«Jeg lærte ganske raskt at ranværinger er rimelig ålreite skapninger, uansett hva folk enkelte andre steder på Helgeland måtte mene om akkurat den saken»

Foto:

Artikkelen er over 1 år gammel

I Ukeslutt oppsummerer journalist Hugo Charles Hansen 14 år i Rana.

DEL

UKESLUTTJeg hadde hørt om Jernverket, Tom Sandberg og Ramona. Med skam å melde var det stort sett så langt kunnskapen om Mo og Rana strakte seg da jeg en tuslet inn døra på Rana Blad en maidag tilbake i 2004.

Vikariatet som journalist var på fire måneder. Som nå har blitt til 14 år.

Det kan vel knapt bety annet enn at byen, kommunen og ikke minst folket hadde mer å by på enn hva som avsløres ved første øyekast.

Jeg lærte ganske raskt at ranværinger er rimelig ålreite skapninger, uansett hva folk enkelte andre steder på Helgeland måtte mene om akkurat den saken.

Jobben her i Rana Blad fikk en eksplosiv start med den dramatiske brannen hos Rema 1000 i Ranenget.

Og den når sin ende med ei søndagsvakt på desken nå denne helgen.

Jeg lærte ganske raskt at ranværinger er rimelig ålreite skapninger, uansett hva folk enkelte andre steder på Helgeland måtte mene om akkurat den saken.

For nå har jeg nemlig bestemt meg å ta et sprang av ikke ubetydelig størrelse. Planen er i godt voksen alder igjen å sette seg på skolebenken, og friste en tilværelse som student.

La meg med en gang tilstå, det har vært noen schizofrene måneder siden avgjørelsen ble tatt.

Argumentene for hvor lurt, eller hvor dumt dette egentlig er har kjempet om overtaket fra dag til dag. Men av og til må du bare hoppe på, selv om du ikke vet et dugg om hvorvidt togets nødbrems virker eller ikke. Du vet ikke engang om den finnes.

Sist uke skrev min kollega i Rana Blad, Vegard Skorpen, om sin vei fra osloenser til aspirerende ranværing på ett år.

Nå flytter jeg andre veien, men har ingen tro på at jeg blir oslomann i løpet av første året. Til det er nordlendingen og etter hvert også ranværingen i meg begge for sterke personligheter.

Med på flyttelasset sørover tar jeg med meg masse gode minner fra disse 14 årene i polarsirkelbyen. Jeg vært så heldig å treffe veldig mange av dere, ikke minst gjennom jobben. Det har vært morsomme, hyggelige, triste, dramatiske, sterke, viktige, interessante og lærerike møter. Som journalist bærer du med deg noe fra de aller fleste slike menneskemøter.

Rana-regionen er i vekst. Positivitet avler positivitet. Framtidsoptimisme er det beste omdømme en kan ha som by eller kommune.

Ikke rart jeg allerede nå vet jeg vil savne både stedet, folket – og en gjeng kunnskapsrike, samfunnsinteresserte, rause og hardtarbeidende kollegaer her i avisa.

En gjeng som hver eneste dag står på for at du og alle andre skal få de viktig nyhetene, de sterke historiene og de morsomme fortellingene fra livet som leves her på Nord-Helgeland.

Rana-regionen er i vekst. Positivitet avler positivitet. Framtidsoptimisme er det beste omdømme en kan ha som by eller kommune.

Ingen ønsker å flytte til en plass hvor folk bare venter på at «lyset skal slukkes».

Derimot dras alle til, og med på bølgen et sted der nye bedrifter etablerer seg, der nye butikker og kafeer åpner og hvor det er behov for stadig flere nye boliger.

Og positive og negative spiraler er gjerne selvforsterkende.

Akkurat her har Mo og Rana et fortrinn store deler av det resterende Helgeland bare kan misunne oss. Framtida ser så lys ut at det er best å bruke solbriller.

Det har vært spennende å være med så langt, og jeg ønsker kollegaer og lesere lykke til videre på reisen.

Mediebransjen lokalt, som mediene nasjonalt og internasjonalt, har gjennomgått store og nødvendige omstillinger i løpet av den tida jeg har vært i Rana Blad. I dag er det digitalt først som gjelder. Det har vært spennende å være med så langt, og jeg ønsker kollegaer og lesere lykke til videre på reisen.

Selv hopper jeg altså av for, som det så fint heter i sånne sammenhenger, å søke nye utfordringer. Det betyr ikke at jeg ikke engang i framtida kanskje igjen vil oppsøke stasjonen for å slenge meg på medietoget. For uansett hva vil journalistikken ha sin plass i hjertet mitt, der bladfyken i meg alltid vil bo.

Til så lenge – takk for nå Mo i Rana, vi ses igjen!

PS. Jeg fikk ikke oppleve å se nyflyplassen realisert mens jeg var her, men gleder meg stort til å lande på Hauan når jeg kommer på besøk.

Hugo Charles Hansen,

Journalist

Artikkeltags