Engasjement, høy temperatur og ulike standpunkt som bryner seg mot hverandre får samfunnet framover. Det skjer når skytset rettes mot sak og ikke person

Nyhetsleder Toril S. Alfsvåg skriver om debattklima i helgas Ukeslutt

DEL

Gå høsten i møte - KUN 88 kr for 8 uker med papiravisa og alt innhold på nett

«Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det».

Sitatet tillegges vanligvis Voltaire og regnes som hans mest kjente, men ordene er fra Evelyn Beatrice Halls bok, skrevet mer enn 100 år etter Voltaires død. Det er hennes oppsummering av Voltaires tro på ytringsfriheten.

Ei oppsummering som står like godt i dag. Det er lov å være uenig. Det er lov å gi uttrykk for det, også offentlig. Det er gjennom diskusjon og debatt, noen ganger med et høyt støynivå, at løsninger skapes. Noen ganger blir konklusjonen bedre enn utgangspunktet, andre ganger inngår vi kompromiss. Det hender, oftere enn den enkelte av oss liker, at vår vilje – god argumentasjon, iherdig innsats og egen overbevisning til tross – ikke får gjennomslag.

Noen ganger blir dystre spådommer gjort til skamme. For eksempel kan en stor flyplass i Rana fort vise seg å bli bra for hele Helgeland.

– Ikke slå, snakk!

Min mor var nådeløs mot meg og mine brødre når vi hisset hverandre til strid. For å si det forsiktig var ikke saklighet vårt fremste kort, og med temperament på linje med lemen, var vi lett antennelige. Jeg fikk etter hvert spisskompetanse i å slå hardt med døra etter å ha oppført meg, i etterpåklokskapens navn, ufordragelig. Det ble ikke godtatt, og hvis det er noe mine brødre og jeg har fått prentet inn i oppveksten så er det betydningen av folkeskikk.

– Ikke slå, snakk!

Vi lærte å holde oss i rommet og argumentere for det vi mener er riktig. Vi lærte at det nytter, men ikke alltid. På den måten forsto vi at det finnes flere syn enn vårt, og at andre har like mye rett til å mene det de hevder som vi har.

Her på Helgeland har vi nok å krangle om. Flyplass har jeg allerede nevnt. Sykehus er et annet stikkord. Mellom bydelene lokalt i Rana liker vi å erte hverandre om hvor det er best å bo, hvor sola viser seg først, hvor den skinner lengst og hvor dyp snøen er på Båsmoen når de på Hauknes har begynt å klippe plenen og funnet fram paraplydrinkene.

Og så har vi skolestruktur.

Uansett hvor vi bor, vil vi ha en god skole. Gode lærere. Et godt miljø. Gode bygg. Vi vil ha det i nærmiljøet vårt. Vi vil i alle fall ikke miste det vi har. Vi vil det beste for ungene våre.

Det skulle bare mangle.

Jeg har hatt gleden av å møte engasjerte foreldre og elever i de ulike bydelene. Jeg har fått møte mennesker som brenner for nærmiljøet og skolen sin, i alle deler av kommunen. Gjennom Rana Blad har de fått presentere sine argumenter for hvorfor nettopp deres skole må bestå når strukturen er i endring. På oppdrag fra politikerne har administrasjonen fått utredet flere rapporter om skolerana, også på bygg og innhold. Det er laget et kostnadsoverslag for hver av de ni forslagene som har vært på høring og som politikerne formelt skal ta stilling til på kommunestyremøtet 28. mars. Samme hvor dypt uenig man måtte være i utredningene og innholdet i rapportene som rådmann, skolesjef og teknisk sjef framlegger, har vi som innbyggere interesse av å vite hvilke dokumenter som ligger til grunn for avveiinga de enkelte politiske partiene har gjort, og gjør, fram til endelig og formelt vedtak fattes.

Resultatet er nemlig allerede kjent. Høyre og Frp, Ap og SV har klargjort at de vil stemme for å beholde barneskolene, med unntak av Alteren, i nærmiljøene. Ytteren ungdomsskole blir i stedet barneskole. Ungdomsskoleelevene skal samles i sentrum, Rana ungdomsskole, fordelt på to bygg dagens Mo-u og Moheia.

Uansett hvor vi bor, vil vi ha en god skole.

I skolestormen er det mange stemmer. Dina J. Bohlin, Hannah Høsøien og Ida A. Larsen kom inn som friske pust. På redelig vis tar de kampen i åpent lende, arrangerer demonstrasjon som skal ende opp foran rådhuset der de på de unges vegne krever å bli sett og hørt. Uansett utfall, vil de være sikker på at de har gjort det de kunne.

Hva enn man måtte mene i og om denne saken, har ikke politikerne en enkel oppgave. De må prioritere mellom sykehjem, veivedlikehold, brøyting og ressurskrevende brukere for å nevne noe, og skole. Om man er enig eller ikke, er underordna, men jeg mistenker verken Høyre, Frp, Ap eller SV for å velge som de gjør, for å holde «tykje» med folk. Det finnes enklere måter å gjøre det på.

Faktisk kunne Høyre og Frp holdt seg helt i ro vel vitende om at Ap og SV uansett ville sikre flertall i kommunestyret. I stedet velger H og Frp å ta belastningen det er å bli anklaget for brutte løfter. Ingen jeg kjenner stiller seg så lagelig til for hogg uten å være overbevist. De kan i alle fall ikke beskyldes for å gjøre sine hoser grønne hos velgerne, men fortjener respekt for å stå i stormen for det de mener er rett.

Så ligger det i politikkens natur at andre, her konkret Sp, KrF, V og Rødt, ser andre muligheter. De holder fast på sin overbevisning om at det er mulig å få den kommunale pengekabalen til å gå opp og samtidig beholde dagens skolestruktur, samt ta i bruk Ytteren ungdomsskole. Det er deres rett.

Engasjement, høy temperatur og ulike standpunkt som bryner seg mot hverandre får samfunnet framover. Det skjer når skytset rettes mot sak og ikke person.

Da min mor lærte oss ungene folkeskikk, fantes ikke internett eller sosiale media. Det gjorde folkeskikken enklere å håndtere. Den gang måtte vi ta et oppgjør med folk ansikt til ansikt.

Det er lettere å ta ballen i stedet for mannen med blikket løftet. Retten til å si hva vi mener viker ikke en tomme, men det krever mer mot å møte blikket til den vi er uenig med, enn å stirre seg blind på et tastatur.

Toril S. Alfsvåg

Nyhetsleder i Rana Blad

Artikkeltags