Jeg takker - Det gjør jeg også fordi her jeg sitter, sykmeldt med full lønn, på terrassen mens ei varm og sjenerøs maisol varmer både kropp og sjel, har god tid til å reflektere over hint og annet

Artikkelen er over 4 år gammel

Sjefredaktør Marit Ulriksen føler seg takknemlig for å bo i Norge og deler dette med oss i sin Ukeslutt.

DEL

UKESLUTTDette KJÆRE leser er et ekte venstrehåndsarbeid. Denne ukas Ukeslutt er bokstavelig talt skrevet med venstrehånda siden skribenten og høyrehånda hennes tidligere denne uka var under kniven. Den kniven var i hendene på dyktige kirurger på Helgelandssykehuset i Mo i Rana, og det er i forlengelsen av opplevelsen på operasjonsstua jeg her tar ut en betydelig grad rest- arbeidsevne.

Og det gjør jeg med glede, for ikke bare synes jeg at kirurgene og resten av operasjonsteamet fortjener mer enn den verbale takken de fikk da jeg tre kvarter etter at jeg hadde hilst på dem, ferdigoperert og fint sydd sammen, kunne forlate sykehuset.

Det gjør jeg også fordi her jeg sitter, sykmeldt med full lønn, på terrassen mens ei varm og sjenerøs maisol varmer både kropp og sjel, har god tid til å reflektere over hint og annet. Som for eksempel at det skole-, helse,- sykehus- og velferdssystemet vi har i Norge, rett og slett er fantastisk.

Da jeg fikk sykmeldinga stukket i neven av en av kirurgene, hadde han merka seg at det i rubrikken for yrke sto at jeg er redaktør. Dermed falt det noen spøkefulle bemerkninger om at nå kom det vel nok ei grusom historie fra helsevesenet i avisa igjen.

Nei, ikke denne gangen, men jo helt sikkert en annen gang, for når sykehustabber oppstår, og det gjør de, så skal selvsagt media adressere disse og konsekvensene av dem. Men selv om ting ikke alltid går som planlagt, og til og med kan karakteriseres som tabber, så er det et uomtvistelig faktum at i de aller, aller fleste tilfellene så funker alt til punkt og prikke.

I det store og hele så gjør det meste det i dette landet, hele tida. Det kan synes som om vi glemmer det når vi bruker ikke ubetydelig tid og krefter på å påpeke alt vi mener er galt og ikke optimalt, det være seg sykehuskøer, manglende asfalt, skattenivå, polprisene, NRK-lisens, monarkiet, russelåter, pensjonsreformen, rentenivået, politikere generelt og Listhaug spesielt, jordbruksoppgjøret, streikebryteri, klimamål, oppdrettsnæringa, lånekassen, barnehagekøer, Erna og Jonas, skolenedleggelser, kronekursen, flyktningestrømmen, kommunereformen, sykehusutredninger, bensinprisene, fotballandslaget, mulige nye storflyplasser og været, for ikke å forglemme været.

Vi syter og klager og påpeker feil, men trekker vi pusten et aldri så lite sekund og stikker den berømte fingeren i jorda, har vi strengt tatt fint lite å klage på sammenligna med det overveldende flertallet av dem som bebor denne kloden. Og mens folk i andre ikke like heldigstilte land som Norge bare kan drømme om å kunne være sykmeldt i sola, holder vi ufortrødent på i et slags felles samstemt sytekor.

Her lokalt er det per tida flere viktige ting som opptar innbyggerne og leserne våre. Stikkord er endringer i skolestrukturen og ei eventuell sammenslåing av Lurøy og Rana kommune. Begge sakene skaper engasjement og setter følelser i sving og dermed svinger også enkelte seg til verbale høyder, eller kanskje mer ned i den mørkeste syteavgrunn, når mulige konsekvenser trekkes opp. Alt er selvsagt relativt, men jeg tror neppe jeg tar for hardt i når jeg drister meg til å påstå at også framtidige generasjoner lurøyfjærdiger vil makte å leve fullverdige liv, selv om de ender opp i samme kommune som ranværingene. Det samme vil garantert være tilfelle med ungdomsskoleelever fra Gruben som måtte bli uteksaminert fra en skole som ikke ligger i deres egen bydel.

Enhver er seg selv nærmest, derfor er det ikke noe å si på at det kjempes for opprettholding av kommuner og skoler, men det finnes nok millioner av barn som vil funnet det overkommelig å måtte ta buss i ti minutter for å få skolegang, for ikke å snakke om at millioner av mennesker som lever i grusomme undertrykkende regimer neppe ville synes ti mil er urovekkende langt til et rådhus og en kommunestyresal med demokratisk valgte representanter.

I festtaler gjentas det til det kjedsommelige at Norge er verdens beste land å bo i. Det er ikke uten grunn. For selv om det nok kan føles blodig urettferdig å måtte slå ring rundt skolen på Alteren, eller å spekulere på om en i framtida skal måtte betale dobbelt så mye i eiendomsskatt som i dag, så har vi mikroskopiske bekymringer sammenligna med de aller aller fleste. Jeg unner ingen å måtte legge seg på operasjonsbordet, bli kuttet i håndleddet, eller andre plasser, lappet sammen og sendt hjem med ei sykmelding. Likevel ser jeg ikke bort fra at det kunne vært en nyttig øvelse for mange som mener ingenting funker i dette landet og at det er feil og mangler ved det meste. En passe dose lokalbedøvelse kan vise seg å være riktig så hensiktsmessig med tanke på ei oppvåkning og en erkjennelse og anerkjennelse, av at ting funker og at vi har lite å klage over. Bortsett fra været da.

Marit Ulriksen

Sjefredaktør i Rana Blad.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags