Håpet om en ny vår

Artikkelen er over 4 år gammel
DEL

MeningerJeg bor på Båsmoen, der sola kommer først og snøen forsvinner sist.

Det er lenge siden nå, men en gang bodde jeg på steder der mars var en sikker vårmåned.

Nå har jeg levd så lenge nordpå at vann som smelter og lyset som kommer hjem, er de sikreste vårtegnene som finnes. Det har skjedd i mars, at sola skinner på taket på huset på Båsmoen som er omringet av dyp snø, på en måte som har fått isen til å smelte. Da drypper det. Hvis jeg samtidig har klart å finne meg en plass i ly for vind og vær på verandaen, slik at jeg – i et godt øyeblikk –kan kjenne at sola varmer et slitent vinter-ansikt, ja da kan jeg lykkelig konstatere at «våren er på vei».

– Nei, mars er en vintermåned! Kontrabeskjeden fra nordlendingen jeg har tilbragt de siste tredve årene med, er ikke til å rikke. Årets mest intetsigende disputt er i gang– nei-jo – og noteres som nok et sikkert vårtegn.

Men jeg må innrømme at det kan holde hardt, også for en optimist, når brøytekantene er meterhøye og snømengden rundt huset tilsynelatende ikke vil vike en centimeter, mens det hvite vinterteppet i byen har gitt etter for lengst.

Da kan jeg nedstemt sukke «blir vi kvitt all denne snøen før skolen tar sommerferie?» hvorpå realisten av en nordlending uten anstrøk av tvil, oppsummerer i ett eneste ord «ja».

Allværsjakka er framme hele året, men føles likevel mer optimistisk nå enn boblekåpa. Kanskje hektes sykkelen ned fra kroken i garasjen, og tanken på å bytte ut vintergardinene føles ikke like fjern som før

Nå skjer det. Smeltingen, altså. I rekordfart blir områdene rundt trær og busker snøfri. Blomsterbedene dukker fram fra glemselen, og på gangveiene er det bare enorme mengder sand og stein igjen til minne om snøen og isen som var.

Det er vel ikke så mye fint å si om været den siste tida, bortsett fra at det får fart på snøsmeltinga om ikke annet. Dagene som blir stadig lysere bringer også håp om varme. En gang i framtida. Vi slutter aldri å tro på at årets sommer blir den beste, ever - kanskje.

Det fine er at vi akkurat nå er helt i begynnelsen. Vi kan håpe, tro og spå så mye vi vil vel vitende om at vi, snart midt i april, har alt til gode. Sola er på oppadgående, store deler av ferien står ubrukt og tatt i betraktning været utenfor vinduet i skrivende øyeblikk; det kan bare bli bedre. Hvis ikke det begynner å snø, da.

Jeg har funnet fram småsko. Det kjennes litt feil når jeg går ut døra hjemme på Båsmoen, men ganske rett når jeg parkerer i byen. Allværsjakka er framme hele året, men føles likevel mer optimistisk nå enn boblekåpa. Kanskje hektes sykkelen ned fra kroken i garasjen, og tanken på å bytte ut vintergardinene føles ikke like fjern som før.

Nå setter jeg min lit til Stein Ove Berg; «kommer nå, våren kommer nå. Snart står hestehov og blåveis langs den veien jeg må gå. Kommer nå, nå, våren kommer nå».

Håpet om en ny vår lever.

Toril Alfsvåg, journalist i Rana Blad

Artikkeltags