Å ha en jobb som den vi har er et privilegium på mange måter, men det at vi kommer tett på mennesker er det aller største privilegiet

I Ukeslutt skriver sjefredaktør Marit Ulriksen om hvor priviligerte vi er som, gjennom Rana Blad, får formilde og fortelle.

DEL

UkesluttKalenderen viser 2019, og her i redaksjonen er vi allerede godt i gang med å formidle nyheter fra det nye året. I 2018 ga vi ut 201 papirutgaver, og jeg har ikke tall på hvor mange saker vi i løpet av ett år presenterer på papir og på nett, men det er snakk om tusenvis. Vi formidler små og store saker, gode og dårlige nyheter, hyggelige og dramatiske hendelser.

Gjennom året formidler vi mange sterke historier og kloke budskap fra dem vi intervjuer. Å fortelle og formidle hva som rører seg i livene til menneskene som bor i regionen vår, er en stor del av oppgaven vi har som lokalavis. For å kunne gjøre dette, er vi avhengige av at mennesker stiller opp, og ikke minst åpner seg opp, for oss og våre journalister.

Å ha en jobb som den vi har er et privilegium på mange måter, men det at vi kommer tett på mennesker er det aller største privilegiet.

Livet i en redaksjon er pulserende og ofte ikke veldig forutsigbart. Vi må være der det skjer, når det skjer – og smeller det må vi rykke ut i full fart. Vi som jobber her skal dekke mye, og rekke over enda mer. Det gjør vi etter beste evne, hver eneste dag gjennom hele året.

i Rana Blad ser vi det som vår oppgave å lage ei lokalavis som avviker fra ikke-redigerte arenaer som formidler verbal støy og en strøm av udokumenterte påstander. Hos oss skal synspunkter bryne seg mot hverandre, og folk som angripes skal ha mulighet for samtidig imøtegåelse og tilsvar.

Det er en grunnleggende kvalitetsforskjell mellom oss som et redigert medium, og alt innholdet som ellers flyter rundt i digitale strømmer uten at noen har, eller tar, ansvaret for det. Og når vi redigerer kommentarfeltene våre, tar vi nettopp et slikt ansvar. Det er nemlig ikke sånn at det er fritt fram å skrive hva en vil i kommentarfelt, verken på Rana Blads nettside eller på vår Facebook-side.

Med sine kommentarer og tilbakemeldinger på aktuelle og løpende saker er de med på å skape spennende debatter og meningsutvekslinger

Med jevne mellomrom sletter vi kommentarer og kommer med gjentatte oppfordringer til debattantene om å holde seg for gode til ufine personkarakteristikker og om å holde seg til saken. Å slette kommentarer som bryter med debattreglene våre, eller ikke å slippe til alle ytringene vi får tilsendt, handler på ingen måte om sensur eller begrensning av ytringsfriheten, slik enkelte vil ha det til. Nå er det jo selvsagt slik at de aller, aller fleste holder seg langt innafor.

Med sine kommentarer og tilbakemeldinger på aktuelle og løpende saker er de med på å skape spennende debatter og meningsutvekslinger. Det liker vi, for når vi sier at Rana Blad skal engasjere, ja så mener vi det.

Som mediehus har vi et privilegium gjennom å komme tett ikke bare på mennesker, men også på samfunnet vi lever og virker i. Som redaktør har jeg et privilegium gjennom å kunne skrive ledere og kommentarer som denne. Når jeg mener noe, og ikke minst tar standpunkt i omstridte saker og på den måten byr opp til dans, så får jeg ofte svar på tiltale. Det lever jeg godt med, selv om temperaturen ofte kan bli høy og det kan gå ei kule varmt.

Før jul gikk en del kommentarer i debattfeltene våre på at det er feil av en redaktør å mene noe og å tone flagg

Det er for øvrig interessant å observere at når jeg skriver noe noen er enig i, tenderer de til å gi tommelen opp og sende meg meldinger om at jeg gjør en god jobb. Når jeg i neste runde kanskje tar et standpunkt de er rykende uenige i, skjeller de samme menneskene meg ut etter noter og kaller meg udyktig.

Før jul gikk en del kommentarer i debattfeltene våre på at det er feil av en redaktør å mene noe og å tone flagg. Til de som forfekter et slikt standpunkt, kan jeg bare svare at det er en misforståelse, for redaktører skal nemlig mene noe og ta standpunkt. Det gjør jeg, og alle andre redaktører.

I redaktørplakaten står blant annet: Redaktøren skal etterstrebe en journalistikk som gjør det klart for mottakeren hva som er reportasje og formidling av informasjoner og fakta, og hva som er mediets egne meninger og vurderinger.

I klartekst betyr dette at redaktører skal gjøre vurderinger og ikke minst ha meninger. Jeg vil tro at de aller fleste av våre lesere setter pris at redaktøren i Rana Blad mener noe om plasseringa av det nye sykehuset på Helgeland, den etter hvert altfor lange prosessen med å få avklart finansieringa av storflyplassen, ei galopperende lønnsutvikling for toppbyråkratene i kommunen og den foreslåtte rivinga av skolebygget på Alteren.

For at vi skal klare å dekke det som skjer på best mulig måte, er det viktig for oss at du bruker oss når du har behov

I året som ligger foran oss er det mange vurderinger som skal gjøres, saker og kommentarer som skal skrives, og ikke minst mennesker som skal møtes. Vi skal også i 2019 formidle små og store begivenheter fra regionen vår, og jeg kan love at vi særlig kommer til å følge opp sykehus- og flyplassplanene. To store prosjekter som vil bety mye for vår region i mange tiår framover. I 2019 står også kommunevalget for døren, og vi gleder oss til å dekke den forestående valgkampen.

For at vi skal klare å dekke det som skjer på best mulig måte, er det viktig for oss at du bruker oss når du har behov, tipser oss om både gode og viktige saker, blir med i debatten, og gir ros og ris når det er fortjent. På denne måten blir både lokalavisa og samfunnet bedre.

Marit Ulriksen, sjefredaktør Rana Blad

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags