Der jeg satt ved sykesenga til Sverre og så ut over Tromsøsundet tok jeg den viktige, og for meg riktige, beslutninga; jeg skal bli organdonor

Artikkelen er over 3 år gammel

Sjefredaktør Marit Ulriksen deler sin sterke historie med oss og påpeker viktigheten av å bli organdonor.

DEL

Ukeslutt19. september skulle vår sønn Sverre feiret sin 20 års dag. Slik gikk det ikke, for dessverre fikk vi erfare at livet er skjørt og brutalt, og ja det som oppleves som grusomt urettferdig. Ni måneder gammel døde Sverre av leverkreft etter at han et par måneder tidligere fikk diagnosen. De månedene levde han og vi på Universitetssykehuset i Tromsø, mens dyktige leger der gjorde alt som sto i deres makt for å redde ham.

Å få beskjed om at barnet ditt er dødssykt, er så tøft at jeg ikke engang skal prøve å beskrive det, men alle som har barn har vel en eller gang tillatt seg å kjenne på følelsen og blitt vettskremt.

Jeg husker at jeg var overbevist om utfallet av behandlinga Sverre fikk skulle bli positivt og jeg hadde ikke sittet lenge ved sykesenga hans før jeg tenkte at en levertransplantasjon var det som ville berge ham hvis ikke cellegifta som ble sprøytet inn i den lille kroppen hans gjorde nytten. Slik tenker selvsagt ei fortvilt mamma i en fortvilt situasjon.

Men selv i en slik fortvilt og alvorlig situasjon, sto det klart for meg at for at noen skal bli transplantert, ja så må andre ta et valg om å avgi et organ. I de fleste tilfellene er det derfor slik at for at noen skal få beholde livet gjennom en transplantasjon, så må noen forlate livet. Og der jeg satt ved sykesenga til Sverre og så ut over Tromsøsundet tok jeg den viktige. og for meg riktige, beslutninga; jeg skal bli organdonor.

Å donere organer betyr å gi ett eller flere organer til andre (hjerte-, lever, bukspyttkjertel, lunger eller nyre). Organdonasjon kan skje fra en person som nylig er død, eller fra en levende giver (familie). Levende giver benyttes i Norge bare ved nyretransplantasjoner.

11.088 mennesker er blitt transplantert i Norge siden oppstarten i 1969 og i Norge redder én organdonor i snitt tre liv. I fjor fikk 435 nordmenn nye organer da det ble gjennomført 110 donasjoner fra avdøde givere og 63 donasjoner fra levende givere. 29 døde på venteliste.

Antall nordmenn som venter på et nytt organ er dobla siden begynnelsen av 2000-tallet. Samtidig holder ikke donorratene tritt. Ved utgangen av 2015 ventet 420 nordmenn på et nytt organ. De siste to årene har 28 prosent av de pårørende sagt nei på egne, eller donors vegne, der donasjon har vært aktuelt. – Avslagene skyldes ofte usikkerhet rundt avdødes ønske. Det kan resultere i at man ikke blir donor, selv om man ønska det. Derfor er det så viktig at man deler sitt standpunkt med familien, sier Aleksander Sekowski, informasjonskonsulent ved Stiftelsen Organdonasjon.

Stiftelsen står bak en undersøkelse som viser at langt flere kvinner enn menn har gjort seg opp ei mening om spørsmålet. Undersøkelsen viser også at 73 prosent av den norske befolkninga er positive til å donere sine organer etter sin død, kun fire prosent sier nei til å donere sine organer, mens 22 prosent ikke har gjort seg opp ei mening. Samtidig viser det seg at 40 prosent av dem som ønsker å donere organer etter sin død har ikke stadfesta dette. Og nettopp derfor er det så uendelig viktig ta opp dette temaet og klargjøre sitt standpunkt mens en faktisk kan.

At organdonasjon er noe jeg velger å adressere i denne spalta nå, er slett ikke tilfeldig. For dessverre står noen som står meg nær i en situasjon der dette i høyeste grad er noe det reelt skal tas stilling til i nærmeste framtid. Jeg observerer hvor vanskelig det er for dem å snakke om dette ømtålige temaet. Det er vanskelig å være åpen på at en trenger et nytt organ, det er vanskelig å tilby seg å være donor og det er tilnærma umulig å få seg til å be opplagte givere om et donororgan selv om det kan redde livet ditt eller i det minste forlenge det og samtidig forbedre livskvaliteten din.

Sorgen over å miste et barn går aldri over. Det gjør fortsatt like vondt, men det gjør ikke vondt like ofte. Vondt gjorde det også å måtte ta innover seg at siden Sverre var cellegiftbehandla, så kunne ingen av organene hans doneres etter hans død. For meg ville det vært ei trøst å vite at et annet dødssykt barn kanskje kunne fått en ny sjanse og kanskje kunne feiret 20 års dagen sin. En kan selvsagt ikke forlange at noen, verken på egne vegne eller som pårørende, skal si ja til organdonasjon. Det jeg imidlertid synes en kan forlange er at en tar en grundig diskusjon med seg selv og med sine nærmeste om temaet og still deg da dette spørsmålet:

Hva hvis det er ditt barn som en dag trenger et organ for å beholde livet? For meg finnes det altså ingen tvil om hvilken side av donasjonsgjerdet det er riktig å lande på. Jeg håper du hopper etter og lar dine nærmeste få vite om at du vil være organdonor. For husk: Du må si det for å bli det.

Marit Ulriksen

Sjefredaktør Rana Blad

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags