som er lagt. Da tar andre over rattet og styringa, i alle fall ei stund.

«Det er ikke hvordan rumpa di ser ut i sommervarmen som teller, men hvordan den bærer deg opp trappen til terrassen. Det er ikke størrelsen på magen som avgjør om du kan gå tur i favorittkjolen, men hvordan den rake ryggen din tar deg dit du vil. Det er gleden og rausheten dere deler, og ikke antall strekkmerker på låret, som avgjør hvor trivelig det er på café med venninner. Og det er ikke grevinnehenget på armene som avgjør hvor god du er til å kaste kubb».

Det skriver en av Norges beste Paralympics-utøvere, Birgit Skarstein (30), i et Facebook-innlegg.

Selv ble hun lam som 19 åring, etter ei ulykke. I innlegget tar hun et oppgjør med kroppspresset og spør:

«Hva om vi ble enige om at det er hva vi kan bruke kroppen til som skal bety noe for oss?»

Det hun sa. Birgit Skarstein vet hva hun snakker om, og derfor skal vi lytte.

Jeg er sikker på at vi alle kjenner noen som har vært, eller er, alvorlig syk. Som er kvestet, uansett årsak. Kanskje er det deg eller meg. Som vet nå, mer enn før, hva som virkelig betyr noe.

Men noen ganger er det nytteløst, og mennesker dør. Det gir ikke mening, men det gjør vondt. Helt inn i sjelen jævlig vondt. Og savnet. Det truer med å sluke deg.

Når det utenkelige skjer, går det opp for oss hvor heldige vi er, eller var. Vi vil ha hverdagene tilbake.

Når dagene er så ukompliserte at rekkefølgen bilene blir, eller ikke blir, vinket av ferja, er det mest irriterende som skjer. Da er livet egentlig dødsbra. De små ting underveis, som er det egentlige livet, men som vi knapt tar oss tid til å registrere. Før det kanskje er for sent. Vi lengter bestandig et annet sted.

Når det utenkelige skjer, går det opp for oss hvor heldige vi er, eller var. Vi vil ha hverdagene tilbake

En venn sa det slik etter en kreftsykdom: – Jeg henger meg ikke opp i uvesentligheter lenger. Unntaket er oppvaskkosten. Den synes jeg ikke trenger å ligge i oppvaskkummen når hundeskålene skylles. Og så la hun til:

– Men jeg sier ikke noe, kjøper bare nye og bytter ut med de gamle. Jeg bruker ikke tid på kjeft og kritikk. Det er bortkastet tid.

Når det utenkelige skjer, oppdager vi gjerne at tid er det vi har minst av.

I ranablad.no og Nettavisen, møtte vi nylig Stine Furulund Skjæret (32) fra Hedmark, som har fått beskjed om at hun skal dø. Kreftcellene hadde fått leve for lenge, og spredningen var for stor.

Når hun ser tilbake, er det egentlig mye hun gjerne skulle gjort og sett, men som hun ikke får tid til.

– Mest av alt tenker jeg på all tiden jeg kastet bort på å være så selvbevisst. På å grue meg til ting eller være redd for hva andre tenkte om meg. Jeg skulle ikke brydd meg om det, det er jo ikke viktig, sier Stine.

La humla suse mer, smil mer og, i god Per Fuggeli stil, gi litt mer faen

«Buy the shoes», sto det på T-skjorta jeg, for øvrig ikke uten grunn, kjøpte til mi fine niese. Det handler selvfølgelig ikke (bare) om skoene, men om å gripe dagen. Livet har ingen pauseknapp, og kommer heller ikke i reprise.

Derfor: La humla suse mer, smil mer og, i god Per Fuggeli stil, gi litt mer faen. Mens det ennå er tid: Buy the shoes!

God sommer, kjør pent!

Toril S. Alfsvåg, journalist Rana Blad

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags