Vi blir bedt om å holde avstand, men har kommet et stykke nærmere hverandre nå når denne krisen har rammet oss

Sven Henriksen tror vi kommer nærmere hverandre etter koronakrisen.

Sven Henriksen tror vi kommer nærmere hverandre etter koronakrisen. Foto:

Av

Sven Henriksen skriver om kjærlighet i koronaens tid i Helgetanker.

DEL

HelgetankerFørst hørte vi om det på radioen, dette viruset nede i Kina. Utbruddet startet på et matmarked. Vi tok det ikke så nøye, Kina er jo så langt unna. En uke senere smalt det i Italia og Østerrike. En rekke skiturister var rammet av viruset. I Kina steg dødstallene, også i Italia. På sosiale medier begynte det å murre. Noen lo og kalte det hysteri når vi så bilder av mennesker med munnbind og engangshansker.

Det tok ikke mange dagene før latteren satt fast i halsen og panikken traff Norge også. Folk løp til apotekene og kjøpte munnbind og Antibac, hamstret medisiner, køet seg opp i matbutikkene og rasket med seg store unormalt mengder toalettpapir og kaffe, sukker og hermetikk selv om Erna Solberg formante oss til å beholde roen og handle som normalt, det var mat nok til alle. I skrivende stund er så godt som hele Norge stengt. Flyplasser, hoteller og butikker. Kulturlivet, som jeg selv er en del av er satt på vent. Fra den ene dagen til den andre ble alle jobber avlyst eller utsatt. Penger går ut av konto, men ikke en krone kommer inn. Selv sitter jeg i karantene fordi jeg kom hjem fra London for ti dager siden.

Det er i kriser og unntakstilstand det viser seg hvem vi er. Det er menneskelig å være seg selv nærmest, likeså å tenke på seg og sine. De fleste av oss har noen som er i risikogruppen for å bli syke i vår innerste krets av familie og venner, og de aller fleste av oss respekterer og overholder de bestemmelsene som myndighetene kommer med, og innretter oss deretter. Vi holder oss inne når vi får beskjed om det, og viser hensyn til medmennesker.

Jeg kan ikke fri meg fra å tenke at den unntakstilstanden vi nå lever i også har vært en vekker for noen og enhver. Plutselig forstår vi hvor sårbare vi er. Selvfølgeligheter som å gå på butikken, sette seg med en kopp kaffe på en kafé, treffe venner, invitere til middager, reise, sette seg på et fly for en langhelg i Oslo, planlegge ferieturen til den greske øys vi bruker å dra til, alt dette står på vent nå. Det er heller ingen selvfølge å besøke våre gamle og syke som bor på institusjoner fordi de er de mest utsatte og vi kan komme til å smitte dem uten å vite det. Politiske møter av avlyst, seminarer utsatt, alle skoler og utdanningsinstitusjoner er lukket. Frisører og tannleger får heller ikke lenger tilby folk sine tjenester.

Selv mistet jeg hele arbeidsmarkedet fra den ene dagen til den andre. Alle planlagte konserter, forestillinger og jobber ble avlyst eller utsatt. Som frilanser og selvstendig næringsdrivende satt jeg plutselig uten inntekt og rettigheter til dagpenger og annen stønad. Heldigvis er vi mange som trykket hardt på det politiske lederskapet i Norge og fikk gehør. Nå er en avtale på plass for at slike som oss vil komme oss gjennom denne vanskelige situasjonen nå når alle teatre, konsertscener og andre arenaer er stengt på ubestemt tid. Små og store festivaler, kulturhus og andre kulturelle tilbydere er under sterkt press, og vi vet ikke om kulturbransjen vil ligge med brukket rygg når dette er over og hjulene skal i gang igjen.

Når alt dette er sagt, jeg mener å kjenne en ny ømhet i det offentlige rom. Jeg ser smil, myke blikk. Folk som ikke kjenner hverandre snakker sammen, er vennlige, mange hjelper hverandre. På sosiale medier etableres stadig hjelpegrupper der folk handler for hverandre, måker snø, henter medisiner, kommer med hjemmelaget mat, ringer hverandre, trøster og er til stede via telefon og internett. Vi blir bedt om å holde avstand, men har kommet et stykke nærmere hverandre nå når denne krisen har rammet oss. Vi oppdager hvor lite dette landet er, hvor få vi er, og hvor viktig det er å se hverandre, være medmennesker.

Selvfølgelig er det noen som ikke helt forstår hvor alvorlig dette viruset kan være for de mest sårbare. Mennesker som legger ut bråkjekke statuser på Facebook eller Insta om at «de er så jævla lei dette maset om corona!», folk som føler seg friske og ikke er redde fordi de er unge og tro de skal leve evig. Men selv om du er ung og frisk og ikke i risikogruppen kan du faktisk smitte bestemoren din eller søsteren din med nedsatt immunforsvar. Så det som bare er en «helt vanlig influensa» for deg kan være døden for en annen.

Her i huset skal karantenen vare til over helgen. En brøddeig står og hever. Min kjære har tatt jobben hjem og sitter i annen etasje og syr kostymer til en kommende forestilling på teateret. For vi skal i gang igjen. Lysene skal igjen slås på igjen, teppet skal gå opp, vi skal stå på scenen, synge og danse, spille og glede dere. Vi skal komme oss gjennom dette sammen.

Imens lever kulturlivet på nettet. Musikere spiller live på nettet og strømmer direkte. Selv leser jeg egne dikt som jeg deler på mine plattformer. Folk vipser noen kroner til meg som takk for at de får lov til å høre meg lese. Pengene sender jeg rett til Dråpen i havet og andre som jobber aktivt i flyktningleiren Moria på Lesvos og andre steder langs Middelhavet.

For selv om det som skjer her hjemme kjennes tøft og håpløst finnes det andre virkeligheter som er verre enn vår. Vi har myndigheter som forteller oss at om en stund vil dette her hjemme være over, og at det meste vil gå tilbake til normalt. Barna i Moria har ingen fremtid før verdenssamfunnet strekker ut en hånd. For øyeblikket sitter vi med ryggen til mens psykologer forteller oss hvordan vi skal overleve i våre trygge hjem i et par ukers tid uten å gå på veggen.

Sven Henriksen – Skuespiller

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags