Det er tid for Pride: - Å opphøye seg selv til moralens vokter og «i guds navn» påføre andre lidelser som går på psyken og livet løs, har ingen rett til

Det handler om likestilling og retten til å være seg selv. Diskriminering på grunnlag av kjønn, hudfarge, hvem du elsker eller hva det måtte være, er selvfølgelig ikke akseptabelt, skriver journalist Toril S. Alfsvåg i ukeslutt.

DEL

UkesluttDen som kun ser glitter, fjær, naken hud og tenker sexorgie når Pridebølgene toger gjennom by og bygd, eller den som indignert erklærer at kjærlighet kun hører den private sfære til; han og hun har faktisk fattet begge deler dårlig.

Fritt etter Piet Heins.

Til syvende og sist handler det om likestilling og retten til å være seg selv. Diskriminering på grunnlag av kjønn, hudfarge, hvem du elsker eller hva det måtte være, er selvfølgelig ikke akseptabelt.

Å opphøye seg selv til moralens vokter og «i guds navn» påføre andre lidelser som går på psyken og livet løs, har ingen rett til. Uansett hva religionen måtte hete.

Litt historie: Natt til 28. juni 1969 raidet politiet det skeive utestedet Stonewall Inn, i New York. Det ble starten på den moderne homokampen. Det skulle gå femti år, men nå – altså i 2019 – har politiet bedt om unnskyldning. Å si at det er på tide, vil være en underdrivelse.

Opprøret ble starten på Pride-festivalene som nå feires med parader over hele verden. Også flere steder i vår lokale andedam på Helgeland.

Men noen steder er det farlig å gå i parade, også i 2019.

Noen steder forfølges homofile mennesker på grunn av sin legning.

«Noen steder» er ikke bare land og steder vi ikke ønsker å sammenligne oss med. Også i vårt lille land hardner det til. Kvinner og menn, unge og gamle utsettes for hets og blind vold.

Også i vårt lille land hardner det til. Kvinner og menn, unge og gamle utsettes for hets og blind vold

Og det eneste de har gjort er å erklære sin kjærlighet til en person av samme kjønn.

Det er nok å nevne hendelsen i Sandnes nylig. Et lesbisk par fikk innbrudd i boligen sin, og store verdier ble stjålet. Hjemmet deres var ramponert og tagget med krenkende skjellsord. De opplevde å bli invadert, tråkket og spyttet på av personer de ikke engang vet hvem er. Angrepet var personlig. Målet å skremme.

Skremme dem til hva? Å bli hetro? Seriøst?

Hva er disse overgriperne egentlig redde for?

Sosial kontroll. Det er når samfunnet definerer deg og meg, og hva det tillater oss å gjøre. Selv om du i teorien og utad, er fri til å befri deg selv, så er det plantet en slags redsel i deg. Frykt for hva som vil skje hvis du ikke følger reglene, opptrer «normalt» og gjør «som alle andre».

Det skjer ikke bare i lukkede religiøse sekter. I samfunn der religion står sterkt og der «tilsynet for høy moral» holder i pisken, er det ikke greit å være ung og samtidig «annerledes».

Den som ikke har vært utsatt for denne typen usynlig manipulering, vil kanskje ikke forstå at det går an.

Men det gjør jeg.

Nettopp derfor får lederen til redaktør Vebjørn Selbekk i den kristne avisen Dagen i Bergen, meg til å reagere med vantro.

Det er kanskje makt i de foldende hender, men dette er misbruk.

Lederen problematiserer at homobevegelsen i løpet av noen tiår har gått fra å stampe i motvind til å seile i sterk medvind: «Det høres fint ut at «mennesker som er blitt foraktet, mobbet og undertrykt, endelig kan få være seg selv. (...) Vi er likevel ikke blant dem som løfter hendene i været når regnbueflagget går til topps. Tvert imot mener vi samfunnet på denne måten ukritisk hyller en revolusjon som på sikt kan få svært dramatiske og uheldige konsekvenser for både enkeltmennesker og fellesskap».

Hvem er dette «vi»? Ikke meg i alle fall!

Jeg setter ikke mennesker i bås etter hvem de deler seng med. Det er meg faktisk revnende likegyldig

Fram til 1972 var det forbudt og straffbart å være homofil i Norge. Sosialt uakseptabelt var det mye lenger. I noen kretser er det tydeligvis fortsatt det. Hvor mye sorg og elendighet ei slik holdning har ført med seg. Hvor mye vold og juling enkeltpersoner har måttet tåle, fysisk og psykisk, vet vi ikke, men det er mye. Og mørketallene trolig enda større.

Så «dramatiske og uheldige konsekvenser for enkeltmennesker og fellesskap», herr Selbekk?

Jeg setter ikke mennesker i bås etter hvem de deler seng med. Det er meg faktisk revnende likegyldig. Folk er folk, i alle regnbuens farger.

Men jeg vokste opp i et samfunn der homofili ble ansett som en synd. Mange mente sågar det var en sykdom som kunne kureres.

Jeg vet om unge mennesker som til slutt ikke holdt det ut, som brøt med familien og rømte hjemmefra til en større by for å få rom til å leve.

Jeg stiller meg stadig spørsmålet, hva er det med ekstremt kristne miljøer og deres forhold til sex?

«Hele Pride-ideologien legger etter vår skjønn opp til en grenseløs utfoldelse av kjønnsdrift og kjønnsuttrykk som truer stabilitet og trygghet for enkeltmennesker, ikke minst barn og unge», skriver Dagen i sin leder.

Samfunnet er i endring, også kalt utvikling. Det er en kjensgjerning at færre gifter seg og flere lever i samboerskap, som i min oppvekst også ble definert som «synd». Skilsmisse er akseptert nå, men var det ikke før.

Det at min kjæreste gjennom 32 år og jeg, har valgt ikke å gifte oss, truer vel verken stabiliteten eller tryggheten for enkeltmennesker eller våre tre barn

Det at min kjæreste gjennom 32 år og jeg, har valgt ikke å gifte oss, truer vel verken stabiliteten eller tryggheten for enkeltmennesker eller våre tre barn. Like lite som måten likekjønnede eller andre velger å leve sine liv.

Det er desinformasjon når argumenter som «kjønn bare er et valg», «partnere er noe homofile kan ha så mange de vil av» og «den bibelsk baserte veiledningen om ekteskapets trofasthet og forpliktelse» er den eneste sanne vei, framholdes i en lederartikkel i ei norsk avis. Verre, det bidrar til å legitimere hets mot likekjønnede.

Lik det eller ikke, men kjernefamilien er ikke hva den en gang var.

Og nå er tid for Pride. For å vise kjærlighet. For å understreke retten til likeverd. For å stå på retten til være så skeiv eller rett vi bare vil, men med respekt. For hverandre.

Jeg minner om at vi lever i 2019, ikke middelalderen.

Toril S. Alfsvåg
Journalist

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags