I Sandberg-saken har ikke norske journalister vært blodtørstige, de har gjort jobben sin. Verken mer eller mindre

Fra pressekonferanse med statsminister Erna Solberg og avtroppende fiskeriminister Per Sandberg. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Fra pressekonferanse med statsminister Erna Solberg og avtroppende fiskeriminister Per Sandberg. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

DEL

UKESLUTTVG Nett? Unnskyld meg.

Uttalelsen kom fra statsminister Erna Solberg tidligere denne uka, og hadde det ikke vært for at jeg så og hørte henne på en direktesendt pressekonferanse, ville jeg ikke trodd mine egne øyne og ører.

I en hånlig, ovenfra og ned-tone finner altså statsministeren det for godt å gi uttrykk for hva hun mener om en av landets største redaksjoner.

Denne måten å omtale et mediehus på, kom etter at hun ikke lenge før hadde karakterisert norske journalister som blodtørstige.

Vanligvis har Erna Solberg hatt en god evne til å bevare roen, og framstå behersket og saklig selv når temperaturen i diverse debatter har vært særdeles høy. Det som denne uka har fått det til å koke over for den ellers så sindige Solberg, er selvsagt Sandberg. Eller rettere sagt, det hun tydeligvis mener er ei for pågående presse i Sandberg-saken.

Samme dag som Sandberg valgte å trekke seg, eller ble avsatt av Solberg for å være helt presis i begrepsbruken, sa statsministeren dette til Aftenposten:

Når norske journalister gjør jobben sin og forsøker å bringe på det rene hvilke konsekvenser statsråd Sandbergs sikkerhetsbrudd og hodeløse opptreden kan ha fått, karakteriserer altså statsministeren dette som å være blodtørstig

– Av hensyn til rikets sikkerhet og PSTs metodebruk er det PST som må vurdere hva vi kan si. Når norske journalister nå er så blodtørstige for å få svar, må vi sørge for at vi ikke offentliggjør ting som må holdes tilbake av hensyn til sikkerhetstjenestene.

I Sandberg-saken har ikke norske journalister vært blodtørstige, de har gjort jobben sin. Verken mer eller mindre. At det føles ubehagelig for Solberg å få avslørt hvilket inkompetansenivå hennes egne statsråder har, lever garantert norsk presse godt med.

At statsministeren finner det for godt å gå i rette med pressen for at den gjør jobben sin, er spesielt, for å si det forsiktig. Det er dessverre også en smule foruroligende, for det føyer seg inn i rekken av stadige angrep på den frie presse

Solberg har altså hatt en statsråd i regjeringa si som med overlegg har gitt blaffen i sikkerhetsbestemmelser, og som har satt seg selv og sitt privatliv og kjærlighetsliv foran alt annet.

Når norske journalister gjør jobben sin og forsøker å bringe på det rene hvilke konsekvenser statsråd Sandbergs sikkerhetsbrudd og hodeløse opptreden kan ha fått, karakteriserer altså statsministeren dette som å være blodtørstig.

Å gå til angrep på pressen på denne måten, tjener Solberg til liten ære. Tilsiktet eller ei, så bidrar hun på denne måten å legitimere en voksende medieforakt. Det bør hun holde seg for god til.

Pressens fremste jobb er å se til at de som representerer oss, altså politikerne, gjør den jobben de er satt til å gjøre. Og når de svikter så fundamentalt som i tilfellet Sandberg, skulle det blott bare mangle at ikke det stilles kritiske spørsmål. Igjen, og igjen, og igjen – til fyllestgjørende svar foreligger.

Jeg vil ikke ha en statsminister som ordlegger seg på den måten om pressen som Solberg nå har gjort

At medietrykket mot Sandberg og hans iranskfødte kjæreste har vært enormt, og at det er tøft for dem begge å stå i en slik storm, er det ingen som betviler.

At den avgåtte ministeren snakker i store bokstaver, og i affekt forlanger både kringkastingssjefens og TV2-sjefen avgang, er i grunnen ikke oppsiktsvekkende. Heller ikke at Sandberg påstår at pressen har henrettet Letnes eller har drevet en heksejakt på ham. Det er i grunnen mer som forventa fra den kanten, og vi så det samme da Sylvi Listhaug ble fjerna som justisminister tidligere i vår. Hun hadde knapt levert fra seg nøkkelen til sin etterfølger, før hun slo fast at hennes fall som statsråd kom som følge av en journalistisk heksejakt på henne.

Å skylde på pressen er blitt en standard PR-strategi, men inntil denne uka har altså landets øverste leder holdt seg for god til å innlate seg på dette.

En som for lengst har innlatt seg på denne veien er USAs president Donald Trump. Å sjikanere, undergrave og rakke ned på pressen er hans varemerke. Å oppleve at Erna Solberg denne uka har tatt «en trump» ikke bare en, men to ganger, er lite tillitvekkende.

Reportere uten grenser (RSF) peker på at populister som nører opp under hat mot journalister og pressen, er den største trusselen mot demokratiet i øyeblikket. Organisasjonen er bekymra for den sterke smitteeffekten i land øst i Europa, hvor journalister er utsatt for trakassering, forfølgelse og sensur. Flere journalister har blitt regelrett likvidert i Europa det siste året, og taktskiftet har kommet skremmende raskt.

Da er det fullstendig unødvendig av Solberg å ordlegge seg på den måten hun har gjort den siste uka. På en statsminister hviler et særlig ansvar, og jeg vil ikke ha en statsminister som ordlegger seg på den måten om pressen som Solberg nå har gjort.

Fortsetter hun ned denne veien, finner jeg grunn til å si følgende: Statsminister? Unnskyld meg.

Marit Ulriksen, sjefsredaktør

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags