Kommunale naturressursinntekter – en suksessfaktor i det grønne skiftet!

For tiden jobber flere regjeringsoppnevnte utvalg med rammeverket for kommunal – og statlig – forvaltning og i særdeleshet med hvordan inntektssystemet skal innrettes mest samfunnsnyttig.

Inntektssystemutvalget, generalistkommuneutvalget, minerallovutvalget og skatteutvalget skal alle i nær framtid levere sinne rapporter med tilrådninger. Vi oppfordrer utvalgene som jobber med sine tilrådinger til å lytte til protestene fra et samlet Kommune-Norge, kraftbransjen og miljøbevegelsen som ble kommunisert i etterkant av kraftskatteutvalgets rapport for bare tre år siden. I stedet for å foreslå avvikling av en over 100 år lang suksesshistorie, burde man heller brukt denne som grunnlag for innføring av tilsvarende skatteregimer rundt annen lokal naturressursbruk.

Kraftskatteutvalgets rapport som ble møtt med vantro, frustrasjon og sinne, foreslo bokstavelig talt å nulle ut de lovfestede ordninger som sikrer vertskommunene langsiktige, forutsigbare inntekter som kompensasjon for at de har avgitt sine naturressurser til storsamfunnet.

Protestene var massive fra et samlet Kommune-Norge, en samlet kraftbransje og flere av de største miljøorganisasjonene og førte til at rapporten i sin helhet ble skrinlagt.

I dag er Norge ett av verdens rikeste land. Vår rikdom er i hovedsak tuftet på utnyttelsen av våre naturressurser – olje og gass, vannkraft, vindkraft, jord- og skogbruk, fiske, havbruk, utmarks- og mineralressurser, turisme og reiseliv, for å nevne noen. Med utfasing av olje-gassindustrien som i dag bidrar med inntekter til ca. 1/3 av nasjonalbudsjettet, vil Norge i enda større grad bli avhengig av andre naturressurser i framtiden.

Verdifulle naturressurser fører ikke nødvendigvis til velstand. «Naturressursenes forbannelse» er det blitt kalt, det faktum at mange u-land som er rike på naturressurser samtidig preges av fattigdom og lavere økonomisk vekst enn andre land som ikke har tilsvarende ressurser. Det finnes knapt noe utviklingsland i verden som har klart å skape velstand av inntektene fra olje og mineraler.

Den helt avgjørende suksessfaktoren for at Norge har klart akkurat dette er de institusjonelle ordningene som er etablert rundt våre naturressurser. Det er konsesjonslovene, eierskapsregler (hjemfall), et velfungerende skatteregime og avgifter på bruk av natur – herunder lovbestemmelser som sikrer de berørte lokalsamfunn en andel av verdiskapingen.

Vi må aldri bli historieløse. Vi har et kraftregime som har kommet hele Norge til gode i mer enn et århundre. Som har gjort at lokalsamfunn – både kommuner og fylker – som avstår verdifulle naturressurser til vannkraftproduksjon får en andel av den verdiskaping produksjonen gir. 238 norske kommuner er vertskap for Europas største vannkraftprodusent, og en rekke bykommuner eier disse anleggene sammen med staten og noen fylker. Disse mottar flere milliarder kroner i utbytter hvert år.

De fleste partiene er opptatt av å trygge og styrke lokaldemokratiet – som for øvrig ble grunnlovsfestet for bare godt fem år siden. Råde- og forvaltningsretten over lokale naturressurser er en grunnpilar i lokaldemokratiet, og den lokale beskatningsretten følger naturlig av råderetten.

Uten lokal beskatningsrett framstår kommunene som rene statsfilialer. Det har vært en fremmed tanke i Norge, og er et brudd på grunnmuren i vårt demokrati.

I Norge er det stor politisk enighet om at vi skal ha levende distrikter og spredt bosetting. Flott natur og et unikt kulturlandskap er resultatet av den omfordeling av verdier og lovfestede, egne direkteinntekter på naturressurser som vannkraftregimet gir – til beste for lokalsamfunn og nasjonen.

Derfor er vårt råd til alle utvalgene som jobber med anbefalinger til forvaltnings- og inntektssystemet: Ikke fjern den suksessfaktor som det norske vannkraftregime er. Tvert imot – Naturressurskommunene anbefaler å bruke de grunnleggende prinsipper fra dette regimet til å lage tilsvarende institusjonelle ordninger rundt bruken av andre naturressurser.

At kommunene får en rettmessig andel av den verdiskapingen som gjøres på lokale naturressurser er en avgjørende suksessfaktor for å få til det grønne skiftet!

Arbeidsutvalget for styret i Naturressurskommunene
Sigmund Lier, styreleder og leder av Norges Petroleumskommuner NPK
Hanne Alstrup Velure, nestleder og leder av Utmarkskommunenes Sammenslutning USS
Torfinn Opheim, leder av Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar LVK
Vibeke Stjern, leder av Landssammenslutninga av Norske Vindkraftkommuner LNVK
Geir Waage, leder av Industrikommunene
Kjell-Idar Juvik, leder av Kommunekraft

Naturressurskommunene

Naturressurskommunene er en paraplyorganisasjon som består av kommuneorganisasjonene Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar (LVK) med 160 kommuner, Utmarkskommunenes

Sammenslutning (USS) med 102 kommuner, Industrikommunene med 29 kommuner, Nettverk for Petroleumskommuner (NPK) med 9 kommuner, Landssammenslutninga av Norske vindkraftkommuner (LNVK) med 46 kommuner og Norges Kommunekraft AS med 126 medlemskommuner.

Til sammen representerer Naturressurskommunene mer 230 kommuner som i all hovedsak er distriktskommuner med sentralitetsnivå 4, 5 og 6.

Naturressurskommunene har til formål å styrke det lokale selvstyret og den lokale råderetten i alle saker der lokalsamfunnets naturressurser tas i bruk og gir grunnlag for verdiskaping utenfor kommunen. Naturressurskommunene skal arbeide for å sikre vertskommunene en rettmessig andel av slik naturressursbasert verdiskaping, forsvare kommunenes planmyndighet og øke respekten for lokaldemokratiets evne til å balansere bruk og vern av naturen.